Sanglerka er en av de første trekkfuglene som våger seg tilbake til det kalde nord etter vinteren, og den har derfor blitt et symbol på nytt liv og lysere tider. Kontrasten blir stor når vi ser hva denne fuglen blir utsatt for på Haramsfjellet.

«Sanglerka skulle synge våren inn, men ble kappet i to av turbinblader. Våren mistet sin kjente stemme på Haramsfjellet.» Dette skriver Anne Grete Johnsen i et innlegg på Facebook-siden til «Nei til vindkraftverk på Haramsøya!». Som kjent ble vindkraftanlegget på Haramsfjellet lagt i et område hvor det er registrert et høyt antall rødlistede fugler. For at utbygger Zephyr skulle kunne sikre seg den nødvendige konsesjonen, valgte de politiske myndighetene å flytte grensene for fuglereservatet. Dette går nå hardt utover mange arter på Haramsøya, blant annet sanglerka.

Sanglerka (Alauda arvensis) er en fugleart i lerkefamilien, kjent for sin tøffe hårsveis og vakre sang. Den er ikke mer enn 16-18 centimeter som fullvoksen, men stiger høyt på himmelen og gleder omgivelsene med trillende toner. Etter en lang musikalsk oppvisning daler den gjerne ned mot bakken igjen, og faller til slutt nesten som en stein. Den livnærer seg blant annet på insekter, frø og korn.

For at utbygger Zephyr skulle kunne sikre seg den nødvendige konsesjonen, valgte de politiske myndighetene å flytte grensene for fuglereservatet.

Sanglerka liker seg i åpne landskap og lager reir i fordypninger i bakken. I løpet av 11-12 dager kan den ruge frem to- seks unger, som er flyvedyktige tidligst etter atten dager. Fordi reiret ligger så utsatt til, er det ikke alle kull som overlever. «I dagens ugressfrie, giftsprøytede, planerte og maskinelt håndterte kulturlandskap finner den ikke lenger gode livsbetingelser», ifølge Store norske leksikon (Schandy, 2021). Sanglerkebestanden er registrert som «nær truet» i Artsdatabanken. Enkelte sanglerkeindivider kan overvintre på Vestlandet, men de fleste trekker sørover om høsten.

Sanglerke. Fotografiet er hentet fra Store norske leksikon

Anne Grete Johnsen er en av flere øyboere som ønsker å følge med på hvordan det går med fuglene på Haramsfjellet etter at de åtte turbinene ble installert. Omtrent daglig leter de etter døde fugler i vindkraftanlegget. De kaller seg Fjellfolket. Målet deres er at vindkraftanlegget raskest mulig skal fjernes. I mellomtiden registrerer de fugler som er drept av turbinene. De har fått Artsdatabanken til å legge inn områdene rundt de åtte turbinene som funnsteder. Nylig gikk de til innkjøp av en fryser til lagring av funn.

Et av konsesjonsvilkårene er at det skal gjennomføres offisielle søk etter død fugl og flaggermus minimum hver fjortende dag. Oppstart skal skje seinest 15. mars og avsluttes tidligst 15. oktober i tre år. Imidlertid har det så langt i år ikke vært foretatt offisielle søk i det hele tatt, på grunn av snøen. I utgangspunktet var det planlagt søk under sveipearealet på hver turbin, som er cirka 100 meter radius, men grunnet bratt terreng har man redusert arealet. Når det skal søkes på dyrket mark, brukes det hund med line på 20 meter, noe som innebærer at søkefeltet begrenses ytterligere. Dette gjelder blant annet for områdene rundt de to turbinene T1 og T2, vest på øya, mot havet. Der hvor disse to turbinene er installert, var det tidligere naturreservat. Også hensynet til beitedyr gjør det vanskelig å få søkt grundig.

Det er veldig vanskelig å lete etter fugler på Haramsfjellet, både for de som søker offisielt og for Fjellfolket som søker i sin egen fritid. Når fuglene faller skadde eller drepte fra turbinbladene, kan de havne ned i bratte skråninger. De kan ligge skjult i lyngen eller mellom steiner. I deler av året er det også slik at store områder er sperret for søk. Det er dyrket mark ganske nær alle turbinene, noe også øyboerne må ta hensyn til.

