Zephyr står bak brutale naturødeleggelser flere steder i landet. Nå er vindkraftselskapet på frierføtter i Østfold. 

Tekst: Kristin Brath og Siri Fjeseth, Motvind Østfold

Zephyr AS, som eies av kraftselskapene Østfold Energi As og Vardar AS, har markert seg som en aktiv pådriver for vindkraftutbygging både i Norge, i Sverige og på Island. Eivind Andrés Fjellstad, som er kommunikasjonssjef i Zephyr, påstår i et innlegg i Smaalenenes avis 24. januar at Indre Østfold kommune vil tjene på å si ja til Zephyrs vindkraftplaner. Vi som har gjort oss kjent med konsekvensene av Zephyrs vindkraftprosjekter andre steder, vet imidlertid at ulempene vil bli mye større enn fordelene. Det innbyggerne kan vente seg er dramatiske naturødeleggelser, redusert biologisk mangfold, lydforurensning, støyforurensning, oljelekkasjer og redusert livskvalitet.

For en utbygger vil det alltid være maktpåliggende å overtale lokalpolitikerne til å si ja til konsekvensutredning. Fakta er ikke farlig, argumenterer Zephyr. «En utredning får alle fakta om vindkraftverket på bordet. Først når man har det, kan man ta en faktabasert avgjørelse om kraftverket bør bygges eller ikke», hevder vindkraftselskapet. Nei, fakta er ikke farlig, men er det fakta vi får? Dessverre er det slik at utbygger selv avgjør hvem som skal konsekvensutrede prosjektene. Dette er konsulentselskaper som får godt betalt for å gjøre utregninger og beregninger for vindkraftbransjen. Hovedoppdraget er å skaffe vindkraftselskapet konsesjon, noe som selvfølgelig påvirker arbeidet.

Når det på forhånd er klargjort fra oppdragsgiverens side at utbygging er ønskelig, står ikke konsulentselskapet fritt til å konkludere på en nøktern, objektiv måte.

Når det på forhånd er klargjort fra oppdragsgiverens side at utbygging er ønskelig, står ikke konsulentselskapet fritt til å konkludere på en nøktern, objektiv måte. Konsekvensutredninger i vindkraftsaker bærer tydelig preg av forholdet mellom utbygger og konsulentselskap; det leveres et oppdrag ut i fra spesielle forventninger. Innfris ikke disse forventningene, blir gjerne oppdraget sendt videre til noen andre, inntil utbygger er fornøyd. Erfaringsmessig ser vi at naturverdier settes alt for lavt og støyplager og helsepåvirkninger bagatelliseres. Det er selvfølgelig det konsulentfirmaet som finner færrest rødlistede arter, og som konkluderer med at ulempene er mindre enn fordelene, som vinner oppdraget. Dette har vi mange eksempler på blant de 65 vindkraftprosjektene som allerede er realisert i Norge.

Det er godt dokumentert at vindindustri påvirker dyrelivet negativt. En betydelig mengde insekter, smådyr og fugler, som har stor betydning for vegetasjon og naturmangfold, blir drept av vindturbiner. «Neida, det er ikke farlig», sier vindkraftbransjen. «Det drepes mange flere insekter i trafikken og katter dreper flere fugler enn vindturbiner gjør». Det mener vi er et svært dårlig poeng i denne saken. Ville dyr forstyrres gjennom hele anleggsperioden, av sprenging, graving og fylling av steinmasser. Også når driften er i gang forstyrres dyra av støy, skyggekast, blinkende høyintense lys og visuell forurensning, for å nevne noe. Dette er selvfølgelig både plagsomt og helseskadelig også for mennesker, og det pågår gjennom hele driftsperioden som kan vare inntil 30 år.

Zephyr hevder videre at infrastrukturen båndlegger kun 3 % av arealet i et vindkraftanlegg. Dette mener vi ikke er riktig. Hvor mye areal som går med til veibygging, beror ikke bare på veienes lengde og bredde. Arealet stykkes opp, dyretråkk rives opp og store områder ødelegges for alltid, med blant annet sprengte fjell og steinfyllinger. Når det gjelder arealpåvirkning, så vil støy, skyggekast, lysblink, iskast og visuell forurensning påvirke stort sett hele konsesjonsområdet.

Forurensning av for eksempel drikkevann, er et underkommunisert tema. Det har vist seg at det har vært mange tilfeller hvor olje og glykol har blitt spredd med vinden på grunn av lekkasjer. Etter et par år har turbinblader blitt skiftet ut og det har vært nødvendig med omfattende vedlikehold på grunn av slitasje, som for eksempel ved vindturbinanlegget på Sørmarkfjellet. Bransjen selv påstår at det kun er snakk om 200 gram slitasje per turbin i året. Det har også forekommet havarier, slik at biter av glassfiber og epoksy er blitt spredd utover store områder, som på Frøya i 2021. Kun de største bitene ble fjernet. Ennå går befolkningen og plukker biter fra turbinbladet i bekker og tjern. De aller minste bitene blir selvfølgelig aldri funnet.

