Av styreleder Eivind Salen

Den kommer sent, denne ukerapporten her, slik også kampen mot vindkraften og dens vanvittige skadevirkninger også kom sent i gang her i landet. Vi er ikke vant med det, at det finnes så kyniske krefter og at de får såpass fritt innpass i det vakre landet vårt.

Det var i løpet av 2019 folk for alvor våknet. Da hadde vindkraften forberedt seg i årevis, helt fra 2012, hvor seksjonssjefen for Vindkraft i NVE (Norges Vassdrag og Energidirektorat), ble utnevnt til Ridder av vindkrigarkorset med sverd og diamant, under vindkraftens bransjetreff i regi av interesseorganisasjonen NORWEA. Det var her opplegget med De grønne sertifikat også ble lagt, den systematiske overføringen av penger og verdier fra folk flest, til de skamrike.

Det er liksom bare vanlige folk og naturen selv som må gjøre «offer» for det grønne skiftet. De som har mest fra før, skal få enda mye mer, fordi de får tilgang på det som før var utilgjengelig for dem. Landets vakreste naturarealer. Tenk det, Stadtlandet som industriområde. Guleslettene gitt bort til verdens første privateide fond (BlackRock). Samiske reinbeitedistrikt på Storheia, Øyfjellet og Stokkfjellet, tatt fra sørsamene som var der først, gitt til norske og svenske kraftselskap og vindkraftprofitører, som straks har solgt det videre for mange hundre millioner kroner.

Da Motvind begynte å samle seg, var vindkraften organisert sånn at alle partier på Stortinget var bundet til masten. Rikskringkastingen, NRK, hadde styreleder som også var styreleder i Energiselskapet Hafslund, og i Norsk Klimastifelse. Alle store medier var det vi med det rette navn må kalle indoktrinert, de trodde liksom vindkraftmotstand dreide seg om utseendet på turbinene og om egoisme, og klimaskepsis og det som verre er. Ennå ser vi maktfolk helt opp til ansvarlige statsråder snakke om vindkraftmotstanden som om vi var en «trussel».

Det er vanskelig å samle seg mot dette her. Men vi har ikke noe valg. Vi må bli kjent med hverandre, bygge organisasjon og bekjempe vindkraften på en gang. Det er vanvittig, men sånn er det.

De aller, aller fleste av oss har vanlig jobb ved siden av. Og har vi ikke det, er vi pensjonister, eller på annen måte i en livssituasjon som gjør at arbeid ikke er påkrevd, men det betyr ikke at tiden skulle fylles med det som statsapparatet og forvaltningen skulle gjort.

Det er ikke til å tro, men det er Motvind Norge som må gjøre myndighetene oppmerksomme på at det krever utredning av konsekvenser for Folkehelse, med den omfattende vindkraftutbyggingen som skjer like ved der folk bor. Der har vindkraften planlagt det slik, på hjemme-alene-festen sin, som startet på bransjetreffet #Norwea12, at hele det sammensatte mennesket og menneskets helse skulle reduseres til to normtall: Ett for støy. Ett for skyggekast.

Begge skulle være i utbyggers fulle kontroll, og beregnes av konsulenter utbygger betaler for. De skal godkjennes av ridderen av vindkrigarkorset, og her skal «skal godkjennes» leses som en ordre. De skal ikke «vurderes», de skal «godkjennes». Aldri kjenner vi til noen som har fått støyberegningene i retur, disse katastrofale årene, mellom NORWEA og Motvind. 

Nå er vi forbanna. Det er sent, det var en del av planen deres. «Konsesjonene er gitt», «Gitte konsesjoner står ved lag» – hørt den før? Det er en del av planen. Når folk skjønner hva det er, skal det være for sent.

Glem det. Vi står ikke og ser huset brenne, og sier det er for sent, vi gjør alt vi kan for å redde alle verdiene vi kan i det. Og her er det ikke snakk om brennende hus, som brenner av seg selv, men om aktivt ødeleggende anleggsmaskiner som hver dag raserer Europas vakreste og mest verdifulle naturområder, hver dag skader levende mennesker ved å ta fra dem boligområdene deres og friluftsområdene, hver dag gjør uopprettelig skade som kunne vært unngått.

Det blir gjort utrolig mye bra arbeid i Motvind Norge, og i den folkebevegelsen vi så godt vi kan prøver å representere. Mye arbeidet er koordinert og målrettet, mye er kaotisk og går i alle retninger. Det er folkebevegelsens natur. Vi er frie mennesker, levende mennesker, glade og fortvilte mennesker, alt om en annen.

Men vi er forent i felles mål. Dette skal stoppes. Sent, men godt.