I dette innlegget skal naturen få tale for seg selv. Den skulle være mer enn nok til å stoppe dette prosjektet til Statkraft, som alltid vil ta mer natur for å bygge mer kraftproduksjon, så lenge det er lønnsomt for dem. Vi har gitt fra oss nok. Dette er historien om hvordan populære turområder og viktige natur- og landskapstyper må gi tapt for grådig vindkraftutbygging, og hvordan vi nå samlet står opp og stopper dem.
av Eivind Salen, Motvind Norge Historien begynner egentlig med et annet vindkraftprosjekt, Moifjellet. Det var et vindkraftprosjekt som under navnet Moi-/Laksesvelafjellet vindkraftverk fikk avslag på søknad om konsesjon i 2012, med begrunnelse i blant annet at en utbygging vil føre til «fragmentering av det helhetlige naturlandskapet» og «Konsekvensene for kystlynghei i planområdet er vurdert til meget stor negativ».
NVE skriver også i sitt avslag at området Moifjellet-Brusaknuden «skiller seg ut i en samlet vurdering av tetthet og kollisjonspotensial» for rovfugl. Dette har NVE fra Direktoratet for Naturforvaltning, som også skriver at det er 11 hubroterritorier som blir berørt av dette og omkringliggende prosjekt. Nå er de omkringliggende områdene nedbygd av vindkraft, og området Moifjellet, Laksesvela er et av få områder fuglene har igjen etter all vindkraftutbyggingen som har vært her de siste årene. NVE skriver den gang at det er områder som «kan antas å være mer utsatt for kollisjon enn i resten av området: Moifjellet-Brusaknuden-Karten».
Det er derfor nesten ikke til å tro at Statkraft etter alle de negative erfaringene med den første vindkraftutbyggingen, og de forferdelige konsekvensene de har for natur og fugl og også for mennesker, henter frem Moifjellet/Laksesvelafjellet igjen, og bare stryker navnet Laksesvela, og rett og slett UTVIDER planområdet lite grann.
Moifjellet vindkraftverk - et prosjekt som skulle vært avvist ved oppstart
Til tross for et betydelig kraftpotensial med gode vindforhold, finner departementet etter en samlet vurdering at fordelene ikke overstiger de skader og ulemper utbyggingen vil medføre for naturmangfoldet, og særlig hensyn til rovfugl, landskap og tap av arealer uten inngrep. Klagene tas derfor til følge. Det gis ikke konsesjon til Moi-Laksesvela vindkraftverk. (OED, i klagebehandlingen der de på en gang tar for seg 7 vindkraftverk og 1 transformatorstasjon, 05.07.2012)
Det er ikke nødvendig med nye konsekvensutredninger. Utredningene er allerede gjort, landskapstypen er kjent, og det er også kjent at all øvrig utbygging som har vært siden den gang har gjort situasjonen bare verre for de fuglelivet og landskapstypene. Videre er det kjent at det varslede kraftbehovet vindkraften liksom ble bygget for, er uteblitt, og i stedet blir all norsk vindkraftproduksjon og vel så det, eksportert til utlandet, mens vi får høye strømpriser tilbake.
Vi trenger virkelig ikke denne krafta, men Statkraft tjener penger på den, og derfor er de villige til å ta naturarealene, og bygge dem ned for overflødig kraftproduksjon i pengeøyemed.
Når man setter de omkringliggende vindkraftverkene sammen med det de nå vil ha i tillegg, så ser man hvor enorme naturområder som er tapt, og hvor forferdelig det er blitt for de viktige og populære friluftsområdene rundt Karten og i Brusali, for ikke å snakke om landskapsvernområdet Synesvarden, fredet i 1993.
Mellomstrand vindkraftverk - Nei, forresten, det er bare veien som egentlig trengs.
Vindkraftverket Mellomstrand er et totalt unødvendig prosjekt statseide Statkraft fortjener en smekk for å skrive i planmeldingen at «Det er et stort behov for fornybar energi for å redusere klimagassutslipp og bidra til reduserte virkninger av den globale klimakrisen vi står ovenfor (sic)», med adresse til de 0,08 TWh vesle Mellomstrand vindkraftverk vil levere inn i Norges rene elforsyningen, og sende til Tyskland med 3,5 % tap i overføringen, og attpåtil bygge denne overflødige krafta i myr og kystlynghei - om de tok den globale klimakrisen på alvor, og ikke bare brukte den som brekkstang for å få tilgang på arealer og tjene penger, så anbefalte de kjernekraft. Da får man kraftproduksjon som monner, og den vil ha en realistisk sjanse til å erstatte tysk og europeisk kullkraft.
