Naturen taler til oss
Hubro. Foto: Kjartan Trana og Alette Sandvik Alette Sandvik skriver […]
Hubro. Foto: Kjartan Trana og Alette Sandvik
Alette Sandvik skriver om hubro, naturtap og frykten for at vindkraftutbygging igjen skal true naturen i Meråker.
Tekst: Alette Sandvik/ Foto: Kjartan Trana og Alette Sandvik
Teksten ble først publisert i lokalavisen Bladet i Meråker.
Når solen går ned som en rødglødende flamme i havet utenfor Sørmarkfjellet langt nord i Trøndelag, og du hører hubroen ule sitt sjelsrungende hyl i fjellet som skal bygges ut – da gjør det både vondt og godt på samme tid. Godt fordi det er en så stor opplevelse å få dele fjellet med denne fantastiske skapningen som har levd her i tusenvis av år før menneskene kom hit. Vondt fordi mennesker kan være så egoistiske og korttenkte at store naturødeleggelser og ødelagte leveområder for trua arter veier mindre enn litt symbolsk «grønn energi». Den grønne energien fra Sørmarkfjellet vil ikke redde en eneste ugle. Men raseringene vil være der for alltid. Bare naturens langsomme malerkost kan viske ut det vindkraftbransjen kaller «reversible inngrep». Ingen av oss som lever i dag kommer til å få oppleve å få fjellene tilbake slik de var.
Den grønne energien fra Sørmarkfjellet vil ikke redde en eneste ugle. Men raseringene vil være der for alltid.
Bare noen få år etter at hubroens siste leveområder i Meråker ble reddet fra en massiv vindkraftutbygging, så blir utbyggingsplanene på nytt tatt opp som et aktuelt «prosjekt». På Statskog sitt folkemøte i Meråker den 10. januar i år så ble det stilt flere spørsmål om dette. Mange bygdefolk er naturligvis urolige for at kampen de trodde var over, skal blusse opp på nytt. På direkte spørsmål til Statskog om dette så svarte de; det er opp til politikerne å bestemme. Det betyr at det er opp til de til enhver tid sittende politikerne i kommunen å avgjøre om man skal bygge ut fjellene med vindkraftindustri, eller ikke. Staten har også kommet med noen ekstra lokkemidler ved at kommunen får mer igjen økonomisk hvis det blir utbygging.
Hubrounger fotografert på lang avstand. Foto: Kjartan Trana og Alette Sandvik
I denne sammenheng er det på sin plass å minne om hvorfor selskapet E.ON i 2017 fikk endelig avslag av Olje- og energidepartementet på sin søknad om bygging av vindkraftanlegg i fjellområdene rundt Storkjerringtjønna like ved Svenskegrensa. Det var i det vesentlige samiske interesser, natur og friluftsliv og stor motstand fra lokalbefolkningen og svenskene som var årsaken til avslaget. Da kan man jo spørre seg; har naturen i Meråker blitt mindre verdt siden sist saken var oppe til behandling? Har samene fått nye beiteområder til reinen sin? Selvsagt har de ikke det. Sannheten er at de inngrepsfrie naturområdene i Meråker har blitt stadig viktigere i takt med den økende bit for bit utbyggingen som foregår. Det bygges stadig nye hytter, veier og småkraftverk. Avslaget i 2017 burde være et sterkt signal til eventuelle nye investorer om å avstå fra slike planer.
I dag er det menneskets etterstrebelser etter store inngrepsfrie naturområder for å bygge «grønn energi» som er en av de største truslene mot hubroen, samisk reindrift og en rekke andre arter i Norge. Det tragiske er at man ikke bygger i disse områdene fordi man ikke vet bedre, man bygger der man med sikkerhet vet at hubroen hekker og der samene har viktige beiteområder. Det er dette som er så skremmende i dag. Selv med den kunnskapen vi har om artstap og de alvorlige følgene av naturtap verden over så fortsetter vi å rasere naturen, over alt. Havet, fjordene, myrene og fjellene.
Lappugle. Foto: Kjartan Trana og Alette Sandvik
Selv med den kunnskapen vi har om artstap og de alvorlige følgene av naturtap verden over så fortsetter vi å rasere naturen, over alt.
Det er selvsagt ikke bare tilstedeværelsen av hubro og andre enkeltarter som tilsier at store inngrepsfrie naturområder ikke bør bygges ut. Det er summen av samspillet mellom det urørte, det som har fått vokse vilt i tusenvis av år. Verdien av å la noe få være i fred. Bare vissheten om at det finnes slike områder er en stor glede og en trygghet. Vi mennesker har utvilsomt et grunnleggende behov for naturen, ikke bare ved at alt vi trenger av næring og vann får vi derfra, men også ved at den gir oss opplevelser, identitet og trygghet. Et fungerende økosystem forutsetter et rikt mangfold i naturen. Det merkelige med mennesket er at vi er den eneste arten som er klar over konsekvensene av å ødelegge natur, samtidig som vi er den arten som ødelegger mest natur rundt oss. Derfor trenger vi sårt i dag en dypere erkjennelse av mennesket som natur, som en del av naturen.
For oss som fortsatt oppfatter at naturen taler til oss og at de andre artene har en like stor rett til å leve her- så haster det. Vi har dårlig tid fordi verdens dyrebestander har blitt redusert med i snitt 68 prosent siden 1970. Vi har dårlig tid fordi verdens ville pattedyrbestander nå bare utgjør 4 % av den samlede biomassen av pattedyr, resten er våre husdyr og oss mennesker (96 %). Biomassen til «spisekyllinger» og verpehøns er langt over det dobbelte av biomassen til alle ville fugler på planeten. Er ikke det skremmende å tenke på?
Tilbake i naturen er det lett å kjenne slektskapet med alt som lever. Det er jo selve samspillet mellom dyr og planter som er grunnlaget for menneskets eksistens. Vi trenger både ulv og rådyr, bier og blomster. Alle spiller en rolle i den store sammenhengen hvor alt henger sammen med alt. Man kan ikke forvente at alle forstår dette, men det er en altfor viktig sak til å overlate til ufaglærte og politikere uten forståelse for det livsviktige og uløselige båndet til alt som omgir oss. Vi er alle med på et løpsk tog som kalles «utvikling», derfor er det viktigere enn noensinne at vi er mange nok som er med på å bremse farten slik at noen en gang i fremtiden igjen kan oppleve hubroens rop fra fjellene rundt Storkjerringtjønna i Meråker.
Meråkernatur. Foto: Alette Sandvik og Kjartan Trana