Om første mai, aktivister, menn og mus
«Når startet den udemokratiske bedriften «Løvebakken Holding», kun for VIP […]
«Når startet den udemokratiske bedriften «Løvebakken Holding», kun for VIP medlemmer, opp?» spør Irene Njå-Gjellestad i dette essayet, hvor hun reflekterer over sin egen rolle som aktivist. Foto: Sveinulf Vågene
Essay av Irene Njå-Gjellestad
«Jøss, jeg har aldri møtt en aktivist før». Dette fikk jeg høre på fredag, da vi var en gjeng med kjente og ukjente damer som møttes til hyggelig samvær hjemme hos Ådne og meg (nåvel, Ådne stakk på puben, som menn gjerne gjør når damene blir en smule overtallige, om enn ikke overstadige), og jeg måtte jo medgi at jeg hadde tenkt det samme om aktivister, inntil jeg en dag møtte meg selv i døra. Sånn ser de altså ut, aktivistene. Som meg. Jah…
Dette fikk meg til å observere oss i dag, med et ikke-aktivistisk, omhyggelig blikk. Det er 1. mai, vi skal sykle til Sandnes og gå i 1. mai tog; første gang for begge, og vi skal få hver vår softis som egenerklært fortjent belønning for innsatsen! Hvor vanskelig kan det være? Kinna på!
Vi forsov oss. Det var sånn det begynte. Vi løp rundt i huset i hver vår morgentåke og lette etter – ingenting. Det er ikke vi som er arrangører, kom vi plutselig på. Vi skal bare hente frem sykler og t-shirts med logo, vannflasker og mandariner. Vi mistet frokost-delen av 1. mai-feiringen, men tråkket likevel rimelig optimistisk i vei, med mot i brystet og vett i pannen, mot Sandnes og tog, i strålende sol, langs en fjord som var småkrusete, blå og leken i den ørlille mai-brisen.
I Sandnes stilte vi oss opp sammen med andre vindkraftmotstandere ved banneret til Motvind Norge, som for lengst har tatt opp kampen mot kyniske overgrep mot natur og folk. Og det må innrømmes: da korpset begynte med sin oppbyggelige tromming, kjente jeg det; vi er muligens kun små brikker i det store altet. Likevel; vi er! Nå! Jeg så Ådnes trygge rygg, der han sto stødig ved banneret i lag med ildsjelen Steinar Tyldum. Marit Levang, som har kjempet innbitt for sitt Vardafjell var der også, og Sveinulf Vågene. Stødig, rolig, trygg. Og andre kjente, gode ansikter, og til stor glede, også ukjente. Vi var rundt 20 personer fra MN. Og i små glimt så jeg andre historier gli forbi, jeg så de som har gått i 1. mai tog før oss, noen i slitte sko, lappede klær, jeg så de som har kjempet innbitt for en demokratisk endring til et humant samfunn der alle har sin verdi. Jeg så et land der ressursene tilhører folket. Jeg var stolt i toget i dag. Stolt over fortiden, og over at vi står opp for verdier vi tror på. Stolt over at vi forsøker å være tro mot verdier vi mener har livets rett.
Men det slo meg også; hvor gikk det galt på veien? Joda, vi vet hvor og når det gikk galt med kraftpolitikken, fakta, men når ble politikerne pistrende løpegutter og –jenter for de høyest skrikende, kyniske og mest storkapitalistiske investorene de kunne finne? Når ble salg av Norges arvesølv etisk legitimt? Når startet den udemokratiske bedriften «Løvebakken Holding», kun for VIP medlemmer, opp? Men også – hvorfor sitter så mange så mange av slaget «mann og mus» dørgende stille i båten og er fornøyd med brød og sirkus, mens naturen og demokratiet skrumper inn i rekordfart rundt dem? Nordmenn elsker natur. Ok? Å elske, elsker, har elsket. Elsket natur en gang… da vi fremdeles hadde den.
Moxnes satte på sin svært tydelige måte ord på de nådeløse faktaene i den sterke talen sin, så jeg slapp å gruble mer i dag (alle faktorer og tanker er for lengst tenkt og forsøkt spredd til både menigmann og mus i vårt langstrakte land, ikke sant). Men spørsmålet: hvorfor lar det norske folk dette skje, se, det spørsmålet har jeg ikke fått noe svar på.
Det ble ikke softis på Ådne og meg i dag. Irish coffee, derimot, gled ned på lykkelig høykant. Og det samme gjorde den friske hvitvinen til spekemat- og ostefjøla vi bestilte på Gamlaværket. På sykkelreturen mot Stavanger stoppet vi og nøt hver vår mandarin i sjøkanten, mens Hinna Bistro sørget for å leske strupene våre med duggfriske øl i solsteken. Og så schyklet vi de siste 250 meterne hjem, mette, leende, stolte og fulle av ny tro på at vi kommer ikke til å gi opp. Naturen trenger at flest mulig mennesker står opp for den. Nå. Og akkurat sånn kan aktivister se ut 1. mai i for eksempel 2022. Akkurat sånn. Som oss. Du og eg.
Nå er kaffen klar.
Irene Njå-Gjellestad deler sine betraktninger fra årets første mai-feiring i Sandnes. Sammen med ektemannen Ådne Njå gikk hun bak Motvind Norges fane. Foto: Irene Njå-Gjellestad
