En tidligere forkjemper for «vindmøller» forteller om hvordan hun bråvåknet for fem år siden, etter å ha vært med på befaring under bygging.
Tekst: Tove Rasmussen, styreleder i Motvind Sørvest
Dette er en kronikk som gir uttrykk for skribentens holdninger. Forfatteren omtaler selv teksten som «bekjennelser fra en tidligere vindkraftoptimist».
Jeg har et vindkraftprosjekt på samvittigheten. Vel – ikke alene, ikke helt og ikke direkte. Men som organisatorisk leder i Sandnes Venstre og som vara til kommunestyret var Venstregruppen i 2012 oppglødd ved tanken på at kommunen skulle få vindkraft – ekte grønn energi til det grønne skiftet. Vår eneste erfaring med fenomenet var fra bilturer gjennom Danmark. Der var det søte, små «vindmøller» på koselige, danske bondegårder. Selv om jeg alltid hadde vært naturforkjemper, jeg var teknisk utdannet (siv. ing) og agronom, stilte jeg faktisk ingen kritiske spørsmål. Det er flaut å tenke på – og flaut å skrive om. Jeg var ikke til stede ved debatt og vedtak i 2013, siden jeg hadde permisjon grunnet jobb i utlandet. Men jeg tror neppe det hadde endret noe.
Jeg bråvåknet i 2019. En kollega inviterte meg på befaring til Vardafjell vindkraftverk, som da var under bygging. Turen gikk på turistforeningens løype. Fra vårstemning med sprettende bjørk, fuglekvitter, gjøk som gol, brekende sauer med lam og klukkende vårbekker – kom vi til et inferno av istykkersprengt fjell, veltede trær, endevendte myrer, forurensede bekker, skuddstein og ledninger og enorme, bråkende anleggsmaskiner. Grønt? Det jeg så tenkte på var falkene, de vi tidligere hadde vi sett seile rundt et brattheng på området.
Fra vårstemning med sprettende bjørk, fuglekvitter, gjøk som gol, brekende sauer med lam og klukkende vårbekker – kom vi til et inferno av istykkersprengt fjell, veltede trær, endevendte myrer, forurensede bekker, skuddstein og ledninger og enorme, bråkende anleggsmaskiner.
Konsekvensutredningene viste seg å være mangelfulle. Det ble heller ikke grønnere videre i historien. Turistforeningens løyper ble stengt. Naboer mistet TV-signalene. Så begynte klagene på støy og helseproblemer (søvnproblemer m.m.). Anlegget er plassert på fjell mellom to daler. Støykravene tar ikke hensyn til norsk topografi. Kommunen er støymyndighet og prøvde å skjerpe kravene, men dette ble avslått av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) grunnet økonomiske konsekvenser for konsesjonær/eier, et fransk selskap. Verdien på boligene er redusert. Kommuneadministrasjonen har brukt mye tid og penger på saken, men kommer ikke videre.
Hva med den grønne energiproduksjonen? Livsløps totale klimautslipp eller miljøregnskap foreligger ikke. Total, væravhengig årsproduksjon fra anlegget tar det bare noen timer å eksportere gjennom forsterket nett til et bunnløst sluk som omfatter hele Tyskland. Det stilles ikke krav til, det er ingen prioritering av hva strøm brukes til. «Alle skal få» er det som gjelder.
Konsekvensutredningene viste seg å være mangelfulle.
Anlegget ligger der, godt synlig fra flere kommuner(!), tidvis dominerende fra den nasjonale turistveien «Diktarvegen» gjennom landskap av regional og nasjonal verdi. Ett av 65 vindkraftverk i landet, monumenter over norsk hybris (overmot) kombinert med manglende verdsetting av natur, landskap, helse, kultur og identitet. Hvor fattige er vi?
(Hemmelige) grunneieravtaler er første fase i forretningsmodellen for vindkraftutbygging. Aktuelle arealer er som oftest LNFR-områder. Behandling av utbyggingsprosjekter som avviker fra kommuneplanen undergraver demokratiske prosesser i planarbeidet!
Jeg har noen råd til kommunestyret i Grimstad: Avvis vindkraftplanene nå, innhent erfaring fra organisasjoner og kommuner som har erfart vindkraftens baksider, arranger folkemøter, ferdigstill en kommuneplan som tilfredsstiller behovene til mennesker som lever nå – uten å ødelegge for fremtidige generasjoner.
Teksten ble først publisert av Grimstad Adressetidende.