Med en regjering som ikke løfter en finger for å ta kontroll over kraftmarkedet, har vi all grunn til å frykte permanent høye strømpriser og dårlige framtidsutsikter spesielt for tusenvis av arbeidsplasser i kraftintensiv industri.

Tekst: Sverre Sivertsen, energirådgiver i Motvind Norge

Konserndirektør i Statnett, Gunnar Løvås, lovpriser dagens kraftregime i avisen Klassekampen 5. februar. Men han unngår behendig å berøre spørsmålet om hvorfor vi har fått en permanent strømpriskrise her i landet. Løvås er nøye med å påpeke at utenlandsforbindelsene blir stadig viktigere for Norge og legger for sikkerhets skyld til at kablene har tjent Norge godt de fleste år. Det er autorisert retorikk satt på repeat av regjeringen og kraftbransjen.

Fra at Statnett tidligere påsto at de to nye kablene til Tyskland og England ville ha ubetydelig virkning for kraftprisene, kommer direktøren likevel med en liten innrømmelse. Kablene har ført til høyere priser, og det er summen av alle kablene som er årsaken, sier han. Men derfra til å svare ordentlig på spørsmålet om strømprisjokket, er det tydeligvis en lang vei. I januar 2016 var spotprisen på Sør-Vestlandet 31 øre/kWh. I januar 2022 var den 175 øre/kWh og i januar 2023 158 øre/kWh. Det samme bildet finner vi også for Østlandet. Den gjennomsnittlige spotprisen holdt seg i mange år jevnt i området 25 – 35 øre/kWh. Denne trenden tok brått slutt høsten 2021 da de to nye kablene ble satt i drift.

Folk flest må få vite hvorfor Sør-Norge har fått en spotpris som er tre til fem ganger og Midt-Norge to ganger høyere enn normalen de 20 siste årene. I stedet for å snakke sant serverer myndighetene tåkeprat og bortforklaringer. Det har gjort at vi på toppen av en strømpriskrise har fått en dyp tillitskrise mellom folk og myndigheter som til syvende og sist nå rammer regjeringen med full tyngde.

For å forstå hvorfor vi har havnet der vi er, må vi gå tilbake i tid. I 1960 fikk vi vår første forbindelse til Sverige. I dag har vi 17 forbindelser til utlandet. Statnett har i alle år vært en pådriver for å knytte Norge tettere til nabolandene og til Europa og England. Går vi tilbake i selskapets nettutviklingsplaner, ser vi at arbeidet har vært høyt prioritert og – som de selv sier – en del av kjernevirksomheten. På hvert trinn i utviklingen har de ligget flere hestehoder foran politikerne. Allerede etter at kabelen til Nederland ble åpnet i 2008, hadde Statnett strategien klar for å få politikerne med på bygge en ny kabel til Danmark (Skagerrak 4), Tyskland (NordLink) og England (Nord Sea Link) Det var mange år før politikerne fikk sakene på sitt bord.

I ly av svak statlig styring har Statnett gjennom sine tette bånd til systemoperatørene i Norden og til den europeiske sammenslutningen av systemoperatører (ENTSO-E) vært både befrukter og fødselshjelper for den intensive kabelbyggingen vi har sett de siste tjue årene. Og for hvert nytt kabelprosjekt har Statnetts budskap til politikerne vært det samme; hensynet til norsk forsyningssikkerhet og tørrårsikring (enda Norge bare har hatt to tørrår siden 1970-tallet). De samfunnsøkonomiske begrunnelsene har vært svake. Ofte har de heller ikke utredet samfunnsmessige fordelingsvirkninger her hjemme, jfr. professor Anders Skonhofts grundige slakt av Statnetts begrunnelser for Englandskabelen.

Det er mer sannsynlig at prisforskjellene mellom Norge, Norden og EU vil jevne seg ytterligere ut, enn at prisene vil gå ned i Norge, som Statnett spår. Dermed vil Norge ha mistet sitt konkurransefortrinn som energinasjon.

Selv etter at Tyskland vedtok å legge ned sin kjernekraft i 2011, og de komparative fortrinn med å importere billig varmekraft på natten gradvis forsvant, har myndighetene latt som om fordelene fortsatt gjelder. Nå trøster Løvås oss med at prisene er på vei nedover, og i et innlegg i samme avis bruker han til og med stormen «Ingunn» som sannhetsbevis. Da fikk vi noen timer med nullpriser på grunn av uvanlig høy vindkraftproduksjon i Norden og på kontinentet. Skal denne tåkeleggingen aldri ta slutt? Og hvorfor skal vi tro at Statnetts prognoser om prisnedgang er noe annet enn løse antagelser?

Den bakenforliggende situasjonen i det nord-europeiske kraftsystemet er at Tyskland befinner seg i en dyp energikrise. Landet har så vidt begynt å diskutere muligheten for å gjenoppbygge kjernekraften, men derfra til å realisere planene kan det gå mange år. Samtidig bygger nå landet store strømkabler fra Nord Link-kabelen og sørover i landet, noe som vil øke suget etter pålitelig kraft fra Sør-Vestlandet. Samtidig øker balansekonstandene kraftig på grunn av det store innslaget av uregulerbar kraft fra vind og sol som omformes og fases inn på nettet. Dyr havvind vil også bidra til å presse prisene oppover.

Statnett og de andre systemoperatørene i Norden har lansert planer om å investere rundt 250 milliarder kroner i nettutbygging fram mot 2030. Hensikten er å legge til rette for enda mer ustabil kraft og fjerne flaskehalser slik at strømmen kan flyte enda friere mellom regioner og land. Disse kostnadene havner på våre strømregninger til slutt.

Det store bildet er derfor at strømprisene etter all sannsynlighet vil holde seg svært høye i årene framover. Det er mer sannsynlig at prisforskjellene mellom Norge, Norden og EU vil jevne seg ytterligere ut, enn at prisene vil gå ned i Norge, som Statnett spår. Dermed vil Norge ha mistet sitt konkurransefortrinn som energinasjon. Med en regjering som ikke løfter en finger for å ta kontroll over kraftmarkedet, har vi all grunn til å frykte permanent høye strømpriser og dårlige framtidsutsikter spesielt for tusenvis av arbeidsplasser i kraftintensiv industri.

Kronikken ble først publisert i Stavanger Aftenblad.