Det er store ting som nå foregår på Melkøya, der det er vedtatt at Equinors anlegg for prosessering av flytende naturgass (LNG) skal elektrifiseres, og det er gjort investeringsbeslutninger i milliardklassen og nye forvaltningsvedtak for å følge opp det første. Problemet er at forvaltningsvedtaket er umulig å gjennomføre.
av Eivind Salen, Motvind Norge
Denne saken er brennaktuell. Fra 25 til 27 mars ble Barentshavkonferansen avholdt, og på rekke og rad uttalte ordfører i Hammerfest, energiminister i Norge og konsernsjef i Equinor at det nå var uhørt å så tvil om forvaltningsvedtaket. For Hammerfest står det om aktiviteten i region, for energiministeren står det om å følge opp tidligere vedtak og for Equinor står det om mange milliarder kroner, pluss det står om det uhyre viktige punktet om man kan stole på et forvaltningsvedtak og med det tilliten til forvaltningen.
Visste de hva de gjorde?
Det er et stort spørsmål å stille om politikerne og forvaltningen skjønte sitt eget vedtak, da de vedtok at Melkøya-anlegget skulle forsynes med elektrisk kraft levert gjennom nettet, at gassturbinene i anlegget skulle demonteres og at ny, fornybar kraftproduksjon skulle sørge for at det ble kraft nok både til Melkøya, og til samfunnet for øvrig. Det er en forutsetning som ligger i vedtaket at det blir bygget ut like mye kraft som elektrifiseringen krever. Så blir det solgt inn som et "kraftløft for Finnmark".
Vedtaket er en konsekvens av tidligere vedtak om å redusere utslipp av klimagasser i Norge etter fastsatte klimamål, med vedtatte forpliktelser etter Parisavtalen. Disse målene om utslippsreduksjon er svært ambisiøse, og i vannkraftlandet Norge med
svært lav utslippsfaktor i energiforbruket blir det nødvendig å ta utslippskutt vi er nokså alene om i verden. Vi er blant landene med lavest utslippsfaktor i elmiksen og vi er også blant landene med høyest andel elektrisitet i energimiksen. Det er misvisende å si at halvparten av energibruken fremdeles er fossil, en slik påstand justerer ikke etter de ulike energitypenes virkningsgrad, justert for dette er 64 % av energibruken i Norge vannkraft, og 8 % andre fornybare energikilder.
Når Norge så likevel skal kutte utslipp for å nå noen av verdens mest ambisiøse klimamål, tvinger det oss inn i noen dyre, dumme og til og med umulige tiltak. Prisen blir veldig høy, konsekvensene veldig store og noen ganger lar det seg ikke en gang gjennomføre.
Elektrifisering av sokkelen klokker inn på alle de tre kriteriene. Det er ingen andre land som driver med noe sånt, og Europa importerer villig olje- og gass fra land uten forsøk på elektrifisering av produksjonen og hvor utslippsfaktoren i elmiksen er høyere enn utslippsfaktoren i norske gasskraftverk til bruk på sokkelen, og hvor frakten i skip kommer i tillegg. Det blir bedriftsøkonomisk lønnsomt, på grunn av en særnorsk høy CO2-avgift over en særeuropeisk kvotepris på CO2, og den sparte gassen på norsk sokkel blir uansett eksportert til Europa og brent. Verdifull elektrisk kraft kan godt brukes til andre ting, naturen kan spares for unødvendig kraftutbygging og det er også selvfølgelig en økonomisk gevinst i å være kostnadseffektive.
Melkøya defineres som norsk sokkel. For å nå norske klimamål må utslippene vekk. Setter man det som betingelse, må virksomheten legges ned, gassturbinene renses for CO2 (CCS, karononfangst og laging) eller anlegget må elektrifiseres. Politikerne vedtok altså elektrifiseringen, men det er ikke sikkert de var fullt ut informert om hvor krevende det vil være, og om det i det hele tatt lar seg gjøre.
Er det mulig?
