Brytes lover systematisk når vindindustri etableres, eller har staten hjemmel for de voldsomme arealdisponeringene som foregår? 18. august arrangerte Motvind Norge seminar om «grønne» lovbrudd, i forbindelse med Arendalsuka. Se opptak fra seminaret her:

 

Høyesteretts enstemmige dom i Fosen-saken 11. oktober 2021 var ingen overraskelse. At menneskerettighetsbrudd fortsatt pågår er derimot både overraskende og tragisk. Fosen-saken føyer seg inn i et mønster. Olje- og energiministeren forteller Stortinget at loven er fulgt, blir så satt på plass av Høyesterett, av Kommunal- og distriktsdepartementet, av Sivilombudet, – men lovbrudd får pågå! I vindkraftnæringen kan dette skje fordi lovbruddene er «grønne». Det offentlige nekter å etterleve sin plikt til ulovlighetsoppfølgning av «grønne» lovbrudd.   

Areal, miljø og natur er relativt godt beskyttet av våre lover. Imidlertid ble det åpnet for lovbrudd i vindkraftforvaltningen da reguleringsplikten i plan- og bygningslov ble fjernet i 2008. Energilobbyen vant fram, men glemte at produksjonsanlegg for energi fortsatt var underlagt plan- og bygningsloven. Resultatet ble et juridisk tomrom som nå erkjennes ved varslet lovendring. Energilovens skjønnsvurdering av fordeler og ulemper, erstatter ikke rettssikkerheten som plan- og bygningsloven, og ulike særlover, er utformet for å gi. Vindkraftkonsesjoner har like fullt blir presentert som gratisbilletter forbi både plan- og bygningslov og relevante særlover.

Mens kommunene er gitt myndighet til å bestemme over samfunnsutvikling og arealdisponeringer gjennom plan- og bygningsloven, er det staten, ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), som gir konsesjoner etter energiloven. En konsesjon er imidlertid kun en rett til å produsere en gitt mengde energi, med en gitt teknologi, for en tidsperiode og på vilkår. En vindkraftkonsesjon gir, i seg selv, ikke rett til arealinngrep.

NVE uttalte i 2013 følgende, i forbindelse med konsesjonen til Okla vindkraftverk: «Intensjonen bak lovendringen er at saksbehandlingen av vindkraftverk skal følge ett lovverk, energiloven. Etter den nevnte lovendring er det NVE som styrer vedtaksprosesser og som følger opp vedtak i detaljplan- og byggefasen.» Uttalelsen viser hvilken lovavklaring som ble formidlet fra energimyndighet. Som ris bak speilet fulgte en hjemmel til uten videre å vedta statlig arealplan til konsesjonsgitt vindindustri. Staten som forvalter villedet kommunene.

Vår energimyndighet har, i løpet av om lag ti år, forbrukt mer enn ti ganger så mye landareal til vindindustri, som vi i løpet av 150 år har brukt til øvrige industriformål i Norge. Dette skjedde samtidig som vi fikk strengere lovverk for å motvirke en naturtapskrise. Dette skjedde uten utredning av konsekvenser for bærekraft, og uten utredning etter statlig utredningsinstruks. Dette skjedde på tross av formålene i plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Dette skjedde etter store naturvernkonflikter, skjerping av straff og etableringen av Økokrim. Vi var vant med en rolle hvor Staten overvåket slepphendte kommuner. Så ble situasjonen stikk motsatt.   

Brytes lover systematisk når vindindustri etableres, eller har staten hjemmel for de voldsomme arealdisponeringene som foregår?