Av styreleder Eivind Salen

Regjeringen kom i dag omsider med pakken som skulle hjelpe strømkundene gjennom priskrisen som har rammet oss. Det er hovedsakelig å dele ut penger, og ta halve regningen for alt overskytende 70 øre per KWh. Løsningen lider under at Regjeringen ikke erkjenner problemet.

Det er ingen priskrise, det er en systemkrise, hvor de høye strømprisene i vannkraftlandet Norge er et symptom på at noe er alvorlig galt. Regjeringen angriper symptomet, ikke sykdommen.

På NRK er det lagt ut en 52 minutter lang film fra pressekonferansen der tiltakspakken ble lagt frem, og forklart. Til stede er statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og Olje- og Energiminister Marte Mjøs Pedersen. Det viser at regjeringen og de to regjeringspartiene skjønner alvoret, og ansvaret. Landet kan ikke leve med de høye strømprisene. Det må tas grep, og de grepene må være så sterke og overbevisende at situasjonen roer seg.

Dette erkjenner regjeringen. Dette erkjenner samtlige partier på Stortinget, og hele det politiske Norge.

Men så deler historien seg, og her er verken regjeringens pressekonferanse eller de andre partienes reaksjoner på den helt betryggende. Regjeringen, med tre av de tyngste statsrådene, går all in at den norske energipolitikken er riktig, vi må bare ha mye mer av den.

Utenlandskabler, forsyningssikkerhet og mer kraft

Der går argumentasjonen slik: Utenlandskablene er nødvendige for forsyningssikkerheten. Vi må bygge ut mer kraft, og da vindkraft, både til lands, og til havs. Og vi må bygge ut linjenettet, raskest mulig, sånn at kraften kan fraktes dit den trengs. Om kraften blir for dyr, så må det kompenseres med penger fra statsbudsjettet. Dette var meldingen fra Regjeringen. Det er nå en priskrise, den er midlertidig, nå må vi gjøre mer av det som har ført oss ut i denne situasjonen.

Regjeringen har energidepartementet (OED) og energidirektoratet (NVE) med seg, i tillegg til kraftselskapene og deres interesseorganisasjon, Energi Norge. Og de har utallige kraftanalytikere og konsulentselskaper. For de som ikke setter seg inn i argumentasjonen, så virker det veldig tungt og troverdig. Vi er vant med å stole på offentlig informasjon her i landet.

Europeiske priser i Norge – større usikkerhet

Her er det imidlertid sånn at både teorien og empirien taler mot regjeringens og forvaltningens argumentasjon. Det virker opplagt at når et lite marked som Norge kobler seg på et stort marked som Europa, så vil prisene i Europa smitte over på Norge, og prisene i Norge vil gå opp. Det er akkurat det som skjer.

Vi har bygget ut vindkraft så det ikke ligner noen ting i Norge. Det samme har de gjort i Tyskland og i mange av de andre europeiske landene. Det fører til ustabilt nett, og store kostnader i å opprettholde balansekraft når det ikke blåser, sånn som nå. Både i Norge og i Tyskland har prisene på elektrisk kraft gått rett i været etter at vi begynte å satse på vindkraft. Å satse på mer vindkraft, vil gi mer av disse problemene, særlig når det går på bekostning av stabil kraft som fases ut, og det samlede forbruket av elektrisk kraft ikke går ned, men voldsomt opp.

Kraft som infrastruktur, og som handelsvare – med EU som pådriver for fri flyt

Problemet er at kraft har gått fra å bli behandlet som den kritiske infrastrukturen den er, til å bli behandlet som en salgsvare der målet er størst mulig inntjening for produsentene. Det skjer samtidig med at private aktører gjør sitt inntog på kraftmarkedet, og står for mye av den utbyggingen som kalles fornybar kraft, men som er uhyre arealkrevende og uhyre ressurskrevende for veldig lite og veldig ustabil produksjon. Men den er lønnsom, sånn som systemet er rigget nå, og når kraftprisene går opp, blir den enda mer lønnsom.

Og over det hele står EU, og EØS og Acer. Der har Norge gjennom folkeavstemning to ganger sagt nei. Likevel har politiske partier og statsråder og statssekretærer gjort avtaler, der rekkevidden er underkommunisert, og relativt få er klar over innholdet i, om man i det hele tatt har fått med seg at de eksisterer. Europa har en gigantisk fordel av å få vår allerede utbygde og nedbetalte vannkraft, til samme pris som vi betaler for den selv. Det er helt uforståelig at det politiske Norge har gått med på avtaler som dette.

Det er her kampen står. Det er ingen midlertidig krise. Det er en langvarig, kanskje veldig langvarig. Foreløpig står kampen om å stille rett diaganose. Her viser Regjeringen med pressekonferansen i dag at de ikke har tenkt å gi seg så lett. Det betyr at krisen ikke er over. For så lenge diagnosen ikke er rett, vil medisinen ikke virke.