Hvorfor gidder vindkraften spille inn så mange prosjekt som ikke blir noe av?

Nå sist var det Sjonfjellet vindkraftverk i Rana kommune på Helgeland, som ble forsøkt gjenoppvekket etter å ha ligget i bero siden de selv meldte at de ikke ville greie å rekke fristen for de grønne sertifikatene i 2021. Den gang var prosjektet et mønstereksempel på vindkraftlobbyens nye strategi, som nå er avslørt, med å forsøke å bygge forbruk og produksjon på en gang. I Rana var det Freyr batterifabrikk som "trengte kraft", og Sjonfjellet vindkraftverk som skulle "levere kraften".

Jeg står i Bardal kommune med utsikt over Ransfjorden til fjellryggen der Sjonfjellet vindkraft skal stå, om det blir realisert. Bardal kommune blir sittende med kun ulempene, og er kun høringspart i prosjektet. Fordelingen mellom gevinst og tap er dypt urettferdig i vindkraften.

av Eivind Salen, Motvind Norge

Siden den gang er Freyr batteries avslørt som den skandalen de er. Etter at subsidiene tok slutt, la de ned all virksomhet i Mo i Rana, og har til og med skiftet navn. Ingen vil lenger forbindes med navnet Freyr.

Batterifabrikken skulle bruke om lag 3 TWh i året, og med det spise ganske godt av Helgelands og Nordlands enorme kraftoverskudd på ca 7 TWh. Dette er av områdene i landet som har vært ivrigst etter å spise av naturen for å bygge vannkraft, her er det som kjent hard konkurranse, men industrien på Mo i Rana og litt lenger sør i Mosjøen, har virkelig fått bygge ut den kraften de trenger, og vel så det.

Vindkraft på Helgeland

Til tross for at Helgeland har gitt fra seg vannkraft så det holder, og Rana utmerker seg med å ha utbygd hele 32 vannkraftverk i kommunen, så er det altså press om å få fjellene også til kraftutbygging. Dette er ikke kraftproduksjon for å forsyne samfunnet med noe samfunnet trenger, men kraftproduksjon for å tjene penger på den. Det er infrastruktur gjort til forretning, og i den forretningen er alle fjell og alle vassdrag, all skog og hei og all natur, investeringsobjekt. Lønnsomheten blir forsøkt fremprovosert med å bygge store, unyttige kraftsluk i regionen, eller simpelthen eksportere krafta bort og ut.

Rana kommune har gitt fra seg nok natur til kraftproduksjon med vannkraften. Mer enn nok.

På denne måten kommer all natur i hele Norge under press. Selv den fantastiske naturen på Helgeland er ikke lenger hellig, tvert i mot har vindkraftens utbyggere sett at her er det kommuner som trenger penger og her er det kommunepolitikere interessert i industri og utvikling. Så de legger inn et enormt kjør for å få inn tillatelsene de trenger for å komme i gang med en konsekvensutredning, som egentlig er et dekkenavn for å komme videre i prosessen og til sist på en eller annen måte få lov til å bygge.

Konsekvensene er allerede godt kjent. Det er allerede bygget nok vindkraft til at vi vet hva det er.

Cirka 10 mil lenger sør for Sjonfjellet ligger Øyfjellet vindkraftverk. Det ble konsekvensutredet, med tanke på utbygging, og det var aldri noe stort tema at hele rotoren skulle falle ned for en av de 72 turbinene, og vrakrester med giftige stoffer skulle bre seg i landskapet. Hva som har skjedd med naturverdien i landskapet ser man på et blunk.

Prosjekt Sjonfjellet

Sjonfjellet vindkraftverk begynte som et av de utstillingsvinduene der kraftproduksjon og kraftforbruk skulle bygges på en gang, begge deler i navnet så grønt så grønt, men i realiteten så grådig og dumt. I nå nedlagte Sjonfjellet Vindpark Holding AS var det eiere som Rana kommune, et av vindkraftens sjakktrekk å forsøke å gjøre kommunen interessert også på eiersiden, og Stavanger kommune, hva nå den kommunen hadde å investere i vindkraft på Helgeland etter. Nå er det Vanir Green Industries AS som har overtatt prosjektet, med eierskap som kan føres ned til en viss Tore Ivar Slettemoen, en av investorene som tjente grovt på batterisatsingen til Freyr, har vært i rettssak i hundremillionerkronersklassen med Norsk Vind AS. Nå er han skatteflyktning i Sveits.

Vindkraftverk lærte folk hva er, så vindkraftprosjektet ble bremset og stoppet i første omgang, men i Norge gjelder praksisen at selv uønskede vindkraftverk som er stoppet på et blunk kan vekkes til live igjen. Sånn er virkelig naturarealene våre under et enormt press, utbyggerne kan tegne grunneieravtaler og beholde dem i flere tiår, og så lenge grunneieravtalene er der, kan utbyggerne gå på kommunen, og be om en konsekvensutredning. Siden det er blåst opp et veldig kor om at vi «trenger mer kraft» og at «dette er grønt», og veldig mange kommuner har et reelt og forståelig behov for penger og virksomhet innenfor kommunegrensene, så er denne trusselen virkelig skummel, uansett hvor hodeløse og hjerteløse prosjektene er.

Det er denne naturperlen Vanir Green Industries med majoritetseier Tore Ivar Slettemoen vil pepre med gigantiske vindturbiner cirka 200 meter høye.

For Sjonfjellet vindkraftverk blir det ekstra dumt, all den tid at i tillegg til å være frigjort kraft av batterifabrikken Freyr som ikke ble noe av, så er det også mye kraftproduksjon i Nord-Sverige som også mister forbruk å gå til, med batterifabrikken Northvolt som gikk konkurs og andre prosjekt som nå ser ut til ikke å la seg realisere. Prosjektet skal plasseres på en fjellrygg mellom to fjorder, Ransfjorden og Sjona, og det vil ta bort identiteten og idyllen til landskapet totalt.

Dette er natur vi virkelig trenger som skal gis bort for kraftproduksjon vi ikke trenger i det hele tatt, først og fremst for å produsere penger til folk som har mer enn nok fra før, og er så lite interessert i å dele at de reiser til Sveits for å la være. Dette sier også sitt om fordelingen mellom vindkraft og kommune, det pleier være noen flere siffer i pengene vindkraften og grønne kraftsluk ber om, og får, enn de som blir lagt igjen i kommunen.

For batterifabrikken Freyr satt Rana kommune igjen med mer eller mindre ingenting, for vindkraftprosjektet Sjonfjellet vil de bli sittende igjen med det vakre fjellet mellom Ransfjorden og Sjona, akkurat som det var. Det har en enorm verdi.