Av styreleder Eivind Salen

Det er noe på veldig mange måter tungt over skipene som vugger til kai på Haramsøya og i Mosjøen. Det er liksom virkeligheten som seiler inn, dette vil våre norske styresmakter gjøre med oss.

Samtidig som vi fordømmer tidligere tiders kolonialisme, og liksom skal ta et oppgjør med vår historie, så åpner den norske stat for at utenlandsk storkapital skal få gratis tilgang til norske arealer og forsyne seg av norske ressurser, om det er samisk urfolk, skogfinske nasjonale minoriteter eller bare vanlige norske innbyggere i distriktene. 

Prinsippene er så like at det gjør vondt. Menneskene som har landet har stor rett, men liten makt. Det er lett for storsamfunnet å lage lover og regler som ikke bare gjør det lovlig, men også nødvendig. I dag er det akkurat som om det er en plikt for den norske stat, å bygge Europas største vindkraftverk midt i kalvingslandet til det sørsamiske reinbeitedistriktet Jillen Njaarke, og å ødelegge det eneste fjellet på Haramsøya for alle som bor der.

Det er så stikk i strid hva vi trodde landet vårt var, at vi har vondt for å fatte det. Det er jo demonstrativ urett. Det påfører ufattelig viktige verdier stor, stor skade, også verdier som følelsen av å leve i et fellesskap der vi bryr oss om hverandre og hjelper hverandre, og at staten og det offentlige står som en slags garantist for dette fellesskapet. Både på Øyfjellet og på Haramsøya stiller staten og det offentlige seg fullt og helt på utbyggers side, de rike og mektige, de som får all gevinsten og ingenting av kostnaden.

På Haramsøya som på Frøya er det folk som nå blir traumatisert. I stedet for å bli hjulpet av staten og det offentlige, blir de demonisert. «Gjør ikke noe ulovlig», sier ordfører og varaordfører i Ålesund, de som overtok Haram kommune i fjor, og skal være der for innbyggerne sine. Sånn var det i den gamle kolonitiden også, ubehagelig som det er, ulovlighetene til menneskene som mistet landet sitt og ressursene sine og livene sine som de kjente det, deres ulovligheter ble alltid hauset mer opp, enn de ulovlighetene som ble begått av de mektige som kom og tok det fra dem.

Så kan det jo gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, når vi vet at det er delt ut til sammen 94 sånne konsesjoner for vindkraft. Samtlige har noen knuste mennesker og noe ødelagt natur under seg. De rikeste profitørene, om det går an å bruke et sånt ladet ord, har tjent hundrevis av millioner, og også milliarder. Det er allerede vist av international Tax justice at inntektene finner veien til skatteparadis, så Norge får ikke engang skatteinntektene av landet vi gir bort gratis. Vi innbyggere, vi får bare utgiftene, for vi betaler grønne sertifikat frem til 2035, en storstilt overføring fra de mange, til de få.

Vi er Motvind Norge mot dette. En folkebevegelse. Vi blir presset noe så til de grader, når staten og de ansvarlige bare kjølig legger saken vekk, og konsentrerer seg om andre ting, når konsekvensene av vedtakene deres avdekker seg i all sin gru over hele landet. Det en forferdelig følelse av at de ikke bryr seg om oss. At vi må gjøre jobben selv.

Det gjør vi. Og aldeles håpløs er den ikke. Den hylende urettferdigheten mobiliserer til en innsats vi ikke ante vi hadde i oss. Det er så sterkt, å se unge og gamle mennesker med etternavn fra stedet stå og se med klumpen i halsen og hjertet utenpå, at digre lastebiler med 68 meter lange og tonnevis tunge turbinvinger rulleroppover deres eneste fjell. Og så står politiet der, de eneste utsendingene fra den norske stat som her spiller fallitt, der står politiet og passer på – ikke menneskene, men – maskinene.

Det er skjebnetime nå. Vi skal redde så mye som mulig, og kan ikke ha noe annet mål enn å redde alt. Vi er på saken i Lillesand, Nord-Odal og Kjølberget, vi sender klage og glemmer ikke Dønnesfjord på Sørøya, vi er i kontakt med mennesker overalt hvor vindkraften truer, og vi bønnfaller politikerne våre om å være mennesker. Stå sammen med oss. Det er skjebnetime.

Det er Motvind.