Plikten til å reparere menneskerettsbrudd – i Australia og på Fosen
11. oktober var det ett år siden siden Fosen-dommen falt […]
11. oktober var det ett år siden siden Fosen-dommen falt i Høyesterett. Regjeringen har så langt har valgt å trenere dommen, og representanter for flere ulike organisasjoner møtte derfor opp foran Stortinget for å protestere. Foto: Per Inge Østmoen
Tekst: Øyvind Ravna, professor i rettsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet
Kronikken ble først publisert i Trønderdebatt 11. oktober 2022.
«At det nå er gått et år siden Norge ble felt, gjør at landets myndigheter ikke lenger kan stikke hodet i sanda og håpe på at uføret landets regjering har brakt Norge i, skal gå over av seg selv», skriver professor Øyvind Ravna ved Universitetet i Tromsø (UiT), og viser til en nylig dom i FNs menneskerettskomité.
Den 22. september bekjentgjorde FNs menneskerettskomité at Australia har krenket FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 m. fl. Krenkelsen besto i at landet ikke hadde iverksatt nødvendige tiltak for å hindre klimaendringer, og dermed havstigning, som ødelegger landet og kulturen til urfolket på Boiguøyene i Torresstredet. Torres Stred-øyene er svært lavtliggende og dermed blant de mest sårbare for virkningene av klimaendringer. De regionale myndighetene har uttalt at endringene truer livet, levebrødet og den unike kulturen til Torres Stred-folkene hvor «selv små økninger i havnivået på grunn av klimaendringer vil ha en enorm innvirkning på samfunnene, og potensielt true deres levedyktighet» (komitéavgjørelsen avsnitt 2.2).
I komitéavgjørelsen er det lagt til grunn at havnivåstigningene, i snitt 0,6 cm per år siden 1993, allerede har forårsaket flom og erosjon, og at høyere temperatur og havforsuring har medført korallbleking og andre skader på revene, tap av sjøgress-enger og andre ernæringsmessig og kulturelt viktige marine områder og arter. Daniel Billy, Nazareth Fauid og seks andre urfolksmedlemmer fremmet klagen på vegne av seg selv og sine barn. Klagen var både grunnet i at Australia ikke hadde gjort nok for å beskytte klagernes liv, levesett og kultur mot følgene av klimaendringene, og for å redusere klimagassutslipp som følge av utvinning og bruk av fossilt brensel.
I faktagrunnlaget framgår det at landsbyer er oversvømt og at strandlinja er flyttet ca. en meter årlig, samtidig som uvær og sykloner har skapt alvorlige flommer som har ødelagt bygninger og infrastruktur. Også gravsteder er blitt oversvømt og ødelagt (avsnitt 2.4). Havnivåstigning har ført til at arealer som tidligere ble brukt til jord- og hagebruk ikke lenger kan nyttes til det. For eksempel har kokospalmer sluttet å bære nøtter eller gi kokosvann, noe som er en del av urfolkets tradisjonelle kosthold. Videre spiller årstidsvariasjonene og varierende vinder en nøkkelrolle i å sikre klagernes levebrød og livsopphold, og disse er ikke lenger forutsigbare. Nedbør, temperatur og monsunsesongene har endret seg, noe som også gjør det vanskeligere for klagerne å videreformidle sine tradisjonelle kunnskaper. Videre har kreps og andre marine arter urfolket er avhengige av, forsvunnet (avsnitt 2.5).
Det heter også at Australia har unnlatt å iverksette et tilpasningsprogram for å sikre langsiktig beboelighet på øyene. Til tross for forespørsler om bistand og finansiering fra øyboerne, har staten verken svart i tide eller på tilfredsstillende måte. Lokale myndigheter har selv måttet iverksatt nødløsninger for å redde hus, infrastruktur og det skjøre kystøkosystemer mot erosjon (avsnitt 2.7). Australia har ikke bidratt til å dempe klimaendringene. I 2017 var Australias klimagassutslipp per innbygger blant de høyeste i verden. Videre er Australia rangert som nr. 43 av 45 blant i-land når det gjelder å redusere utslippene. Dessuten har Australia aktivt ført politikk som har økt utslippene gjennom utvinning og bruk av fossilt brensel (avsnitt 2.8).
Til sitt forsvar hevdet Australia at klimaendringer er et globalt fenomen som kan tilskrives handlingene til utallige private og statlige enheter over mange tiår. De generelle virkningene av klimaendringer, og effekten av eventuelle avbøtende tiltak, er ikke innenfor noen stats fulle kontroll. Videre har Australia hevdet at plikten til å forhindre konvensjonsbrudd kun omfatter forhold en stat kan forhindre.