«Vi i Zephyr ønsker å gi mer tilbake til de kommunene som sier ja til nye vindkraftverk», påstår vindkraftselskapet. Her lokkes det med penger til kommuner og grunneiere. Befolkning og bedrifter skal få strøm til kostpris, blir det lovet. Det kan fremstå som store beløp for en kommune, med mange oppgaver som skal finansieres. Om vi inkluderer naturverdier i regnskapet, er det imidlertid for småpenger å regne. Forretningsmodellen til Zephyr og flere andre norske vindkraftaktører for den saks skyld, er å stifte et nytt selskap, som for eksempel «Hobøl Varde Vind AS». De sikrer seg konsesjon og selger så selskapet videre til kapitalsterke, utenlandske investeringsselskaper. Slik har Zephyr operert blant annet når det gjelder Tellenes, Guleslettene og Haramsøya. Hva skjer med Zephyr sine løfter om strøm til kostpris (35-45 øre/kw) i 25 til 30 år, når et av de store investeringsselskapene for eksempel kjøper opp «Hobøl Varde Vind AS»? Følger de fagre løftene med på kjøpet?

Vi lover en debatt hvor fakta er basert på menneskers faktiske erfaringer med vindkraftverk – heller enn «kjøpefakta» produsert av en betalt konsulent som sitter bak en kontorpult.

Zephyr har allerede vært på kommunestyremøte i Aremark og lagt fram planer for Bikjula øst i Aremark. Plutselig er planene ute offentlig. Er det tilfeldig? Har det en sammenheng med at selskapets hemmelighold i Oppland og i Indre Østfold ble avslørt for litt over en uke siden? Og hva med prosjektet i Sarpsborg? Er det en ny strategi vi ser? Det kan se ut til at de nå vil opptre med en mer åpen dialog. Det er i så fall bra og på høy tid. Likevel sitter vi med mange ubesvarte spørsmål. Hvor mange grunneiere har de allerede snakket med her i Østfold? Hvilke planer er allerede lagt? Hvilke områder presenteres neste gang og når?

For å belyse enda sterkere hvordan Zephyr jobber, vil vi nevne prosjektet deres på Haramsøya. Zephyr overkjørte lokalsamfunnet. Mange folk der lever nå med store helseutfordringer og enda flere er i dyp sorg over tapet av natur. Det samme ser vi på Kvaløya, hvor Zephyr drifter to vindkraftverk. Der var kommunen imot vindkraftutbygging, men disse anleggene ble tvunget gjennom med statlig plan. Det resulterte i at drikkevannet ble forurenset. Vann til drikke må nå kjøpes på flaske. Helseskadelig støy rapporteres fra begge vindkraftverk og iskast truer de som ferdes i naturen om vinteren. Historiene om Zephyr sin framferd er mange. Og nå prøver de altså å få innpass her, i sitt eget fylke, hos én av sine egne eiere. Ingen skal måtte oppleve det lokalsamfunnene i Aremark og Marker har opplevd. Det har vært mange forskjellige utbyggere på tokt her i Østfold; ikke bare Zephyr, men også Vindr AS, og nå sist Eidsiva Hafslund, som ønsker å legge beslag på store områder i Ankerfjella.

Argumentene vi ofte hører, er at vi trenger enorme mengder med kraft fremover og at vindkraft vil styrke næringsliv, skape arbeidsplasser og redde klimaet. Men vindkraft skaper ikke mange arbeidsplasser, ikke varige arbeidsplasser, kun i anleggsfasen. Vi ser at ved de fleste vindkraftverkene er det blitt innleid utenlandske arbeidere. Og vi redder ikke klimaet gjennom å ødelegge karbonlagrende natur. Zephyr sier at «store prosjekter som dette trenger gode debatter». Det er vi helt enige med dem i. Vi lover en debatt hvor fakta er basert på menneskers faktiske erfaringer med vindkraftverk – heller enn «kjøpefakta» produsert av en betalt konsulent som sitter bak en kontorpult.

Hva med å se på alternativene til vindkraft, for dem er det mange av. I en fersk rapport, utarbeidet av SINTEF og Skanska, i regi av forskningssenteret ZEN, er det beregnet at det er mulig å spare 13 TWh strøm innen 2030 og 42 TWh innen 2050 ved å gjøre eksisterende og kommende bygg mer energieffektive. Det vil si en halvering av energibruken i bygningsmassen og det vil tilsvare strømproduksjon til cirka 3 400 store vindturbiner. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sier at oppgradering av eksisterende vannkraftverk kan gi 6 til 8 TWh. Med en nettoeksport av strøm på 18 TWh i 2023 pluss de nevnte tiltakene, har vi ikke behov for vindturbiner i Norge.

Vi ønsker å rette en appell til alle kommunepolitikere i Østfold fylke. Ta vare på naturen. Ikke utsett innbyggerne for unødvendige helseplager og tap av livsglede og bolyst, alt dette bare for å få litt penger i kommunekassa. Hvorfor kjøre hele kommunen gjennom en årelang, opprivende og splittende prosess? Si nei i dag. 

Motvind Østfold inviterer til folkemøte i Halden 27. februar.

En tidligere versjon av innlegget ble først publisert i Halden Arbeiderblad 4. februar og Smaalenenes avis 6. februar 2024.