Vi vinner i Finnmark! - Men kampen tetner til

Kjernen i alle vindkraftsaker i Finnmark er det umulige vedtaket om å elektrifisere gass- og LNG-produksjon på Melkøya med kraft fra luft, eller vind, som de kaller det. Det er kontinuerlige 410 MW som skal leveres, årlig mellom 3 og 3,5 TWh, så mye kraft finnes det ikke i Finnmark. Dette er en en gavepakke og et frislipp fra den norske stat, til den forhatte vindkraften. Finnmarks villmark, reindrifta og menneskene som har valgt å bosette seg i fylket lengst mot nord ligger i potten. Vi skal vinne denne kampen, men det kommer til å bli tøft.

Denne uken ble det svært omstridte vindkraftverket Davvi formelt vraket, og vil ikke bli tatt opp til behandling hos NVE. (Illustrasjon: Bård S. Solem)

Av Eivind Salen, Motvind Norge

Denne uken kom også meldingen om at Finnmark Kraft trekker seg fra to vindkraftprosjekter, Båtsfjordfjellet og Borealis, med den fine begrunnelsen «store inngrep i urørt natur og betydelig konflikt med reindriften». Det er nettopp problemet med all vindkraft i Finnmark.

NVE arbeider videre med 11 prosjekt

Det er ingen som har full oversikt over hvor mange vindkraftprosjekt det egentlig er på gang i nord, og heller ikke i resten av landet. Det er prinsippet «Mer av alt - raskere» som har overtatt energipolitikken i Norge, og arealforvaltningen blir som en konsekvens av det det motsatte: «Mindre av alt - raskere». For å nå et ubegrenset og vilt voksende energibehov, der det ved siden av elektrifisering av sokkel, transport og industri, også skal levers kraft til luftige prosjekt om hydrogen og batterifabrikker, og på toppen av det igjen: datasenter, selv om norsk kraft til amerikanske (og kinesiske) datasenter på naturens bekostning ikke har noe med norske klimamål å gjøre.

Når motstanden mot disse prosjektene vokser i takt med at folk forstår hva som er i stand til å skje, blir det brukt stadig mer utspekulerte triks for å få de positive vedtakene en vindkraftutbygging trenger. Det er vel kjent hvordan kommuner er underfinansiert i forhold til lovpålagte oppgaver, og å gi bort arealer for evig og alltid er middelet som blir tilbudt for å møte kommunenes kontinuerlige finansieringsbehov.

Folk skjønner veldig godt at å pisse i buksen ikke er veien å gå for midlertidig varme, og faktisk skjønner også folk at å gi fra seg naturen for midlertidig kraftproduksjon er like så dumt.

De 11 prosjektene NVE vil ta videre er bare første runde, det ligger utallige under og ulmer.

Statkraft vil bygge i Arbeiderparti-kommunen Lebesby

Statkraft har erfaring i å bygge vindkraft i reindriftsområder og bli dømt for menneskerettighetsbrudd på grunn av det. Vi andre har sett at når det er staten og statens selskap som begår bruddet, så løses det med trenering og å la prosessen med å reparere bruddet dra ut i årevis, og til slutt stille opp med penger. Merk at dette er vindkraften og den norske stats middel: Varige ødeleggelser skal løses med midlertidige penger, engangssummer og/eller årsinntekter et midlertidig antall år.

Helt uskyldige er ikke de nye vindturbinene Statkraft og ordfører i Lebesby vil ha bygget i Kjøllefjord. Dette er monument over uforstand, og et problem for kommende generasjoner å få fjernet. (Illustrasjon: Bård S. Solem)

Vi har også sett at naturødeleggelsene og menneskerettighetsbruddet går til å sende kraft fra land ut til sokkelen, for elektrifisert Olje- og gassproduksjon, der Norge som eneste land i verden vil betale dyrt for å bruke elektrisk kraft til å hente opp energikilder (gass) som skal brukes til å produsere elektrisk kraft. Det er prinsippet med Fosen, det er prinsippet med Melkøya.

Anlegget Statkraft ligger an til å få videre er utvidelsen av Kjøllefjord vindkraftverk i Lebesby. Dette er en Arbeiderparti-kommune med en ambisiøs ordfører i Sigurd Rafaelsen, og han er uforbeholden i å sette av enorme arealer i den befolkningsfattige, men naturskjønne kommunen. Statkraft er statens selskap, og selv om det er uhyre provoserende for oss som betaler høye strømregninger i sør, å se at Statkraft bruker pengene våre til å investere i ulønnsom, naturødeleggende og til og med menneskerettighetsbrytende vindkraft, og at vindkraftlobbyen har lykkes i å instruere politikerne i Arbeiderpartiet og Høyre om å bruke eiermakt og politisk makt på å få Statkraft med i utbyggings, og nedbyggings-, -kappløpet.

Det er også Statkraft som fikk inn den første søknaden om et konkret prosjekt, Moifjellet i Bjerkreim, et prosjekt som tidligere er avslått på grunn av den store naturbelastningen.

Kampen fortsetter

Vi i Motvind Norge mener samtlige av de 11 prosjektene i Finnmark er helt unødvendige. Det er også ulmeprosjektene, som gjør at ingen kan føle seg trygge på at ikke landskapene de er glad i, kjenner og bruker, skal gå tapt. Vindkraften er ustabil, og helt avhengig av vindstyrken for å levere kraft inn i nettet. Ved flau vind produserer den ingenting, og flau vind er også kjennetegnet på dem som ønsker denne type kraftutbygging i Norges enestående natur.