Vindkraft produsert i Norge for at kraftprodusentene skal tjene penger på å eksporterte bort vannkrafta vår og få solgt den så dyrt at selveste staten må inn og hjelpe folk med å betale, det er noe stort tull som bare forsinker arbeidet med å løse natur- og miljøproblemene våre. Ja, verre enn det, vindkraftutbyggingen FORSTERKER naturtapet, mens klimaendringene går sin gang.
Problemet for Statkraft med Moifjellet vindkraftverk er at de ikke har noen ordentlig veiforbindelse. Det er Moifjellet vindkraftverk som er det egentlige prosjektet, der de skal ha 15,4 km2 flere tusen år gammelt landskap med kystlynghei, høyt oppe i terrenget, for å sette opp opptil 40 gigantiske vindturbiner på 200 meter, for en installert effekt på 260 MW, svært mye mer enn de 150 MW som ble avslått for et drøyt tiår siden.
Moifjellet ligger i Bjerkreim kommune, som til tross for stor lokal motstand ikke lot seg overtale til å stoppe prosjektet i starten, men det er ikke så lett å bygge vei til vindkraftverket i Bjerkreim. Da trenger de Time kommune, der er det ikke så bratt og så langt, men problemet er jo at Time kommune slett ikke vil ha noen vei til et vindkraftverk.
Det er da Statkraft kom med den stygge ideen å plassere et vindkraftverk rundt veien.
Natur- og friluftsverdier som salderingspost
Det var folkemøte i Undheim samfunnshus i går, 13.3.2025, og Statkraft la frem sine planer med NVE til stede. De legger ikke skjul på at vindkraftverket Mellomstrand er til for vindkraftverket Moifjellets skyld, og så er det kommunepolitikerne og planmyndighetene som får en vanskelig sak i fanget. Presset når staten, Statkraft og Energidirektoratet står sammen i budskapet «Vi trenger mer kraft» etter prinsippet «Mer av alt - raskere», og de lokker med friske millioner det ene øyeblikket og truer med global klimakrise de neste, det er sånn som gjør at både politikere og forvaltning lett glemmer eller vel vitende ser bort fra at de har ansvar for felles ressurser og arealer som når de først er tapt, gjerne er tapt for alltid og i hvert fall for resten av vår levetid. Noen landskapstyper og arter vil være umulige å få tilbake, når de først er utryddet.
Landet som lett låner ut ettusenfemundre millioner til en batterifabrikk på vei mot undergangen, eller gir trehundreogtrettikommaåtte millioner til et nyopprettet selskap kalt Georgine Wind AS for å sette opp en turbin på Sløvåg kai, det tvinger en kommune som Time til å ofre kritiske natur- og friluftsområder for et par millioners skyld, millionene kommer så lenge de forhatte turbinene snurrer, den fragmenterte kystlyngheia og landskapet tidligere generasjoner levde i for tusen år siden, den er tapt.
Verdien av den tapte tillit
Det er en kjent strategi fra NVE og vindkraftutbyggerne at de kanaliserer spørsmålene til utredningsprogrammet, de vil ha seg frabedt å komme i kontakt med den enorme motstanden og folks sorg og sinne over å tape kjære naturområder og attpåtil betale dyrt for det, fra egen lommebok, mens de som står for ugjerningen belønnes på det skammeligste.
Et av spørsmålene som imidlertid kom frem, fra en kommunepolitiker i Time, var hva om turbinene ikke blir 200 meter, men 250? Det ville både Statkraft og NVE forsikre at ikke ville skje, men det er nå en gang sånn med oss mennesker, at vi lærer oss hvem som ikke er til å stole på, og ved forrige utbyggingsrunde så ble vindturbinene veldig mye større enn varslet, så godt som hver eneste gang. Prosjektene ble også veldig mye verre, konsekvensene mye mer negative, og løfter ble ikke holdt.
Problemet er også at når vindkraftverket først er oppe, så finnes det ingen angrefrist. Da er skadeverket gjort. For oss som har sett landskapet både med og uten vindturbinene, er det egentlig uutholdelig. Det er derfor vi reiser rundt på folkemøter, arrangerer dem selv, skriver tekster og leverer høringer, kontakter politikere og snakker med alle, vi vet hva det er, og vi kan ikke slå oss til ro med at de som også vet - staten med energiforvaltningen - likevel vil ha mer av det.
Det skremmer oss sånn de går rett på makthaverne, hvordan de har kontaktene, at de på en lillefinger kan si at når de ikke får en vei, kan be ordfører i kommunen legge frem et forslag der veien blir bygget, med noen turbiner rundt «for klimakrisen vi står ovenfor (sic)», det kan de bare skrive, og så blir det noen millioner til kommunen og noen hundre millioner til de grådige, og med ønsket vedtak i beltet, ruller anleggsmaskinene inn og eter landet vårt.
Det finnes en bedre vei. La oss heller velge den.