LNG-anlegget på Melkøya vil ha et kontinuerlig effektbehov på 410 MW. Fordelt over årets 8760 timer blir det 3,5 millioner MWh, eller 3,5 TWh. Til sammenligning har Finnmark utenom Hammerfest (der Melkøya ligger) et forbruk på cira 1,5 TWh i året, og linjenett tilpasset dette. Vannkraftproduksjonen i Finnmark er dimensjonert til å dekke dette normale behovet, og ligger vanligvis litt over 1,5 TWh. Nabofylket Troms har litt over 2,5 TWh i vannkraftproduksjon. Som dere ser, vil anlegget på Melkøya legge beslag på det meste av vannkraftproduksjonen i våre to nordligste fylker.
Tanken er at det er ny utbygging av vindkraft som skal forsyne anlegget på Melkøya med strøm.
Vi ser av figuren at all vindkraft utbygd i hele Nord-Norge ikke er nok til å skaffe til veie den mengde kraftproduksjon anlegget på Melkøya trenger å få tilført i året, så all vindkraft nord for Namdalen må minst dobles, for at vilkåret om "ny kraftproduksjon tilsvarende behovet" skal bli oppfylt. Det er før man tar hensyn til at det også må være linjenett som kan bringe krafta opp til Hammerfest, og at kraftproduksjonen må fordeles sånn at det kontinuerlige behovet på 410 MW er oppfylt.
Effektproblemet
Det er faktisk nesten 5000 timer i året all vindkraft i produsert i Nord-Norge vil ligge under 410 MW, og ikke være i stand til å forsyne Melkøya-anlegget med 410 MW. I tillegg var det hele 770 timer vindkraften i Nord-Norge produserte under 90 MW, slik at all vindkraft i nord og all vannkraft i Finnmark - med all vannkraft utnyttet maksimalt - ville være nok til å forsyne Melkøya. Det er fysisk umulig. Her er det ikke noe argument at vi er nødt til å få det til for å nå klimamålene våre, vindkraft i nord og vannkraft i Finnmark kan ikke holde Equinor-anlegget på Melkøya gående hele året. Det er uavhengig av at det også er andre som gjerne vil ha elektrisk kraft i Finnmark, for eksempel de som bor der og de som driver ordinært næringsliv der.
Problemet blir større av at vannkraftverkene i Finnmark ikke består av regulerbare magasin, det er stort sett elvekraftverk, hvor det ikke går an å regulere effekten opp og ned. Turbinene ligger i elven, og produserer når vannet renner gjennom. Dette betyr at nettoperatøren i Finnmark ikke har mange muligheter til å be kraftprodusenter produsere mer eller mindre, for å kompensere for den uregjerlige vindkraften som har produksjonsevne etter hvor mye det blåser. Det er gasskraftverket på Melkøya som fungerer som en sikkerhet, med balansekraft, om produksjonen skulle svikte til behovet som er der. Dette skjedde så sent som 18 mars i år, da tre strømledninger i Nord-Norge falt ut, mange mistet strømmen, og gasskraftverket på Melkøya måtte sende elektrisk kraft ut i nettet.
Da konsesjonen til gassturbinene ble gitt, var det et argument at de kunne bidra til forsyningssikkerhet i nettet. Finnmark har ikke så mye annen regulerbar effekt, enn denne.
Linjeproblemet
I tillegg til problemene med nok kraftproduksjon og nok effekt til å møte Melkøya-anleggets samlede behov gjennom året, og det kontinuerlige behovet hver time og hvert minutt gjennom året, kommer problemet med å få fraktet kraftea fra der den, og helt opp til Hammerfest, på Kvaløya vest for Porsangerhalvøya, 70,7 grader nord. D Denne oppgaven virker også å være kraftig undervurdert. I første omgang trengtes å oppgradere linjen inn til Hyggevatn, ved Hammerfest, den som nå forsyner Melkøya med de 50 MW de får fra nettet. Linjen oppgraderes med kV 420-linjen Skaidi-Hyggevatn, over Sennalandet, Equinor betalte anleggsbidrag på 600 millioner kroner, siste oppdaterte kostnadsanslag (2025) var 3,9-4,6 mrd norske kroner. I tillegg kommer linjen Balsfjord-Skaidi, der siste investeringsplan (2024) hadde kostnadsanslag 4,0-4,1 mrd kr. Dette vil kunne frakte kraft fra Ofoten, nord i Nordland, og opp til Hammerfest og Melkøya, nord i Finnmark. Det må i tillegg bygges linjer gjennom landskapene i det østlige Finnmark, om det er planer om at vindkraft derfra skal sendes vestover til Equinor, og Melkøya.
