«Når skal naturfolks og urbefolkningers stemme høres?» spør Mattis Danielsen i en poetisk tekst hvor han blant annet refererer til Fosen-saken.

---

Tekst og foto: Mattis Danielsen

Dette er et debattinnlegg. Innholdet i teksten står for skribentens regning.

Det «grønne skiftet» er ingenting annet enn å selge inn forbrukersamfunnets svøpe i ny innpakning. Hvorfor er det så lite fokus på nøysomhet, sparing og gjenbruk? Det er jo som skjellsord å regne. Jeg hører ingenting om å bremse vår vekst…der alt skal vokse. Hytter, kraft, bedrifter, næringer, byer, tettsteder og alt av lokalsamfunn. Når sist hørte vi om en bedrift som sa: «Vi er fornøyde nå, med både antall ansatte og omsetning». Når til og med scootern skal berge våre lokalsamfunn…gjerne med Lars Monsen i spissen. Da skjønner man at det er pengene som står i veien for oss. Og han. Og oss alle.

Som de fleste vet, men likevel ikke forstår? Ingenting vokser til himmels. (Foruten vindturbiner, da…) Livet…og håpet er der «ute». I det som folk kaller utmark eller natur. I samisk er det ikke et navn på natur. Fordi det er nettopp det som er tilværelsen. Når skal naturfolks og urbefolkningers stemme høres? Slutt å vern oss og vår kultur, om vi aldri likevel får bli relevante! Slik vi fortsatt tråkkes på…tross  høyesterettsdommer. Det moderne samfunnets måte har vi prøvd nok nå. Det gikk jo så där…Kunnskapen ligger her fortsatt. I hjertene til så mange. Om noen vil høre.