«Har joik større kraft enn megling?» spør Hans Bårdsgård i en kommentar i Nationen 18. oktober. Kommentaren handler om Fosendommen, en høyesterettsdom som norske myndigheter forsøker å mekle seg bort fra. Eivind Salen poengterer i sitt tilsvar til Bårdsgård at dette verken har med joik eller megling å gjøre. Det er internasjonale menneskerettigheter og den norske rettsstaten som står på spill. 

Tekst: Eivind Salen, Rådgiver i Motvind Norge

Det er full enighet i at dommen i norsk Høyesteretts storkammer 11.10.2021 medfører at konsesjonsvedtaket for vindkraftproduksjon på Storeheia og Roan er ugyldig. Det står i selve dokumentet med domsavsigelsen, og er et ledd i begrunnelsen Norsk Høyesterett gir for å nekte ekspropriasjonsskjønnet fremmet. Dette slår også beina under arealinngrepene utbyggingen har medført. Utbygger har ikke hatt rettigheter til disse arealene, og den norske stat ved Olje- og energidepartementet (OED) har ikke hatt rett til å gi dem det.

Det er også umulig å være uenig i at et vindkraftverk ikke kan produsere energi på en ugyldig konsesjon. Det står uttrykkelig i energiloven §3-1. Men det er dem som mener at en rettskraftig dom i Høyesterett om at et vedtak er ugyldig, ikke formelt sett medfører at vedtaket ikke lenger er gyldig, og det er denne tolkingen OED klynger seg til når de lar vindkraftverket fortsette å produsere som om det ikke foreligger noen rettskraftig dom. I en rettsstat er det ventet at forvaltningen følger opp en dom i rettsapparatet, uten unødig opphold.

Noen har fått det for seg at det at den gitte konsesjonen ikke er gyldig, automatisk betyr at det må skrives ut en ny. Dette er problematisk å mene. For det er ikke sånn at den norske stat med energimyndighetene har noen overstyrende rett til å plassere vindkraftverk hvor de vil. Norsk Høyesterett slår i dommen fast at internasjonale menneskerettigheter ikke kan avveies mot andre hensyn. Det eneste er når ulike menneskerettigheter står opp mot hverandre, noe det ikke gjør i dette tilfellet, da tilsvarende energiproduksjon også kunne plasseres andre steder.

Noen har fått det for seg at det at den gitte konsesjonen ikke er gyldig, automatisk betyr at det må skrives ut en ny.

Norsk Høyesterett tar også opp spørsmålet om avbøtende tiltak, et spørsmål som er grundig behandlet både i konsesjonsperioden og i lagmannsretten. Norsk Høyesterett avviser at noen av de avbøtende tiltakene er tilstrekkelig. Det er uforenlig å kombinere tradisjonell reindrift med vinterfôring, tradisjonell reindrift er i sin art nomadisk. Det er også retten til kulturutøvelse som er beskyttet, den kan ikke erstattes med et pengebeløp, slik vindkraftutbyggerne og norske energimyndigheter hele tiden har lagt opp til. Norsk Høyesterett har stengt den døren.

Den eneste farbare veien er en frivillig avtale. Den skulle tiltakshaver Fosen Vind DA og norske energimyndigheter med OED ha skaffet på forhånd, og ikke etterlate til etter skaden er skjedd og vindkraftverket står oppført. De ble varslet om dette etter alle kunstens regler, og sitter også på kunnskapen om at det å gi klarsignal til bygging og utføre skaden medfører stor risiko.

Det er veldig spesielt å mene at det er offeret for dette bruddet på internasjonale menneskerettigheter og også bruddet på god forvaltningsskikk, er noe de sårbare sørsamiske reindriftsfamiliene skal ta ansvaret for. Alle som kjenner saken inngående, vet at de har gitt fra seg beiteområder så det holder, med alle vindkraftverkene ellers bygget i regionen. Både sørgruppen og nordgruppen gav uttrykkelig beskjed om at grensen går ved Roan og Storheia, de to måtte de få beholde.

Høyesterett har gitt dem helt rett i det. Det riktige er ikke å be om megling, men om unnskyldning.