rein i gjerdet Foto Nils Roger Duna

Reindriftsarealer må skjermes

Rein i gjerdet. Foto: Nils Roger Duna Skal den sørsamiske […]

Forfatter:

Motvind Norge

Kategorier:

Publisert:

21. mars 2023

Del:

Rein i gjerdet. Foto: Nils Roger Duna

Skal den sørsamiske kulturen overleve, må myndigheter lokalt, regionalt og nasjonalt ta ansvar for å skjerme de nødvendige reindriftsarealene. Kunnskapen er der, for den som har evne og vilje til å sette seg inn i det.

Tekst og foto: Nils Roger Duna


Det sørsamiske området

Det sørsamiske området strekker seg på norsk side fra Saltfjellet/Dunderland i nord, til Elgå og Engerdal i sør. Det vil si søndre deler av Nordland fylke (Helgeland), nesten hele Trøndelag fylke og nordøstlige deler av Innlandet fylke, nærmere bestemt områdene rundt Femunden. Tilsvarende på svensk side er fra nord Västerbotten län, Jämtland län og nordvestlige deler av Härjedalen og Dalarna til Idre i sør. I Norge innbefattes også hele kystområdet i Nordland og Trøndelag, sør til og med Fosenhalvøya, i det sørsamiske området. Sør for Fosenhalvøya går det sørsamiske området i dag gradvis innover i landet mot Engerdal og Elgå, men tidligere strakte dette området seg helt ned til Nordmøre. På svensk side går også det samiske området ned til sjøen i området Bottniska viken (finsk: Pohjanlahti).

Det er vanskelig å tallfeste hvor stor den sørsamiske befolkningen er, men det antydes fra flere hold at det til sammen bor ca. 2000 sørsamer i det sørsamiske området i Norge og Sverige (NOU 1984:18 «Om samenes rettsstilling»). Innenfor dette området har sørsamene levd og virket i uminnelige tider.

Den sørsamiske historien kan egentlig deles inn i tre store perioder: fangstsamfunn, intensiv reindriftsnomadisme og ekstensiv reindrift. Fangstsamfunnet eksisterte helt til reindriftsnomadismen gradvis overtok, men disse samfunnene levde nok parallelt i de første hundreårene av reindriftsnomadismen. Reindriftsnomadismen antas å ha begynt sent i middelalderen, omkring år 1200–1400, mens avslutningen av reindriftsnomadismen vanligvis knyttes til at man sluttet å melke reinen, noe som i Norge skjedde mellom 1902 og 1967, senest på Fosenhalvøya og de kystnære områdene i Namdalen og Helgeland.

Vårflytting i Storgrønningen. Foto: Nils Roger Duna

Organisering av reindrifta

Den samiske befolkningen har på grunnlag av «alders tids bruk» rett til å utøve reindrift innenfor de delene av fylkene Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag og Hedmark hvor reindriftsamene fra gammelt av har utøvd reindrift. Dette defineres som det samiske reinbeiteområdet. Det at grunnlaget for å drive med rein bygger på «alders tids bruk» innebærer at reindriften er ekspropriasjonsrettslig beskyttet på samme måte som grunneierretten. Ved inngrep i reindriftssamenes reindriftsrettigheter skal det ytes erstatning i samsvar med alminnelige ekspropriasjonsrettslige grunnsetninger.

Reindriftas arealbehov

Reindrifta er en arealkrevende næring, avhengig av store beitearealer. Totalt bruker den samiske reindriftsnæringa 40 % av landarealet på fastlandet i Norge. Samtidig utnytter de i stor grad arealer og beiteområder som få eller ingen andre husdyr er i stand til å benytte. Selv i marginale områder, som tilsynelatende ser ut til å være uten vegetasjon, finner reinen levelige vilkår og produserer høykvalitetskjøtt. Dersom vi forvalter utmarksarealene på en fornuftig måte, kan det også i overskuelig framtid produseres topp mat i disse områdene.

Noen av reindriftsarealene kan ha en særlig stor verdi, ikke bare til fôrproduksjon, men også innenfor andre viktige områder i reindrifta. Det kan her nevnes kalvingsområder, flytteleier og brunstområder. Ikke minst er det på sommerstid med varme og insekter viktig å ha såkalte «luftingsområder», dvs. høytliggende fjellområder med lite vegetasjon, vind og snøbreer.

De gjenværende beitearealene er i dag viktigere å ta vare på enn noen sinne, og terskelen for å bygge ned slike områder i landets reinbeiteområder burde derfor være særlig høy.

