Fra Nordkyn i nord til Azorene i sør ble det 8. oktober tent varder for å varsle om at naturen står i fare. 715 flammer brant samtidig, og tusenvis av mennesker viet kvelden sin til naturvernet. Folk flest vil ikke ha vindkraft, verken på land, i fjæra eller til havs.
På vardetenning i Kautokeino var sametingsråd Berit Marie Eira blant appellantene. Hun benyttet anledningen til å snakke om toårsjubileet for Fosendommen. Datoen nærmer seg med stormskritt, og naturvernere fra hele landet er nå på vei til hovedstaden for å protestere enda en gang. Når regjeringen unnlater å respektere dommen, legges mye av byrden på skuldrene til samiske ungdommer som tar ansvar i en kritisk tid for rettsstaten Norge. Eiras appell er tilgjengelig på Sametingets nettsted.
Ettersom Sjonfjellet strekker seg over både Rana og Nesna, valgte Motvind Sjonfjellet å arrangere vardetenning på grensen mellom de to kommunene. Opprinnelig var det Freyr som planla å bygge ut vindindustri i dette villmarksområdet, angivelig for å skaffe nok strøm til en batterifabrikk. Som kjent, er ikke vindkraften stabil nok til at den kan brukes til dette, men prosjektet ble solgt videre til noen andre lykkejegere. Kampen for å bevare området er derfor ikke over. Vardetenningen på Sjonfjellet var et godt arrangement tross sludd fra sørvest, skriver en naturverner på Facebook. «Men folk var så tilsnøra at det var ikke mange eg dro kjensel på.» En annen påpeker at det var sterkt å se flammehavet som varsler om at fjellet er i fare. «Gode ord, god stemning og bålkaffe varma godt!», skriver en tredje.
Den femte vardetenninga i Masfjorden ble en kraftfull markering med stort oppmøte. Om lag 140 personer møtte opp på det som skulle bli en godværsdag i høstferien, og budskapet var klart og tydelig: Ingen vindkraftprosjekter er velkomne i kommunene Masfjorden, Alver, Modalen, Gulen eller Høyanger. Ingrid Duesund Fjeldsbø, Torhild Andvik, Jostein Duesund, Astrid Aarhus Byrknes og Karstein Totland, som er ordfører i Masfjorden, holdt gode og tydelige appeller. I tillegg var det kulturinnslag ved Anders Kjetland og Torhild Andvik. «Stemninga var god og alt av bollar, kaffi og saft forsvann», skriver Folk for fjella.
Motvind Vestfold arrangerte vardetenning flere steder, blant annet på Slottsfjellet i Tønsberg, hvor cirka 16 mennesker møtte opp. Jarl Teig, som er styreleder for Motvind Vestfold, forteller til Motvind Norges redaksjon at han ble inspirert til å jobbe mot vindindustri da han fikk høre om Vidar-prosjektet til Zephyrs som er planlagt på svensk side midt i fugletrekket i Skagerrak. Teig tror på viktigheten av å beskytte økosystemene for fremtidige generasjoner, både på land, i fjæra og til havs. «Vi må finne en bedre balanse mellom bevaring av natur og menneskelige interesser», mener han. «En arealkrevende og samtidig ineffektiv energiform som vindkraft skaper flere problemer enn den løser».
Ann-Bjørg Dalseid deltok på vardetenning i Høiåsmarka i Halden. Hun ble invitert med av en kamerat med et brennende engasjement for naturvern. Dalseid har alltid brydd seg om naturen hun også, men dette var første gang hun deltok aktivt i forbindelse med en markering. Det var en god opplevelse å vise tydelig motstand mot meningsløse naturødeleggelser, forteller hun til Motvind Norges redaksjon.«Nei til vindkraft og ja til natur!» var slagordet som ble brukt i Høiåsmarka.
Anita Haukås Oppedal, som er leder for Motvind Vest, var en av flere som hadde tatt turen til Ulriken, en fjelltopp med utsyn over Bergen by, hvor Motvind Vest og Motvind Vestland arrangerte vardetenning. Et av flere temaer som Haukås Oppedal valgte å løfte fram i sin appell, var dette med eierskap. De fleste eier ikke selv skoger eller myrer, men vi er mange som ønsker å ta vare på disse verdiene for framtidige generasjoner. Haukås Oppedal poengterte at «samer som i århundrer har drevet med naturbasert reindrift og fiske, og kvener og finnfolk sin sanke- og høstekultur», viser hvordan man kan leve i og av naturen uten å ødelegge den. Samtidig rettet hun en takk til bønder og grunneiere som ser verdien av å bevare natur.
