Folk flest ønsker ikke mer vindkraftutbygging. Likevel forsøker NHO å gi inntrykk av det motsatte.

Tekst: Bård S. Solem

Høsten 2023 gjennomførte Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) en undersøkelse hvor de på sviktende grunnlag konkluderte med at det er flertall for vindindustri i den norske befolkningen. Hensikten med undersøkelsen var å finne ut hva som kreves av kompensasjoner for å få folk til å akseptere vindkraftutbygging.

«To av tre kan akseptere vindkraft på land – på visse betingelser», var overskriften da NHO publiserte funnene, under opptakten til det såkalte Kraftløftet, som ble lansert 4. januar, i samarbeid med Landsorganisasjonen (LO). Når man ser nærmere på tallene i undersøkelsen, viser det seg imidlertid at flertallet av respondenter stiller seg negative til vindindustri. Tall hentet fra NHOs undersøkelse viser at 18 prosent totalt motsetter seg vindkraftutbygging, uavhengig av økonomiske kompensasjoner eller annet som utbyggere kan bruke som smøring.

NHO har videre kommet frem til at 14 prosent av respondentene kan akseptere vindindustri, hvis turbinene ikke blir for store. I praksis ser vi at vindturbiner stadig bygges høyere, av økonomiske årsaker. Det gir derfor ikke mening å presentere mindre turbiner som et alternativ, hvis det først skal bygges ut vindkraft. Standard turbinhøyde var tidligere 150 meter. Nå planlegges turbiner med høyde opp til 250 meter.

Ifølge NHOs undersøkelse kan 23 prosent akseptere vindkraft forutsatt at det etableres på allerede utbygde industritomter. De færreste industriområder egner seg til dette formålet, så her er potensialet lite. Dette skyldes blant annet at vindkraft belaster omgivelsene med støy, iskast og skyggekast, som går utover helsen og sikkerheten til personer som oppholder seg i nærheten. Man kan heller ikke ta for gitt at det er tilstrekkelige vindressurser i eksisterende industriområder. Vindkraftutbygging på allerede utbygde industritomter blir kun en dråpe i havet hvis man tar i betraktning de energimengdene som ønskes.

18 prosent kan akseptere vindkraft i sin kommune såfremt det genererer arbeidsplasser i kommunen, ifølge NHO-undersøkelsen. Ved de fleste utbygginger kommer arbeidskraften fra eksterne entreprenører og leverandører. Noen lokale bivirkninger blir det selvsagt i anleggsperioden, men i driftsfasen er det kun noen få arbeidsplasser til drift av anleggene. Det er klart at mange vil være positive til nye arbeidsplasser i egen kommune, men vindindustrien kan kun i liten grad bidra med dette.

30 prosent kan akseptere vindkraft i sin kommune forutsatt at det genererer mer inntekt til kommunen. Inntekten vil variere med kraftproduksjonen og størrelsen på anlegget, antall turbiner og størrelser. Dette kommer fort i konflikt med andre kriterier som størrelsen på turbinene og plassering på allerede utbygde industriområder.

NHOs undersøkelse viser at kun én prosent av respondentene aksepterer vindkraft i sin kommune betingelsesløst.

NHOs undersøkelse viser at kun én prosent av respondentene aksepterer vindkraft i sin kommune betingelsesløst. Det lave tallet kan tyde på at folk har kjennskap til alle ulempene. Likevel velger altså NHO å konkludere med at 68 prosent aksepterer vindkraft på land, «på visse betingelser». Hvordan har NHO kommet frem til dette tallet? Det har de klart fordi 68 prosent av respondentene har krysset av på ett eller flere av alternativene. Konklusjonen blir misvisende og villedende blant annet fordi man baserer seg på urealistiske alternativer, som mindre turbiner. NHOs skriver også i pressemeldingen om undersøkelsen at 50 prosent av respondentene er positive til mer utvinning av vannkraft, at 40 prosent er positive til solenergi og at 34 prosent er positive til havvind. I denne sammenhengen blir ikke landbasert vindkraft nevnt.

Etter at undersøkelsen ble publisert, tok jeg direkte kontakt med NHO og fikk innsyn i flere tall fra undersøkelsen, som kun ble presentert muntlig for meg. Det jeg fikk høre er at kun 19 prosent av respondentene ser på landvind som en viktig kraftkilde som vi bør satse på det nærmeste tiåret. Landvind var helt nede på femte plass i NHOs egen undersøkelse, men dette unnlot de å nevne.

Jeg spurte NHO om å få tilgang til selve undersøkelsen og bakgrunnstallene – ut over det som lå i pressemeldingen, men dette ble avslått. «Vi trenger vindkraft på land for å sikre rimelige strømpriser, arbeidsplasser og for å nå klimamålene», hevder NHO-leder Ole Erik Almlid. «Men for å få lokal aksept må vi se på hva som skal til for å få folk med», påpeker han. NHO vil nok gjerne vite hvor smertegrensen går.

Hvis NHO hadde hatt som mål å belyse folks syn på vindindustri uten å legge føringer, kunne de for eksempel stilt følgende spørsmål:

Vil du akseptere vindkraft i din kommune hvis:

– anlegget betinger store inngrep i natur og nærområder?
– inngrepene blir permanente på grunn av fjellskjæringer og utfyllinger?
– støybelastningen reduserer mulighetene til rekreasjon og friluftsliv?
– anlegget blir en belastning for truede dyr og planter?
– blir en trussel for natur og viktige økosystemer lokalt og globalt?
– roterende rotorblad og blinkende varsellys dominerer store områder?
– eiendommen din faller kraftig i verdi?

Vindkraftsatsningen i Norge er et energi- og miljøpolitisk blindspor, drevet frem av grupperinger med særinteresser. Dessverre virker det som om vindkraftaktører har mye spillerom i NHO. Organisasjonen svikter sitt samfunnsansvar når særinteresser settes foran samfunnets interesser, og i tillegg villeder om folks holdninger til vindindustrien.

Kilde

«To av tre kan akseptere vindkraft på land – på visse betingelser»