Sørmarkfjellet. Foto: Kari Merete Andersen

---

Sverre Sivertsen, rådgiver i Motvind Norge

---

Nå som det varsles om risiko for effektmangel i kraftforsyningen, må de politiske myndighetene ta tilbake grepet om utviklingen av kraftmarkedet og kraftsystemet.

Ifølge en rapport fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) kan Norge gå mot effektmangel i kraftforsyningen innen 2030. Det betyr at kraftsystemet ikke vil være i stand til å levere nok strøm under toppbelastning på de kaldeste dagene. Sverige er allerede kommet i en slik situasjon blant annet på grunn av nedbygging av kjernekraften. Der har man i stedet satset på væravhengige energikilder som vindkraft og solkraft som trenger hjelp fra reservekilder når det ikke blåser og ikke er sol.

Tilstrekkelig effekt er helt nødvendig for stabil systemdrift og for at deler av kraftsystemet ikke skal bryte sammen.
I Norge er effektbehov og produksjonskapasitet ujevnt fordelt over landet.  Tilgangen på effekt er svakest i Sørøst-Norge og i Midt-Norge. Særlig Sørøst-Norge kan i årene framover bli avhengig av betydelig import om vinteren. NVE anslår at kraftproduksjonen i Norge ikke vil kunne holde tritt med veksten i effektbehovet fram mot 2030.

Muligheten for effektmangel er viet altfor liten oppmerksomhet både hos myndighetene og i den energipolitiske debatten. Samtidig viser utredningen fra NVE at «la-det-skure-politikken» på energiområdet ikke lenger duger. Kraftforsyningen trenger en fornyet nasjonal strategi der produksjon, forbruk, nettutbygging, effektivisering og utveksling av kraft med utlandet må ses i sammenheng.

Kraftforsyningen trenger en fornyet nasjonal strategi der produksjon, forbruk, nettutbygging, effektivisering og utveksling av kraft med utlandet må ses i sammenheng.

Siden dereguleringen av kraftforsyningen i 1991, har myndighetene gradvis gitt fra seg mye av kontrollen med vår viktigste nasjonale infrastruktur. Utviklingen av kraftmarkedet har i for stor grad skjedd på kraftbransjens premisser, mens styringen av kraftsystemet er blitt overlatt til et Statnett med svak politisk styring.

Denne fristillingen har gitt mange utslag. Innen kraftutbyggingen har vår tids «fossespekulanter», vindkraftinvestorene, nærmest fått fritt leide til å bygge sine anlegg der hvor vinden er best. Resultatet er en hemningsløs naturødeleggelse på de mest ikoniske stedene, samiske reinbeiteområder ikke unntatt. Myndighetenes forsøk på å lage en nasjonal ramme for utbyggingen strandet. Planen framsto som en ren skrivebordøvelse, og motstanden ble så stor at regjeringen Solberg valgte å legge den i skuffen.

Siden dereguleringen av kraftforsyningen i 1991, har myndighetene gradvis gitt fra seg mye av kontrollen med vår viktigste nasjonale infrastruktur.

Den senere tids kabelutbygging til utlandet fulgte i samme spor. Den ble drevet fram av sterke bransjesinteresser som ønsket å sikre eksportmuligheter for kraftoverskuddet fra vindkraften og dermed gjøre den lønnsom. De siste utbyggingene til Danmark, Nederland, Tyskland og England hadde liten eller ingen begrunnelse i norsk forsyningssikkerhet. Paradokset er at mens vi brukte flere titalls milliarder på å bygge ut en altfor høy kapasitet for kraftutveksling, forsømte vi å bygge ut overføringslinjer mellom de norske strømregionene.

