Av Styreleder Eivind Salen

Tirsdag 29. og onsdag 30. juli var Motvind Norge på Stadlandet for å stoppe utbyggingen av Okla Vindkraftverk. Man trenger ikke si det forsiktig, dette er ikke noen markering eller noen symbolsk motstand. Det må stoppes. Det er uerstattelig landskap som går tapt for ingen verdens nytte.

Det er vanlig at vindkraft skaper splittelse i bygda. Noen få mektige skikkelser tjener gode penger, og dominerer de andre med sterk grad av sosial kontroll. Det kan være vanskelig for lokale å stikke seg frem, «vi skal leve sammen etterpå også» er et uttrykk som går igjen, og igjen, og igjen. På Stad er det ekstra ille. Det gjør det vanskelig for de lokale å yte effektiv motstand, effektiv i betydningen å stoppe det.

For det er ikke noe annet som er aktuelt. Appellene tirsdag ettermiddag i Leikanger sentrum var knallsterke. Synet av det mektige Stadlandskapet er argument i overflod. Det er fullstendig uakseptabelt at dette skal gå tapt for fem turbiners skyld.

En imponerende stor gjeng var med videre på befaring til anleggsområdet. Få lokale var med, nettopp på grunn av de sosiale strukturene som gjør det vanskelig. Men det var svært mange som takket oss varmt i ettertid. Til politikere og offentlige myndigheter, hadde det ikke vært greit om de også takket dere? Kunne ikke dere også gjort noe for å hjelpe Stadlandet?

Det var lokale politikere fra KRF og Rødt opp i landskapet. Uredde HC Hansen fungerte som en slags guide. Munnen går som en mitraljøse, av alt det gale som har skjedd, og hvordan de har klaget og protestert og gjort alle ting riktig. Men det blir avfeid. Det offentlige Norge vil ødelegge Stadlandet for 0,07 TWh elektrisk kraft vi ikke trenger, og som vi kunne skaffet oss eller redusert forbruket med på utallige andre måter.

Hvorfor velger dere det verste først? Det er spørsmålet vi må stille, igjen og igjen og igjen.

Opp i redslene

Det er veldig spesielt å gå der. Terrenget er lyng og myr, omgivelsene er fantastiske. Og så er det denne 7 kilometer lange veien som ødelegger alt. Det lyser hjerteløshet av den, sånn går det når ufølsomme mennesker styrer landet. Anleggsmaskinene fra Entreprenørservice og Per A Øren går ennå, selv om det begynner å bli sent på kveld. Hvor mye diesel går vel ikke med? Det er snakk om tusenvis av liter til dagen. For Sørmarkfjellet er det 7500 liter, 31 turbiner, Øyfjellet er 16 000 liter, 72 turbiner.

Rett ved siden av den stygge veien med fyllingene og skjæringene og sprengningene renner en idyllisk bekk, som klukker og risler sånn vi er kjent med. Totalt ødelagt.

Dette gjelder på flere enn en måte. Rystelsene fra anleggsmaskinene og anleggsarbeidene fører til at det går jord i vannet. Det blir udrikkelig. Nedenfor ligger Borgundvåg, hvor innbyggerne får kjørt dunker med vann på døren. – En hel bygd? spør en av de tilreisende fra Haramsøya, der de har samlet seg godt om den ene, som fikk brønnen sin ødelagt. Også Haramsøya frykter for drikkevannet sitt. De har bare en kilde på øya si. Der blir det plassert et vindkraftverk.

En hel bygd.

Videre opp

På et tidspunkt skiller vi lag. De som vil og må, går hjem, en gruppe på 8 går opp til toppen og selve turbinpunktene, og videre ned på andre enden.

Det er flere kilometer å gå. Hele tiden uvirkelig, med utsikten som er fabelaktig, som tatt rett ut av en eventyrfilm, blir ikke vakrere, og så anleggsveien som skjærer seg brutalt igjennom. Noen deler er myra tung og sugende, «liten til middels verdi», som det står i konsulentrapporten utbygger bestilte, etter at den første og uhildete sa som sant var, at myr har høy verdi. Fordi den lagrer store mengder karbon, nettopp det de i løgnen de serverer bygger Okla vindkraftverk på Stad for å redusere utslippene av.

Det er vondt.

Og vondere blir det på toppen. – Dette var verre enn jeg hadde trodd, sier en av de lokale, en sauebonde, med rike kunnskaper av litt av hvert. Han interesserer seg for landskapet og landskapshistorie, og finner en god samtalepartner i Sveinulf Vågene, som er utdannet geolog. Idiotien, løgnen, at de liksom ikke visste det var porøs morenejord og ubrukelig som turbinfundament her oppe, det gir skam til skade. Det er den norske stat som viser oss fingeren. Energimyndighetene NVE og OED, vi driter i fakta og sannhet og alt, vi vil at utbygger skal tjene mest mulig penger uansett hvem utbygger er. Vi vil at Stadlandet skal ødelegges.

Eier av anlegget er Falck Renewables fra Italia. Søk på Falck Renewables + mafia, så der dere hvem de tidligere har stått på kundelisten til, før de kom til Norge og vindkraften her.

Turbinpunktene

De fem turbinpunktene ligger på rekke og rad. 157 klager på turbinfundamentene er nettopp avvist, og utbygger peiser på for å komme lengst mulig før de blir stoppet, sånn at det blir stadig vanskeligere. Vår regjering oppfører seg som om det går an å snakke om andre ting. De har å pelle seg opp på toppen av Stadlandet de også, og se hva de gjør, se konsekvensene av vedtakene.

En enslig arbeider forsøker å få oss til å forstå at dette er anleggsområde, og vi ikke kan være her. Glem det, mister. Her er det du som er feil plassert, du som ikke kan være her, anleggsmaskinene som ikke hører hjemme.

Han er ikke fra området, ikke fra regionen, ikke fra Norge. Hvordan må det vel være for sauebonden, som har levd her nedarvet i alle generasjoner, og bli jaget vekk av denne fjotten som skal være her noen måneder, og så glemme det.

Det er infamt. Og Norske politikere og myndigheter viser en ansvarsfraskrivelse man ikke skulle tro var mulig. De kan stoppe det, stopper det ikke. Forsøker heller å vri oppmerksomheten over på andre ting. Vi ser miljøministeren fra Venstre forsøker å skrive Facebook-poster der han går offensivt ut. Reis til Stadlandet, herr Rotevatn. Og legg til VERN i ministerposten din.

Ned igjen

Hele turen tar noe sånt som fem timer. Klokken er 2230 da vi ankommer Leikanger sentrum. Appellene begynte klokken 1600.

Etter at vi får lagt anleggsarbeidene og turbinpunktene i ryggen på oss selv, blir det på ny fredelig, spektakulært og vakkert. Det er noe med disse fjellsidene, som stuper ned i det blå havet overalt hvor man vender seg. Det er så grønt og frodig og fint. Hva har skjedd med den norske stat, som tror vi trenger energi mer enn dette?

Energimyndigheter, som har erstattet forsyningssikkerhet med kjøp og salg. Noen – få – skal tjene veldig mye penger. Ingen kostnader, lidelser og offer kan måle seg.

Det er merkelig også at de har solgt inn denne løgnen til så mange, at de ennå kan holde frem med den. De skulle reise til Stadlandet. Der er virkeligheten. Der er sannheten.