Nrk har i en serie artikler og i nyhetssendingene 18. mars rettet oppmerksomheten mot eierne av vindkraft i Norge, og hvordan de betaler lite skatt her og trekker penger ut av landet, og over i skatteparadis. I flere av tilfellene er eierne ukjente eller utilgjengelige, eller begge deler. Den norske naturen med landskapene våre er blitt investeringsobjekt, og i tillegg til naturtapet er det et dyp urettferdig økonomisk tap også for samfunnet og særlig de direkte berørte.
av Eivind Salen
Det er to vindkraftverk som utmerker seg med høye utbytter. Det ene er Tonstad Vindkraftverk i Sirdal, Agder, det andre er Midfjellet vindkraftverk, i Fitjar, Vestland.
Begge hører til strømprisregion NO2, i sørvest, den dyreste av dem alle. Tonstad vindkraftverk ble solgt inn og utviklet av Havgul, med daglig leder Harald Dirdal sentral, og så solgt videre til franske Engie. Engie solgte videre til sveitsiske Susi, nærmere bestemt Susi Renewables 2 S.á.r.l. Dette er et fond registrert i Luxembourg, et europeisk skatteparadis, og allerede i 2019 gav dette fondet lån på 11 millioner euro til Tonstad Vindkraft AS (TVAS). Det er disse to selskapene, franske Engie og sveitsiske Susi, som har fått tildelt alle utbyttebetalingene vindkraftselskapet gjorde årene 2021-2023. Samlet beløp over de tre årene blir hele 470,8 millioner.
Kontroversiell utbygging
Tonstad vindkraftverk er bygget i noen nydelige naturområder sørøst for tettstedet Tonstad i Sirdal. Det ble vurdert til miljøkategori D, stor konflikt med kultur- og naturverdier, og i dette tilnærmet urørte område med fiske- og friluftslivsparadis, så ble det bygget 44 km anleggsvei over et planareal på 26 km2. Dette for å montere opp 51 Siemens SWT-DD-142 turbiner med en tårnhøyde på 129 meter, totalhøyde 180 meter. Gjennom området er det også bygget kraftlinjer, i et visuelt og støyende kaos som gjør naturtapet helt komplett.
Vindkraftverket hører til dem som ble pantsatt, for 330 millioner euro, og ut i fra det kunne eierne ta opp store lån for å finansiere oppkjøpet, den gang rentene var lave. I 2023 hadde vindkraftselskapet 1,7 mrd i gjeld, hvorav 1,3 mrd var pant/gjeld til kredittinstitusjoner, 131 mill var langsiktig konserngjeld. Det er konserngjelden som er hovedproblemet, for ved at selskapet registrert i Norge tar opp lån i morselskap i utlandet, og betaler høye renter, så kan rentene føres som fradrag i Norge, og inntekter flyttes ut av landet.
Naboer og støyplager
Tonstad vindkraftverk utmerker seg også som en versting når det gjelder støy- og naboklager. Hele 23 eiendommer med støyfølsom bruk overstiger grensen på Lden 45 dBA, altså at de blir utsatt for støyplager gjennom året sterkere enn lovverket tillater.
Dette var før Motvind Norge ble opprettet, og mens vindkraften og forvaltningsmyndigheten NVE (Norges vassdrag- og energidirektorat) og OED (Olje- og energidepartementet) svevde i villfarelsen at lovens grense var en anbefaling, og ikke et krav, og at det «ikke var så farlig med hytter». Slik slapp de gjennom formuleringer i dokumentene som ser uhyggelige ut i ettertid, og får det til å se ut som myndighetene overhodet ikke bryr seg om naboers plager, så lenge de utenlandske eierne får montert vindkraftverket i norsk natur, og starte pengeinntjeningen de flytter ut av landet.
Tonstad vindkraftverk er det eneste vindkraftverket i Norge med en hytte liggende inne i planområdet. Den er en av de 23 boligene og fritidsboligene med støyfølsom bruk, hvor eierne får sine rettigheter krenket gjennom at de utenlandske eierne får bygge og kjøre vindkraftverket med mer støy enn det norske har satt som grense at berørte naboer må tåle.