Fraværet av statlig styring har også vært tydelig i arbeidet med energiøkonomisering. ENOVA som ble flyttet ut av NVE for at organet skulle få større selvstendighet i enøkarbeidet, har i stor grad blitt en puslete papirtiger og en lotteriboks for søknader til likt og ulikt. Formålet er blitt forskjøvet, og store midler har gått til å finansiere vindkraftutbygginger, som Equinors Tampen-prosjekt. Samtidig er en vesentlig del av midlene som skulle ha vært brukt til det opprinnelige formålet, blitt stående ubrukt.

Gjennom tilslutningen til EUs 3. energimarkedspakke har Norge gitt fra seg styringen av kraftutvekslingen med utlandet.

Mangelen på vilje til å sikre nasjonal styring ser vi også i organiseringen av kraftmarkedet der den norske og nordiske kraftbørsen er solgt til utlandet. Gjennom tilslutningen til EUs 3. energimarkedspakke har Norge gitt fra seg styringen av kraftutvekslingen med utlandet. Alt dette viser at Norge trenger en ny overordnet politikk på energiområdet. De politiske myndighetene må ta tilbake grepet om utviklingen av kraftmarkedet og kraftsystemet.

I lys av at Norge og Norden står i fare for å bygge seg inn i en effektkrise, kan det reises sterke innvendinger mot den ensidige politiske satsingen på vindkraft. Vindkraft er ingen selvstendig energikilde.  Den er avhengig av balansekraft fra andre kilder når det ikke blåser. Normalt yter vindkraften bare 25 prosent av installert effekt. I NVEs modellberegninger kan ytelsen bli så lav som tre prosent. Det vil si at vindkraften må betraktes som et parallelt system til vannkraften. Et slikt dobbelt system har enorme systemkostnader i form av utgifter til balansering og i utbygging av nett. Disse kostnadene havner til slutt hos strømkundene.

I lys av at Norge og Norden står i fare for å bygge seg inn i en effektkrise, kan det reises sterke innvendinger mot den ensidige politiske satsingen på vindkraft.

Ifølge Statnett planlegger de nordiske systemoperatørene å bruke 250 milliarder kroner i nettutvikling de neste ti årene, primært for å redusere flaskehalser og ikke minst på grunn av utbyggingen av vindkraft. Sett i lys av det økende effektbehovet i Norge og Norden, er det uforståelig at vi har valgt å favorisere vindkraften og ikke legge til rette for å utnytte de store vannkraftreservene som ligger i å oppgradere våre vannkraftanlegg. Det ville ha gitt minst like mye kraft som hele vindkraftutbyggingen, styrket tilgangen på effekt og gitt strøm til en langt lavere pris og med minimale naturinngrep. Likedan burde vi ha satset mye mer på jordvarme til oppvarming for å redusere effektbehovet.

Statens arbeid med energieffektivisering har vært altfor passiv. Norge som ellers er så flink til å innføre EU-direktiv, har ennå ikke sluttet seg til EUs direktiv for energiøkonomisering som kom i 2012. Forskning viser at det er mulig å redusere strømforbruket med bortimot en femtedel gjennom tiltak i bygninger og kraftforedlende industri. En slik satsing ville ha vært meget viktig for å avhjelpe effektbehovet i tiden framover.

Norge som ellers er så flink til å innføre EU-direktiv, har ennå ikke sluttet seg til EUs direktiv for energiøkonomisering som kom i 2012.

Regjeringen har satt ned en energikommisjon, og Riksrevisjonen har iverksatt en granskning av Statnetts arbeid med nettutviklingen i Norge. Det skjer i erkjennelsen av at mye har gått galt i kraftforsyningen, og at behovet for å legge om energipolitikken er stort. Det store spørsmålet er om regjeringen har mot til å gjennomføre de store grepene som er nødvendig for bringe kraftforsyningen under nasjonal kontroll igjen. Det hjelper lite å lappe på et system som har sluttet å virke.

Det store spørsmålet er om regjeringen har mot til å gjennomføre de store grepene som er nødvendig for bringe kraftforsyningen under nasjonal kontroll igjen.