Hva skal Statkraft drive med?

Statkraft kom denne uken med resultatet for 2024. Det viste en nedgang på resultat før skatt fra 51,0 milliarder i 2023, til 20,6 milliarder kroner nå. De tjener penger på høye strømpriser og trading i et dysfunksjonelt kraftmarked. Verdiene Statkraft forvalter kunne vært mye bedre utnyttet om målet deres ikke var å tjene penger på samfunnets bekostning, og bruke pengene til imperiebygging.

Av Eivind Salen

Storheia vindkraftverk, eid av Fosen Vind DA, der Statkraft er majoritetseier med 52,1 %.

Statkraft var opprinnelig en del av Norges vassdrag- og energiverk, i dag kalt Norges vassdrags- og energidirektorat, forkortet NVE. De er altså en norsk samfunnstjeneste, og var en del av energidirektoratet, men ble skilt ut som en egen enhet først i 1986, som Statskraftverkene, med ansvar for bygging og drift av statens kraftlinjer og kraftverk, så i 1991, hvor Statskraftverkene ble delt i to, med de selvstendige statsforetakene Statkraft og Statnett. Statkraft skulle ta seg av kraftverkene, Statnett linjene.

Siden har Statkraft blitt et aksjeselskap, med mål om å tjene penger, og i dag er både Statkraft og Statnett medlem av kraftbransjens og vindkraftens interesseorganisasjon: Fornybar Norge.

Forretningsideen å tjene penger på dårlig strømforsyning

Den store inntekten for Statkraft kommer fra norsk vannkraft, der det statseide selskapet tjener grovt på de altfor høye og svingende prisene i Sør-Norge. De høye prisene skyldes de overdimensjonerte likestrømskablene som vi må levere kraft gjennom så lenge motsatt side betaler mer enn oss. Dette presser prisene opp. De altfor svingende, eller volatile prisene, skyldes stort innslag av uregulerbar kraftproduksjon som vind i Norge, vind og sol i Europa. Dette er produksjonsformer som ikke klarer å levere når behovet er størst, og som overleverer når behovet ikke er der. Prisene blir deretter.

Det er en del av Statkrafts og de andre vannkraftselskapene i Norge sin nye forretningside, at de skal tjene store penger på å holde igjen vann når prisene er lave, og produsere voldsomt når prisene er høye. Problemet med denne forretningsideen er at det er all annen virksomhet i samfunnet som betaler for den.

Statkraft tjener penger på kraftsalg i Norden og trading i det norske og europeiske kraftmarkedet. På den øvrige virksomheten taper de penger.

Figuren viser at Statkraft selvfølgelig tjener store menger på de milliarder av KWh de produserer for 13,9 øre/KWh (kilde: Statkrafts årsrapport 2024, s. 29), og selger til samfunnet som betaler for mye. De tjener også 4,45 milliarder på segmentet for Marked, noe som innebærer det som kalles proprietær handel, eller handel med selskapets midler for å tjene penger til selskapet. Det er ulike former for trading, der ubalansene og uforutsigbarheten uregulerbar kraftproduksjon fører med seg, blir utnyttet til å gamble, spekulere og tjene penger. På all annen virksomhet enn disse to segmentene, taper Statkraft penger.

Spørsmålet oppstår da hva en statseid virksomhet med opprinnelig formål å produsere kraften samfunnet trenger, egentlig skal holde på med? Norge har en tradisjon med at vannkraften og naturressursene er felleseid, og skal komme samfunnet til gode. Det som skjer nå, er at den største aktøren av dem alle, statseide Statkraft, tjener store penger på å selge denne kraften dyrere enn nødvendig, for så å bruke disse pengene på risikable og tapsbringende øvrige prosjekt i Norge og utlandet.

Komparativt fortrinn?

Alle som driver næringsvirksomhet, og ikke har tilgang til gratis penger, vet at for at virksomheten skal overleve, må de ha såkalt komparative fortrinn, de må ha fordeler fremfor konkurrentene. Dette har Statkraft på vannkraft i Norge, og gjennom at de selv kontrollerer så mye av markedet og har dypt innsyn i nåtidige og fremtidige priser, så har de også et konkurransefortrinn i tradingvirksomheten. Riktignok er det spørsmål hvor samfunnstjenlig det er at en aktør henter milliarder ut av noe så viktig som handel og omsetting av strøm, noen må jo betale pengene Statkraft tjener, og for samfunnet ville det være bedre at markedet fungerte og prisene var stabile.

Statkraft har imidlertid ikke noe fortrinn for vannkraft i Albania, vindkraft i Tyskland, og kraftproduksjon, systemer og markeder i fjerne land. Her går også Statkraft på store tap, og må ta nedskrivninger.

Statkraft måtte i 2024 ta nedskrivninger på vindkraft i Tyskland og vannkraft i Albania, Tyrkia og India.

Heldigvis har den nye konsernsjefen, Birgitte Ringstad Vartdal, varslet at Statkraft fremover skal konsentrere seg mer om kjerneområdene. Det er helt nødvendig.

Statkraft er tungt representert med driftsmidler i en rekke land rundt om i verden. Kjernevirksomheten med vannkraft i Norge ligger nokså stabilt, og utgjør en stadig mindre del av helheten.

 Figuren viser at nå i 2024 er ikke engang halvparten av driftsmidlene i Statkraft i Norge og Sverige, områder Statkraft kjenner godt og har superlønnsomme vannkraftverk i. I mai i fjor kjøpte de spanske Enerfin, for 17,97 milliarder kroner, og ble med det blant de ti største vindkraftprodusenter i land som Spania og Brasil. Hele tiden må man spørre om dette er måten å bruke inntekter fra høye strømpriser og statens strømstøtte på. Fra perspektivet til et aksjeselskap, med mål om å tjene mest mulig penger for eierne, må hensikten være at investeringene skal gi inntekter i fremtiden. Realiteten viser imidlertid at virksomheten i utlandet er tapsbringende, og denne investeringen er veldig risikofylt.

Lønnskostnader

Med ekspansjonen i virksomheten pådrar Statkraft seg også økte lønnskostnader. Fra 2020 til 2024 økte gjennomsnittlig antall årsverk fra 3764 til 6458, en økning på 71,6 %, og lønnskostnadene ble doblet. Året 2020 var et spesielt strømår i Norge, med veldig lave priser, året før de store likestrømskablene til England og Tyskland kom, men fra 2021 til 2024 har både driftsresultatet og resultat før og etter skatt gått ned.

Det vil si at Statkraft har langt flere arbeidere og langt større lønnskostnader, uten at dette viser seg i produktiviteten. Mange av de nye arbeidsplassene og lønnskostnadene er i deler av virksomheten som ikke tjener penger, og selvsagt er en rekke av dem også utenfor Norge.

Lønnskostnadene i Statkraft har økt voldsomt de siste årene, uten at lønnsomheten har fulgt med og uten at de har blitt bedre til å levere tjenesten de skal yte i Norge.

Statkraft ville tjene på å gjøre det de kan best, og det som opprinnelig var formålet med virksomheten: Å være en del av systemet som forsyner det norske samfunnet med energien vi trenger, til en stabil, overkommelig og samfunnsnyttig pris. Nå oppfører de seg som om det gjaldt å tjene mest mulig penger på høye og svingende priser i Norge, og bruke pengene til å ekspandere i verden.

Det var ikke sånn det var tenkt.