Anlegg for merking, skilling og slakting tilhører også kategorien viktige områder for reindrifta. Videre er det en kjensgjerning at reindrifta har behov for flere typer beiteareal. Tradisjonelt snakkes det da om sommerbeiter og vinterbeiter, men det er også behov for høstbeiter og vårbeiter. Selvfølgelig vil det innen de forskjellige beitekategoriene være en viss overlapping, men det er uvilkårlig slik at enkelte områder har spesifikke kvaliteter som gjør at de egner seg bedre til de forskjellige årstidene. Hvilke områder som benyttes når vil variere fra år til år, avhengig av når snøen legger seg, snødybde, snøens konsistens og hvor lenge den blir liggende. Følgelig kan man i et reinbeitedistrikt ikke bare se på totalarealet, men viktigere er å ha tilgang på alle arealkategorier.

I et reinbeitedistrikt vil det ofte snakkes om hva som er minimumsfaktoren i reinens årssyklus, som vil være avgjørende for hvor mange rein distriktet tåler rent økologisk sett. Innen de forskjellige reinbeitedistriktene vil det variere om det er vinterbeitene eller sommerbeitene som er minimumsfaktoren, men for de fleste distrikts vedkommende er det nok vinterbeitene som representerer en slik grense. Det er flere faktorer som bestemmer slaktevekt og kvalitet på slaktet. At reinantallet er innenfor bærekraften for et område er selvfølgelig av stor betydning, men ikke minst er kvaliteten på sommerbeitene avgjørende for slaktevekta om høsten.

Jordgamme i Namdal. Foto: Nils Roger Duna

Arealer for reindrift blir stadig mindre

Det er et stadig press på reindriftas arealer, og motsetning til andre landbaserte primærnæringer, som kan dyrke og tilplante nye arealer om et område blir ødelagt, blir beite- og ressursgrunnlaget for reindrifta stadig mindre. Reindrifta har heller ikke mulighet til å flytte til andre områder. De gjenværende beitearealene er i dag viktigere å ta vare på enn noen sinne, og terskelen for å bygge ned slike områder i landets reinbeiteområder burde derfor være særlig høy.

Arealplanlegging

Som det framgår av forrige punkter, er reindriftsnæringa totalt avhengig av store arealer. Det er derfor overmåte viktig at landets myndigheter, både nasjonalt, regionalt og lokalt, er seg bevisst dette i forbindelse med arealplanlegging og disponering av utmarka. For å kunne gjøre en tilfredsstillende jobb på dette området, er de helt avhengige av å ha kunnskap om at det er reindrift i området og de må vite at det er en arealkrevende næring. Myndighetene må ha kjennskap til driftsmønster og arealbruk, og i tillegg evne og vilje til å ta ansvar for reindrifta. Ikke minst må det foreligge en forståelse for at reindrifta er hovedgrunnlaget for at det samiske språket og kulturen skal overleve i framtida. Det kreves også en bevissthet om at Norge som nasjon har både internasjonale- og grunnlovsfestede forpliktelser i forhold til den samiske befolkningen og ivaretakelse av reindrifta, språket og kulturen. Det sørsamiske området er spesielt sårbart i denne sammenhengen.

Myndighetene må ha kjennskap til driftsmønster og arealbruk, og i tillegg evne og vilje til å ta ansvar for reindrifta.

Arealbruk i reindriftsområder

Ikke-samiske grunneieres private eiendomsrett i fjellområder og utmark er i historisk sammenheng et relativt nytt fenomen, men det er hevet over enhver tvil at alt som er av privat grunn i sørsamiske områder i dag har blitt, og i stor grad fortsatt blir brukt, av den sørsamiske befolkningen. De har da heller aldri gitt bort eller fraskrevet seg retten til disse områdene, men har i bruken av arealene i stor grad blitt prisgitt den nye private eiendomsretten og statens behov for å benytte områdene til «samfunnsnyttige» formål som eksempelvis vindkraft og gruvedrift.

Reindrifta er imidlertid en næring som gjennom lovreguleringer har en bruksrett i utmarka, uansett hvem som eier denne. For å trekke en parallell, og uten sammenligning for øvrig, kan det her vises til allemannsretten, som gir enhver rett til fri ferdsel, bærplukking og sopplukking med mere i norsk utmark – uansett hvem som eier grunnen. Det er også en bruksrett. Det som mange kanskje ikke er klar over er at både norsk og internasjonal rett likestiller bruksrett og eiendomsrett. Et juridisk prinsipp i Norge er derfor at «noens eiendomsrett utelukker ikke andres bruksrett».

