Vindkraftindustriens menn er i støtet om dagen. Oppildnet av regjeringens marsjordre om å sprenge norske fjell flate i klimaets navn, går de til nye angrep i flere fylker. Lik fossespekulantenes dans rundt gullkalven – fossefallene – i forrige århundre, rusher dagens landnåm-menn land og strand rundt på jakt etter fjell og vidder som kan gi dem profittmuligheter.

Tekst av Tore-Jan Gjerpe, leder av Motvind Finnmark og Sverre Sivertsen, energirådgiver i Motvind Norge

I Finnmark står snart det avgjørende slaget om fire store vindkraftanlegg som ifølge regjeringens kraftløft skal bidra til å forsyne blant annet Melkøya med strøm fra land. En av eierne i det største vindkraftanlegget Davvi, Harald Dirdal i Ny Energi, sa nylig til avisen Klassekampen at de må ha konsesjon innen seks måneder. Hvis ikke er det løftebrudd fra regjeringen og Nord-Norge vil kastes ut i en kraftkrise. Det er fastslått at elektrifiseringen av Melkøya ikke har noen positiv betydning for de globale klimagassutslippene. Planene betyr bare at finnmarksnaturen skal ødelegges for å skaffe strøm til å frakte gassen ut av landet.

Dirdals ønskeprosjekt ligger i Lebesby kommune i grensetraktene mot Tana, Porsanger og Karasjok kommuner. Anlegget vil berøre to reinbeitedistrikt direkte og ha indirekte virkninger for flere. Fullt utbygd vil Davvi bli det største vindkraftanlegget i Europa og vil beslaglegge et like stort areal som om byene Alta og Hammerfest ble plassert inne på vidda.

Til avisen sier Dirdal videre at konsekvensene for reinbeitedistriktene er veldig lave. Den samme Dirdal uttalte nylig til EnergiWatch at «hvis vi ikke kan bygge vindkraft her. Hvor i helvete skal du kunne bygge da»?

Vi vet ikke hvilket helvete Dirdal sikter til. Men dersom utbygger og alle andre selskap som har søkt om konsesjon i Finnmark får viljen sin, blir store deler av Øst-Finnmarks natur forvandlet til et ugjenkjennelig industriområde. Ifølge samisk naturforståelse vil det antakelig være det nærmeste de kommer et helvete.

Fra området der Davvi vindkraftverk er planlagt. Foto: Morten Kurvander

I alt er det søknader om 2600 MW vindkraft i Øst-Finnmark. Selv om ikke alt blir realisert, blir vindkraftverkene på Fosen bare for minikraftverk å regne i forhold til de planene som nå foreligger.

Hvordan kan så Dirdal si at konsekvensene for reindriften blir små? Området brukes i dag som et viktig luftings- og beiteområde om sommeren og under flytting til vår- og sommerbeitene ved kysten.

I høringsuttalelsene til kommunens områdeplan for vindkraftanlegget, er det påpekt alvorlige mangler. Verken urfolks sivile og politiske rettigheter i forhold til internasjonale konvensjoner eller viktige forhold rundt reindrift, friluftsliv, naturmangfold og kulturminner er skikkelig utredet.

Både Landbruksdepartementet og Statsforvalteren er svært kritiske til prosjektet, og NVE tok området ut av sin rammeplan for vindkraft i 2019. Tana og Karasjok er helt imot, og Tana har varslet innsigelse.

Til avisen uttaler han videre «at det ikke er noen forutsetning for konsesjon at man har avtale med reindrifta». Det sier han mens staten strever med å komme seg ut av et menneskerettighetsbrudd på Fosen.

Finnmarkseiendommen FeFo, som eier området, har avslått forhandlinger med utbygger. Nå prøver Dirdal gjennom sin advokat å true partene ved å gjøre gjeldende at området bare er en steinrøys som er fullstendig ubrukelig for reindriften. Dermed har verken FeFo, som forvalter Finnmarksloven, eller Sametinget noe de skulle ha sagt, ifølge advokaten.

Vindkraftindustrien bruker mange metoder for å slå kloa i arealer. Framgangsmåten er den samme overalt: holde avtaler hemmelig så lenge som mulig, så tvil om fakta, så splid mellom aktører og bruke trusler slik vi ser i Finnmark-sakene. De tar gjerne direkte kontakt med ordfører og ber om å få presentere luftslottene sine slik vi har sett med planene om å etablere vindkraftanlegg på Silda og Stjernøya i Altafjorden. Gjennomgående mangler søkerne energifaglig kompetanse og har nesten ingen egenkapital. Selskapene skifter ofte navn underveis slik at det er vanskelig for kommunen og befolkningen å vite hvem som er de egentlige eierne. De legger heller ikke skjul på at hensikten er å selge anleggene videre. Når søkerne har fått grunneieravtalene i havn, kommunen har avstått arealer og konsesjonene er gitt, sitter de med et gullkantet papir som kan selges videre til utenlandske pensjonskasser eller skallselskaper med fortjeneste i 100-millionersklassen.

I følge Tax Justice Norge har sju av de 10 største vindkraftselskapene i Norge røtter i skatteparadis.

Hvordan kunne det velregulerte energiregimet i Norge bli avløst av slike mafiatilstander?

Det er ikke bare utbyggerne og deres advokater som burde fratas lisens, men også regjeringen og politikerne som lar dette skje i klimadumskapens navn.

Tore-Jan Gjerpe, leder av Motvind Finnmark og Sverre Sivertsen, energirådgiver i Motvind Norge.
Opprinnelig publisert på Nordnorsk Debatt.

Tore-Jan Gjerpe, leder i Motvind Finnmark.

Sverre Sivertsen, Energirådgiver i Motvind Norge og tidligere informasjonsdirektør i NVE.