Forvaltningsmessig kaos
NVE og OED kom i klemme med at de for tilsynelatende enhver pris ville gi dette vindkraftprosjektet konsesjon, sånn at Havgul med daglig leder Harald Dirdal kunne selge prosjektet og hente en eventyrlig gevinst, og ansiktsløse utenlandske giganter få overført rettighetene. I alle fall gikk det altfor fort i svingene.
Se om dere klarer å henge med her, hvordan NVE og OED blir fanget i sitt eget nett, og naboene og naturen blir salderingspostene i prosjektet som selvsagt aldri skulle vært realisert, eller tenkt på.
Konsesjonen ble gitt 14.09.2015. I konsesjonsvilkår 15 står det skrevet:
«Støynivået ved bygninger med støyfølsom bruk skal ikke overstige Lden 45 dBA. Dersom det vurderes som nødvendig for vindkraftverkets realiserbarhet at støynivået overstiger Lden 45 dBA ved bygninger med støyfølsom bruk, skal detaljplanen omfatte aktuelle tiltak for å avbøte virkninger ved disse bygningene. Dersom konsesjonær mener at bygninger med støynivå over Lden 45 dBA ikke har støyfølsom bruk, skal dette dokumenteres i detaljplanen.»
Merk at forvaltningsmyndigheten setter "vindkraftverkets realiserbarhet" over lovens grense for støyplager, og med det realiserbarheten over naboers plager og enorme verditap på eiendommene sine. Selvfølgelig får ingen solgt en eiendom, der det er helseskadelig å oppholde seg, og dette er attpåtil en eiendom på et stille sted, egnet for rekreasjon og hvile.
Merk også at første setning er absolutt, ingen bygning med støyfølsom bruk skal overstige Lden 45 dBA. Men resten av avsnittet pulveriserer det som her står, med unntaket at om det er nødvendig - for vindkraftverkets realiserbarhet - så skal støyen få overstige dette. Og man skyver problemet videre, med en vag og uforpliktende vurdering om "avbøtende tiltak", i praksis overføring av alle rettigheter og verdier, fra de berørte naboer, til vindkraftprosjektet Havgul med Harald Dirdal nå kan selge til en utenlandsk gigant.
Ingen avbøtende tiltak i detaljplan
Når detaljplanen skal legges er forvaltningsmyndigheten fanget av formuleringen "vindkraftverkets realiserbarhet", og utbygger kjører på med at for at anlegget skal være realiserbart, må det også være lønnsomt. Dette har vindkraften og lobbyorganisasjonen deres, som da het NORWEA, garantert visst da de fikk inn formuleringen. Utbygger bruker formuleringen til å sette opp turbiner i et område Sirdal kommune hadde satt som krav det ikke skulle være turbiner, for i det hele tatt å si ja til prosjektet, kommunenb ble rundlurt, og naboene plages den dag i dag. Mens de utenlandske eierne henter ut utbytte i hundremillionersklassen.
I klagebehandlingen til detalplanen, hvor departementet sitter i saksa, og må avvise klagene og godkjenne planen, til tross for at planen forutsetter at naboer må bli plaget på en måte lovverket ikke åpner for. De forsøker seg nå med denne formuleringen:
«Departementet konstaterer at dokumentasjon og avbøtende tiltak forbundet med støy i henhold til konsesjonsvilkårene skulle vært fremlagt med detaljplanen, men at dette ikke er gjort. Departementet konstaterer imidlertid at NVE forutsetter fremlagt for godkjenning en egen tiltaksplan for støy og skyggekast. Departementet presiserer at arbeidet med selve vindkraftverket ikke kan igangsettes før dette er oppfylt."
Det er selvfølgelig den siste setningen som er mest interessant: "Arbeidet med vindkraftverket kan ikke settes i gang før det er fremlagt for godkjenning en egen tiltaksplan for støy og skyggekast".