Andre viktige faktorer i en moderne reindrift

Dagens moderne driftsformer og krav til reindrifta fra myndighetenes side, både økologisk og økonomisk, tilsier behov for gode slakte- og samlingsgjerder, god flokkstruktur og moderne slaktemetoder. Likeledes tilgang til moderne teknologi i form av barmarkskjøretøy, snøskutere, biler, hengere og i enkelte sammenhenger helikopter og droner. GPS og datateknologi har også blitt viktige hjelpemidler. Med andre ord har reindrifta vært nødt til å tilpasse seg de krav som stilles i et moderne samfunn. Dette har både positive og negative sider. Det går selvfølgelig på bekostning av de gamle driftsmetodene og kulturen, men har samtidig gjort at mye av slitet med tidligere driftsformer og metoder er borte. Samtidig må man ta inn over seg at man lever i 2022, med de krav og forventninger storsamfunnet har til økologisk og økonomisk forsvarlig reindrift. Uansett moderne hjelpemidler og teknologi, vil reindrifta også i framtiden være avhengig av tradisjonskunnskap opparbeidet gjennom generasjoner.

Trusler og utfordringer for sørsamisk reindrift, kultur og språk

Dagens sørsamiske reindrift står overfor svært mange trusler og utfordringer. Å drive ei næring som er avhengig av natur, værforhold og klima er i seg selv utfordrende, men dette er stort sett kjente ting som man i ei slik næring har lært seg å leve med. Verre er det at de største og fleste truslene og utfordringene i dag er menneskeskapte. De gjør hverdagen og framtiden vanskelig og uforutsigbar.

I de sørsamiske områdene er reindrifta i dag utvilsomt den viktigste faktoren for å ivareta og videreføre den samiske kulturen og språket. Noe av dette har sin bakgrunn i at sørsamene bor spredt over et stort areal, i to forskjellige land, samtidig som de er en minoritet i minoriteten. De er tross alt bare en befolkning på ca. 2000 personer blant til sammen 70.000 samer totalt.

Vårflytting i Biskoplia. Tjahkere sijte. Foto: Nils Roger Duna

I de sørsamiske områdene er reindrifta i dag utvilsomt den viktigste faktoren for å ivareta og videreføre den samiske kulturen og språket.

Norge ratifiserte den 20. juni 1990 ILO-konvensjonen. Konvensjonen omhandler urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Med dette forpliktet Norge seg til å la samene bevare sin identitet som folkegruppe, bevare og videreutvikle sin livsform og kultur. Konvensjonen er også et bindende instrument når det gjelder urfolks landområder. Det er derfor betenkelig at en av de største utfordringene for reindrifta i de sørsamiske områdene i dag er arealforringelse av alle slag.

De fleste reinbeitedistrikter har fått sine områder fragmentert gjennom en «bit for bit»-nedbyggingspolitikk over tid. Smått om senn, nesten umerkelig, forsvinner det samiske kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas framtid. Det er en kjensgjerning at uten arealer til å drive reindrift på, forsvinner reindrifta, og derved i stor grad også det sørsamiske språket og kulturen. Dette betyr at det gjenværende sørsamiske reinbeitearealet er viktigere å bevare enn noen gang før, noe som skulle tilsi en meget streng praksis for å gi tillatelser til inngrep som påvirker reindrifta.

Det er derfor et stort paradoks, og sannsynligvis i strid med ILO-konvensjonen, at de sørsamiske områdene i dag nedbygges i rekordfart, blant annet med store vindkraftinstallasjoner og andre terrenginngrep som er irreversible. Reinbeitearealer som er nedbygd er tapt for alltid, og kan ikke reverseres.

De fleste reinbeitedistrikter har fått sine områder fragmentert gjennom en «bit for bit»-nedbyggingspolitikk over tid.

Et annet kjempeparadoks er at utbyggingene startes og gjennomføres før alle klageprosesser er ferdigbehandlet i regionale, nasjonale og internasjonale instanser, herunder i rettsapparatet. Dette er en praksis som knapt eksisterer innenfor andre felt. Erfaringsmessig blir de aller fleste klager på gitte konsesjoner avvist med den generelle og ulne formuleringen om at «fordelene er større enn ulempene». En frase som normalt ledsages av få eller ingen håndfaste argumenter, men på mange måter blir uangripelig for motstanderne av utbygging. I de tilfeller det kjøres rettsaker for å få endret på gitte konsesjoner, må reindrifta og frivillige naturorganisasjoner punge ut med millioner dersom de taper ankesaker i rettssystemet.