Alle linjene møter motstand fra alle interessene i villmarka og naturen, og fra reindrifta. Det er vedtatt at Melkøya skal elektrifiseres, og at «ny kraft skal bygges», men alle forvaltningsvedtak som trengs og alle øvrige natur- og samfunnsinteresser som må fortrenges, det ble ikke ordentlig behandlet da vedtaket om å elektrifisere Melkøya med kraft fra nettet, og ny utygd kraft og nytt nett, ble vedtatt. Det kan de ikke ha blitt. Kostnadene er enorme, enten man måler dem i penger, eller andre verdier, og hele tiden ligger det over det hele at det er ikke engang sikkert det er mulig.
Vindkraft er ikke egnet til å levere stabil produksjon til stort behov. Med Melkøya er det gjort et forvaltningsvedtak som ikke lar seg gjennomføre. Omsider begynner det å gå opp for aktørene hva det innebærer.
Hva nå?
Prosjektet med å elektrifisere Melkøya bør stanses før flere milliardinvesteringer blir gjort til et prosjekt som aldri hadde livets rett. Hammerfest-ordføreren, Equinor-sjefene og Energiministeren har veldig gode poeng når de sier at man i Norge må kunne innrette seg etter forvaltningsvedtak som blir gjort, det er og skal være en styrke i vårt land at rammebetingelser blir opprettholdt sånn som de blir satt, og det vil ha store negative konsekvenser om vedtatte rammer blir gjenstand for omkamp. Her er det imidlertid forvaltningen som ikke har gjort jobben, demokratiet som ikke har fungert, best kunnskap lå ikke til grunn da vedtaket ble gjort. I den svære organisasjonen til Equinor skal det selvfølgelig finnes folk som ser at prosjektet er ugjennomførlig, og at det vil komme for en dag til enormt store protester når folk skjønner hva som har skjedd. I det norske embetsverket skal det selvfølgelig også finnes nok fagkunnskap til å se dette, men av en eller annen grunn er disse stemmene og denne kunnskapen satt til side, og man har henfalt til altfor enkel overflateargumentasjon om at vi er nødt til å gjøre det for å nå klimamålene våre.
Tok man global oppvarming som følge av menneskeskapte utslipp alvorlig, drev man ikke på med symbolpolitikk og regional konkurranse om å kutte mest i prosent, man søkte etter tiltak som virket og kan gjennomføres i skala.
Med 850 000 tonn i utslipp og 3 000 000 MWh energiproduksjon i året, har gassturbinene på Melkøya en utslippsfaktor på under 300 kg/MWh. Det er fantastisk lavt, betydelig lavere enn Tysklands samlede elmiks, og veldig mye lavere enn i gasskraftverkene gassen skal brennes etter å ha blitt fraktet ditt nedkjølt i LNG-skip, der store mengder energi blir brukt til å holde gassen nedkjølt og flytende. For å produsere turbinene som trengs, må de til store mengder utslipp for utvinning og produksjon av stålet, de sjeldne jordartene og betongen i fundamentene og kobberet i kraftledningene. I tillegg kommer karbonet lagret i naturarealene som blir tatt, for å bygge vindkraft. Det er rett og slett kontraproduktivt, for de overordnede målene som er satt, og hvor Norges marginale mål bare er en liten del av sammenhengen. Vi kan bidra enormt ved å ta vare på naturen vår, fuglelivet og reindrifta, og alle andre som lever i, bruker og har glede av de unike villmarksområdene vi forvalter.
I stedet for å tviholde på en løsning som er dyr og dum og umulig, og som vil møte enorm og velfortjent motstand, bør våre ansvarlige politikere og forvaltning sammen med Equinor søke å finne en vei ut, til beste for alle. Den veien vi har valgt nå, fører ikke frem. Da vet alle at det er bare dumt å fortsette.