Det som har skjedd nå er også at vi har kommet til 2019, landet vårt har våknet til sjokket hva vindkraftutbyggingen medfører, Motvind Norge blir stiftet, og det blir for Oddeheia og Bjelkeberget i Birkenes presisert at lovens "bør" selvsagt skal tolkes som "skal", og det blir erkjent at lovverets formulering bygninger med støyfølsom bruk ikke skiller mellom boliger og fritidsboliger, slik energimyndighetene i sitt enevelde har praktisert det.
Her skulle selvfølgelig energimyndighetene kunne si at de utenlandske eierne må innrette seg etter norsk lov, for å få lov til å bygge noe her i landet, men formuleringen "vindkraftverkets realiserbaret" gir de utenlandske gigantene triumfkortet i et eventuelt søksmål. Så i stedet har NVE en formulering av typen, "om utbygger kan være så snill å se på om det er mulig å plassere turbinene slik at støykravet oppfylles", eller at "utbygger må gjøre avtale med de berørte naboene".
Ingen av de to vil energimyndighetene egentlig ha noen makt til å tvinge gjennom, en avtale skal jo være frivillig, og det følger en rekke problemer med å gjøre privatsrettslige avtaler på siden av lovverket, særlig når det gjelder alvorlige ting som støyforurensing og helse.
Til sist er det den evinnelige fluktmuligheten "avbøtende tiltak", som egentlig bare ruller steinen videre, for det finnes ikke avbøtende tiltak til å få bort støyen når turbinene først er oppe.
Forvaltningsmessig farse med store tap for lokalbefolkningen og naturen
Sirdal kommune skrev 14.05.2020 et meget sterkt brev der de systematisk poengterer hva som har skjedd, og hvordan forvaltningsmyndigheten med energidirektoratet og energidepartementet har sviktet sin rolle og brutt tilliten innbyggere og kommunen har til dem. Blant formuleringene kommunen henter frem, er
«Bekreftelse på at TVAS har oppnådd enighet med eierne av bygningene (omtalt i notat av 16.5.2018) om avbøtende tiltak for støy og/eller skyggekast skal forelegges NVE, senest før oppføring av vindturbinene starter.» (vår utheving) (fra NVE: Godkjenning av MTA-plan, 8.6.2018)
En slik enighet kom aldri. Saken endte i rettsvesenet, der berørte naboer skal smadret, det tosifrede antall advokatkontor i vindkraftens interesseorganisasjon hadde selvsagt gjort jobben, og sørget for at vindkrafteierne hadde alle sterke kort på hånden. NVE og OED er forvaltningsmyndigheten, de gav konsesjonær en rettighet, de skal ikke bli skadelidende. Det skal naboene, naturen og kommunen bli.
Hvor mye sitter kommunen igjen med?
Det er dokumentert og synlig i regnskapene at eierne av vindkraftverket har tatt ut 51,4, 205,2 og 214,3 millioner kroner i utbytte i årene 2021-2023, til sammen 470,8 millioner kroner. Sirdal kommune får 10-12 millioner kroner i eiendomsskatt for anlegget, Flekkefjord kommune som også har gitt litt arealer, får omtrent halvannen millionen. I produksjonsavgift kan Sirdal kommune håpe på rundt 14 millioner kroner. Det blir cirka 25 millioner, årlig.
Sammenlign det med utbyttet på 470 millioner eierne sugde ut av selskapet disse tre årene, så ser man en himmelstormende urettferdighet. Legg til at eierne og deres konsulenter og advokater brukte «vindkraftverkets realiserbarhet» og lønnsomhet som brekkstang, for å få bygge. Det kan jo se ut som de har lønnsomhet nok, for å si det forsiktig.
Berørte naboer har tap av rekreasjonsområdet sitt, naturområdet sitt, nærnaturen. Det kommer i tillegg til det økonomiske tapet, og helseplagene. I tillegg får de økte og mer svingende strømpriser, og mye høyere nettleie, i likhet med resten av regionen her i sørvest.
Naturen vår har blitt et investeringsobjekt. På bekostning av alt.