Et enda større paradoks er det når gigantiske utbygginger og industrialisering av de siste noenlunde urørte reinbeiteområdene vi har igjen i det sørsamiske området, blir forsøkt legitimert ved å vise til menneskeskapte klimaendringer. Forskning viser at det å ta vare på naturen er det beste vi kan gjøre for klimaet. Mange internasjonale rapporter, blant annet fra FN, påpeker også at tap av naturmangfold og uberørte naturområder faktisk er minst like stor fare for kloden som klimaendringer.

Rein i skogen. Foto: Nils Roger Duna

Det er merkelig at de fleste av våre innbyggere, journalister og politikere inkludert, ikke ser denne boomerang-effekten som det såkalte «grønne skiftet» medfører. Det er knapt noen som snakker om energieffektivisering og sparing. Sjelden eller aldri er det et diskusjonstema at vindturbiner og batterier inneholder mengder av forskjellige metaller, og hvilke arealtap, økologiske tap og forgiftninger som skjer i områdene der dette utvinnes. I tillegg kommer de negative konsekvensene det har på menneskene og samfunnet for de som bor i- og lever av disse områdene. Livskvalitet og trivsel settes til side i det «grønne skiftet» sitt navn. Store selskapers- og enkeltmenneskers hunger etter stadig større profitt prioriteres. Selv om det enkelte inngrep isolert sett tilsynelatende kan virke ubetydelig, vil summen av alle «små» inngrep til slutt utgjøre et stort problem. I tillegg til den storstilte vindkraftindustrialiseringen og gruveutbyggingen i uberørte områder, kommer også andre arealinngrep som skogsbilveger, hyttebygging, vannkraftverk, linjebygging, vegbygging, masseuttak, drenering av myrer og oppdyrking med mer. De fleste inngrep medfører også annen aktivitet, eksempelvis menneskelig ferdsel, løse hunder, krav om snøskuter-traséer, løypeanlegg, veier og annen infrastruktur.

Sjelden eller aldri er det et diskusjonstema at vindturbiner og batterier inneholder mengder av forskjellige metaller, og hvilke arealtap, økologiske tap og forgiftninger som skjer i områdene der dette utvinnes.

Ofte kommer det påstander om at reinen venner seg til de tekniske inngrepene, gjerne ledsaget med et bilde av en rein ved en vindmølle eller under en stor kraftlinje. Dette er det forsket mye på, og konklusjonen er at ut fra eksisterende kunnskap må det konkluderes med at det er svært stor sjanse for at reinen ikke tilpasser seg eller venner seg til inngrep i naturen. Påstander om det motsatte baserer seg i stor grad på observasjoner av bukker og ungdyr, som kan være tolerante overfor inngrep, eller enkeltsimler med kalv. Alltid dreier det seg da om en liten andel av reinen i området, og kan ikke tas til inntekt for at reinen generelt sett venner seg til inngrepene. Tvert imot registreres det at reinen generelt benytter en fravikelsesstrategi og unngår slike områder (NINA Temahefte «Inngrep i reinbeiteland» – Biologi, Jus og strategier i utbyggingssaker av Ingunn Vistnes, Christian Nellemann og Kirsti Strøm Bull). Også en vitenskapelig rapport fra Norges Miljø og Biovitenskaplig Universitet konkluderer, etter 10 års forskning på dette feltet, med at tamreinen skremmes av vindturbiner. Reindrifta selv erfarer at vindkraftanlegg påvirker reinen negativt, både med hensyn til vanlig arealbruk, beite og trekkmønster, opptil fem– seks kilometer fra selve vindkraftanlegget.

Almdalsfjellet. Foto: Nils Roger Duna

Om forfatteren: Nils Roger Duna er født i Namsos og har utdannelse fra Forsvaret, Politiet og Høgskolen i Nord-Trøndelag (HINT). Han har gitt ut to bøker om reindrift i sørsamisk område, «Samer og reindrift ved Namsenfjorden» (2019) og «Sørsamisk reindrift gjennom ett år» (2022). Bøkene gir blant annet et innblikk i reinen som dyreart, reindrifta og reindriftas rettsgrunnlag. Ikke minst belyses de utfordringer reindrifta i dag opplever grunnet arealtap og arealforringelse av alle slag. Dette er ikke bare en trussel mot den sørsamiske reindrifta, men også mot det sørsamiske språket og kulturen. Bøkene kan kjøpes fra forfatteren.