Fuglefunnrapporten for vindkraftanlegget på Haramsfjellet, viser at det ble funnet 65 individer i 2022. Funnprosent er gitt til 55 %, ut fra testfugler som er lagt ut. I rapporten står det ingenting om at turbinene stod stille fra 3. mai og i fem uker. Det står heller ingenting om hvordan hensynet til dyrket mark og beitedyr begrenser søkene. Fugl som drepes i vindkraftanlegget havner noen ganger utenfor de offisielle områdene for søk. Disse blir ikke tatt med i rapporten. Når offisielle søk gjennomføres med to uker mellomrom, vil mange drepte fugler være tatt av rovdyr i mellomtiden. Det er ikke rev på Haramsøya, men måker, kråker og ravner kan være raskt på pletten.

Anne Grete Johnsen har, etter forespørsel fra Motvind Norges redaksjon, skrevet litt om funn av døde fugler på Haramsfjellet så langt i april.

«Søndag 2. april kom det ei melding frå nokon som var på fjellet. Dei hadde finne ein død fugl og dei lurte på kva dei skulle gjer. Ein av oss som går regelmessig på fjellet, var på fjellet akkurat då og han gjekk for å leite etter fuglen. Vi trudde først det var to fuglar som låg ved T4, då der låg delar av fuglen på to ulike plassar. Han tok delane av fuglen med heim og vi fekk sendt bilete til folk som kan fugl, for å identifisere. Det var med stor sannsynligheit ei sanglerke. Den er blitt lagt i frysaren vi har kjøpt inn.

Sanglerka har ein liten koloni på Haramsøy-fjellet. Turbinvingane sveipar lavt over terrenget. Sveipehøgda skulle eigentlig ikkje vere lågare enn 14 meter over bakken, men nokon plassar er turbinane «senka» ned i terrenget og topografien gjer sitt til at sveipehøgde er ned mot cirka seks meter, enkelte plassar.

Sanglerka er på raudelista. Den flyg lavt. Under sangflukt, stig den opp til rundt 100 meters høgde for så å dale ned igjen. Så området dei held seg, er akkurat i sveipehøgda. Dei held til i kulturlandskap, slik det er på fjellet. Beklager dårlige bilete. Den har fått stygg medfart.»

«Torsdag 6. april gjekk to av «våre» på fjellet. Dei delte turbinane mellom seg. Målet var å sjå etter fugl. Snøen låg endå, men med nokon bare flekkar. Den eine hadde med seg hundane. Ein av hundane fann den eine fuglen. Snøspurv. Den låg ikkje langt unna T3, ganske nært fjellvegen. Mannen min såg den ikkje. Fargar/snø/barmark. Fuglen blei teken med.

Den andre personen som var på fjellet, fann ei sanglerke liggande på snøen ved T5. Eg gjekk der dagen før, så eg vil tru den har blitt drept i mellomtida. Eg var på fjellet i går igjen i lag med ei til. Vi gjekk då rundt på 4 turbinar. Men med nysnø, fann vi ingen.»

Onsdag 5. april gikk Anne Grete Johnsen på fjellet med hundane sine. Ikkje langt unna turbin nr. 7 (T7) lå det ei sanglerke på snøen, med knekt nebb. Foto: Anne Grethe Johnsen

 

«Det ligg snø på fjellet, men onsdag 5. april rusla eg på fjellet med hundane mine. Kom til at eg kunne gå litt rundt nokre turbinar for å sjå om eg kunne finne nokon fugl. Ikkje langt unna turbin 7 (T7), låg det ei sanglerke på snøen. Det såg ut som nebbet var knekt, men ellers uskada. Vi har no med oss posar når vi går på fjellet, i tilfelle vi kjem over død fugl. Eg fekk teke bilete av fuglen og sendt dei til dei som hjelper oss og fekk bekreftelse på at det var ei sanglerke. Den er no blitt lagt i frysaren, merka med namn, dato og funnstad. Så har vi starta å registrere dei på Artsobservasjoner.no. Eg brukte 3,5 timar for å gå innom og rundt 4 turbinar, der det er til dels tungt terreng å gå i.»

«Og vesle lerka, ho hev det so,/ at finn ho ein tuvetopp fri for snjo,/ so kved ho i med sin gladaste song,/ so trur ho på vår med ein einaste gong», heter det i en kjent og kjær sang av Per Sivle. Sangen viser at lerka forbindes med optimisme. Den naturkjærligheten som teksten er fundert på er fortsatt levende i befolkningen, noe Fjellfolket på Haramsfjellet er levende bevis på. Det er mange som verdsetter både lerka og de andre fugleartene våre. Dessverre er det slik at energimyndighetene så langt har unnlatt å ta hensyn til fuglelivet i forbindelse med vindkraftkonsesjoner. I praksis har konsesjonsgiver Norges vassdrags- og energidirektorat gitt tillatelse til dramatiske naturødeleggelser og fugledrap, noe Motvind Norge fordømmer på det sterkeste.