FNs menneskerettskomité viser til at SP artikkel 27 etablerer en rett for individer som tilhører urfolks- og minoritetsgrupper som går utover de rettigheter som alle individer har krav på i henhold til konvensjonen. Komiteen uttaler at når det gjelder urfolk, er utøvelsen av kultur knyttet til en levemåte som er nært koblet til land og bruken av dets ressurser, herunder tradisjonelle næringer som fiske og fangst. Dette vernet er gitt for å sikre eksistens og fortsatte utvikling. Komiteen påpeker deretter at:
SP artikkel 27, tolket i lys av FNs erklæring om urfolks rettigheter, fastslår urfolks umistelige rett til å nyte landområdene og naturressursene som de tradisjonelt har brukt til sitt livsopphold og sin kulturelle identitet. Selv om rettighetene som er beskyttet under artikkel 27 er individuelle rettigheter, avhenger de igjen av minoritetsgruppens evne til å opprettholde sin kultur, sitt språk eller sin religion (8.13).
SP artikkel 27, tolket i lys av FNs erklæring om urfolks rettigheter, fastslår urfolks umistelige rett til å nyte landområdene og naturressursene som de tradisjonelt har brukt til sitt livsopphold og sin kulturelle identitet.
Komiteen noterer seg at urfolket har anført at deres mulighet til å opprettholde sin kultur allerede har blitt svekket på grunn av klimaendringer. Og videre at klimaendringene har ført til erosjon av tradisjonelle landområder som folket bruker til fiske, jordbruk og kulturelle seremonier, og at tilstanden til øyene og omkringliggende havområder er av stor betydning for deres kulturelle integritet.
Klimaendringene utgjør ifølge komiteen en trussel som med rimelighet kunne vært forutsett, ettersom klagernes organisasjoner tok dette opp allerede på 1990-tallet. Selv om det er reist havforebygginger på øyene, anser komiteen at sendrektigheten med å igangsette disse slike tiltak synliggjør en utilstrekkelig respons fra staten. Komiteen kommer etter dette til at Australias unnlatelser utgjør et brudd på landets forpliktelse til å beskytte dets urfolks rett til å utøve sin kultur og til å nytte deres radisjonelle landområder. Følgelig er klagernes rettigheter i henhold til SP artikkel 27 krenket (8.14)
Australia er også forpliktet til å foreta effektiv reparasjon i henhold til SP artikkel 2 (3), uttaler komiteen. Dette betyr at landet må yte full erstatning for krenkelsene. Følgelig må den gi tilstrekkelig kompensasjon til klagerne for den skade de har lidd; delta i meningsfulle konsultasjoner med dem, fortsette å iverksette tiltak som er nødvendige for å sikre fortsatt trygg eksistens på øyene og reparere mangler så snart som praktisk mulig. Landet er også forpliktet til å forhindre lignende brudd i fremtiden. Menneskerettskomiteen er altså svært konkret i å pålegge Australia reparasjonsplikt og har beordret landet, innen 180 dager, å redegjøre for de tiltak landet vil gjøre for å iverksette komiteenes pålegg. Australia må også offentliggjøre tiltakene på landets offisielle språk.
Denne saken er høyst relevant for Norge av to grunner. For det første er Norge, i likhet med Australia, både blant landene i verden som produserer fossilt brensel, og blant de med høyeste klimautslipp per innbygger, noe som ifølge Menneskerettskomiteen i seg selv innebærer et ansvar overfor de som rammes av klimaendringene. For det andre er også Norge blitt funnet å ha krenket urfolks rett til å utøve sin kultur. Det skjedde i Fosen-dommen i Høyesterett 11. oktober 2021. Som vi har sett, har FNs menneskerettskomité pålagt Australia, innen en gitt frist, å redegjøre for hva landet vil gjøre for å reparere krenkelsene. I motsetning til Australia, har Norge ikke blitt felt av FN, men av landets egen Høyesterett. Dette er krenkelser som Norge etter sin art er forpliktet til å reparere, samtidig som de kan repareres langt lettere enn de krenkelsene Australia er felt for. Det ligger imidlertid ikke i Norges Høyesteretts mandat, som til Menneskerettskomiteens, å adressere en reparasjonsplikt.
Analogisk, og ut fra at også Norge har sluttet seg til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, kan avgjørelsen fra FN leses som at også Norge har hatt en gitt frist for å reparere sine krenkelser. At det nå er gått et år siden Norge ble felt, gjør at landets myndigheter ikke lenger kan stikke hodet i sanda og håpe på at uføret landets regjering har brakt Norge i, skal gå over av seg selv.
Analogisk, og ut fra at også Norge har sluttet seg til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, kan avgjørelsen fra FN leses som at også Norge har hatt en gitt frist for å reparere sine krenkelser.
Naturverner Marianne Haugen (Motvind Oslo og Viken) var på plass foran Stortinget 11. oktober, som så mange ganger før. Foto: Per Inge Østmoen
Stortingsrepresentant Sofie Marhaug (Rødt) holdt appell foran Stortinget 11. oktober, til støtte for den sørsamiske reindriften på Fosen. Foto: Per Inge Østmoen