Vindkraftbransjen vil ha lavere skatt for å etablere vindkraftanlegg nær bebyggelse, på bekostning av folkehelsen.

Tekst: Folkehelseutvalget i Motvind Norge

Folkehelse er aldri et tema når vindkraftbransjen skal tjene penger. Bransjen presser på for å etablere vindindustri nær bebyggelse, og hevder at dette vil gi flere fordeler og lavere kostnader. De kaller slike prosjekt for «nærvind». For å realisere nærvindprosjekter, vil de ha lavere skatt, og adgang til å bygge turbinene tettere på bebyggelse enn dagens veiledende grense på 800 meter. 

Nærvind er noe helt annet enn «mikrovind», et begrep som brukes for å beskrive vindkraft generert av små turbiner. Nærvind innebærer bruk av fullskala vindturbiner som støyer og forurenser på samme måte som vindturbiner i de store anleggene. Når temperaturen er under null, fryser det is på turbinbladene. Isen kan plutselig løsne og slynges flere hundre meter. Dette betyr i praksis at folk får begrenset bevegelsesfriheten sin kraftig, og helst bør holde seg inne når det er minusgrader.

 

Bransjen presser på for å etablere vindindustri nær bebyggelse, og hevder at dette vil gi flere fordeler og lavere kostnader.

I Polen og i den tyske delstaten Bayern anvendes 10H-regelen. Det vil si at avstanden til nærmeste bebyggelse må være minst 10 ganger turbinhøyden. En 150 meter høy vindturbin betinger en minsteavstand til nærmeste bolig på 1500 meter. Når vindkraftbransjen foreslår å bygge vindkraft enda nærmere bebyggelse for å spare kostnader, viser det tydelig hvor kynisk den er. Hensynet til folks helse og livskvalitet virker å være helt fraværende i nærvindprosjekter, på samme måte som hensynet til natur, dyreliv, folkehelse og urfolks rettigheter har vært helt fraværende når de har bygget større vindkraftverk.

Selv med avstander langt over 800 meter, får naboer til vindkraftverk svært ofte store støyplager og redusert verdi på boligene sine. I mange tilfeller er boligene ikke salgbare når vindturbinene er på plass. Naboene utsettes for støy, skyggekast, blinkende lys og en stor visuell forurensning. Støy fra vindturbiner er mer plagsom enn mye annen støy da det kan pågå døgn og uker i strekk. Støyen kan i lange perioder være langt over anbefalt grenseverdi på 45 desibel, da de norske beregningene for anbefalt grenseverdi baserer seg på årsgjennomsnitt. Når det ikke blåser er det ingen støy, så når det blåser kan støyen være langt over 45 desibel og fremdeles være «innenfor» dette årsgjennomsnittet.

Helsekonsekvenser utredes ikke når vindkraftverk skal bygges. Det stilles i dag krav til konsekvensutredninger i forhold til natur, dyreliv, reindrift og kulturminner m.m. i forbindelse med vindkraftutbygginger. Imidlertid stilles det ikke krav om at konsekvenser for helse skal utredes. Dette til tross for at både folkehelselovens forskrift om miljørettet helsevern, og plan- og bygningslovens forskrift om konsekvensutredninger, krever at helsekonsekvenser skal utredes, såfremt helsen kan bli påvirket. 

Kunnskapen om helsepåvirkninger fra vindkraft i Norge er katastrofalt mangelfull. Resultatet av dette er støy og helseplager som folk ikke kan beskytte seg imot. Naboer til vindkraftverk utsettes for hørbar støy, lavfrekvent støy og infrastøy. Det er viktig å understreke at støyplage som helsekonsekvens er mye mer enn svak irritasjon. Det forårsaker ofte stress, hodepine, migrene, øresus, spenninger og søvnmangel. Stadig mangel på søvn resulterer ofte i redusert livskvalitet og dårligere mestringsstrategier. Søvnvansker er ofte forbundet med nedsatt kognitiv og intellektuell fungering, og søvnvansker over lengre tid øker risikoen for å utvikle psykiske og somatiske plager.

 

Helsekonsekvenser utredes ikke når vindkraftverk skal bygges.

Flere norske undersøkelser har vist at søvnvansker er en sterk og uavhengig risikofaktor for både langtidssykefravær og varig uførhet. Når vindkraftbransjen uttaler seg om konflikter i vindkraftsaker, handler det ofte om konflikter som oppstår når folk protesterer mot å få livene sine ødelagt av støy og helseplager.

Når folk «ikke skjønner» at de må ofres for at vindkraftbransjen skal tjene penger i det grønne skiftets navn, oppstår «konflikter». Dette ønsker ikke vindkraftbransjen å forholde seg til. Det er et stort problem at aktører i bransjen ofrer naboers helse og livskvalitet for å redusere egne kostnader og sikre mer profitt. Nå ønsker de altså å bygge vindturbiner enda nærmere folk, å påføre enda flere mennesker støy og helseplager, samtidig som de vil ha skattelette for å gjøre det. Det er visst ingen grenser for vindkraftbransjens grådighet.

En tidligere versjon av teksten ble først publisert i Nordnorsk debatt og i KSU.