Les hele appellen til Anita Haukås Oppedal nederst i denne saken.
Anita Haukås Oppedals appell fra vardetenning på Ulriken 2023
Befolkningen har stått oppreist i mange års kamp mot vindkraftens ødeleggelser av både natur og tillit, med utallige lovbrudd som bakteppe. Vi har sett en hårreisende og fryktinngytende politisk vilje til å overkjøre demokratiske prosesser OG menneskene som rammes. Vi har opplevd at både medier og myndigheter unnlater å stille kritiske spørsmål, men slik vi ser det i stedet har fungert som talsrør for kraftbransjens meget ressurssterke lobbyapparat, med klimakrisen som urimelig brekkjern. Natur og klima må sees i sammenheng. Vikarierende motiver som vekst og økonomi må ikke få styre politikken på dette området.
Grasrotbevegelsen som ble til Motvind Norge oppstod som et svar på dette. Den nasjonale organiseringen har vært viktig for å løfte helheten og sammenhengen i alle de vindkraftplanene som lokalsamfunn blir utsatt for. Og det har virket. Vi har etter hvert nådd frem både i medier og politisk. Særlig på kommunenivå – men også med økende gjennomslag i sentral politikk. Naturen har fått en ny stemme i Motvind Norge. Vår stemme utfyller andre miljøorganisasjoner, slik at vi sammen blir sterkere. Kampen mot vindkraft er så krevende og kompleks at den trenger en spydspiss- noen som utelukkende fokuserer på denne oppgaven.
Vi har fått noen få år med stans i konsesjonsbehandling av vindkraft. Tiden er brukt aktivt til å styrke Motvind Norge med regionslag og ulike utvalg som jobber med lovverk, folkehelse og havvind blant annet. Samtidig har våre medlemmer og samarbeidsparter jobbet hver dag med å stanse pågående konsesjonssaker og følge opp rettslige prosesser.
Hvor står vi nå? Havvind har blitt regjeringens nye store satsingsområde. Dette er en økonomisk og miljømessig katastrofe uten skikkelig kunnskapsgrunnlag. Det kan se ut som at økonomien vil sette en naturlig begrensning på denne havvindsatsingen.
Vindkraftprosessene på land er allerede gjenopprettet med nytt lovverk og full åpning for konsesjonsbehandling uten noen overordnet plan. Med en havvindssatsing som havarerer kan presset bli enda større og styggere. Det er grunneiere og kommuner som er målet for utbyggere og regjeringen nå. Strategien til regjeringen er mer penger. En større andel av vindkraftskattene skal utbetales lokalt. Reindriften og natur skal få mer sies det. Hva betyr egentlig dette? Blir konsekvensene mindre da? Blir naturen mindre ødelagt, blir klimautslippene fra naturinngrepene mindre? Blir det færre menneskerettighetsbrudd og konflikter med samisk reindrift? Blir det færre lovbrudd? Blir prosessene bedre når penger setter nabo mot nabo – kommune mot kommune – majoritetsbefolkning mot urfolk?
Vi må rett og slett kjempe som aldri før. De naturvennlige alternativene som vi i mange år har pekt på blir ikke prioritert nok.
ENØK, energisparing, effektivisering, bergvarmeanlegg, solceller på bygg, oppgradering av vannkraft. Både vilje og budsjett til å virkelig satse på disse bærekraftige tiltakene er mikroskopisk sammenlignet med innsatsen for å pøse milliarder inn i nye kraftutbygginger med natur og urfolksrettigheter som salderingspost. Det finnes nok av rike, fremmede «menn» som vil ha naturen vår.
Jeg vil avslutte med Hans Børli sitt dikt «Vi eier skogene» som viser hva dette i stor grad handler om. Det er få av oss som eier et tre, en skog, et fjell, en myr. Men mange av oss som tar vare på disse verdiene for kommende generasjoner. Mange av oss finner glede, helse og liv i naturen. Jeg vil særlig peke på samer som i århundrer har drevet med naturbasert reindrift og fiske, og kvener og finnfolk sin sanke- og høstekultur. Jeg vil peke på bønder og grunneiere som ser verdien i jorden, skogen og fjellet. Som ser at dette er større enn oss selv. Ingen kan eie solefallet, vinden som suser eller gleden over lyngens blomstring. Takk til alle som kjemper.
«Vi eier skogene» av Hans Børli
Vi eier skogene
Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.
Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år.
Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.
Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.
Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.
Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –
Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.