Bremanger,
Bremangerlandet – oppstilt bilde

Status for Motvind Norge og kampen mot vindkraften – Hvor står vi og hvor skal vi?

En geografisk oversikt av Eivind Salen Det er intense dager, […]

Forfatter:

Eivind Salen

Kategorier:

Publisert:

19. juni 2021

Del:

En geografisk oversikt av Eivind Salen

Det er intense dager, der vindkraftutbyggerne forsøker å presse mest mulig ut av de gamle konsesjonene og få realisert samme hva konsekvensene måtte være. I mens har folk våknet, og sett bedraget. Aldri før har så store naturarealer forsvunnet på så kort tid, bare trinn III av Raggovidda på Varangerhalvøya vil fjerne like mye inngrepsfri natur som hele Norge gjorde årene 2013-2018. I tillegg går vindkraftutbyggingen ut over folkehelsen, tilliten til systemet og vanlige folks lommebok. Det er også elendig energipolitikk, å erstatte stabil og god vannkraft med ustabil og dårlig vindkraft, og eksportere overskuddet for å få europeiske kraftpriser tilbake.

Dette er bare første trinn i motstandskampen, inngangsporten. Her er atskillig mer juridisk og moralsk urett, og omhandler urfolk og minoriteters rettigheter, folkehelse, forurensing, forvaltning, samordningsplikt, og lovverk helt opp til grunnlov og menneskerettigheter. Det er mye å orientere seg i. Det er dekning for å si at Norge og landet vårt er under angrep, av krefter vi ikke er vant med å møte her hos oss, og dermed ikke helt vet hvordan vi skal forstå og håndtere.

Siden oppvåkningen 2019 har motstanden vært svært stor, og Motvind Norge har fått opp mot 20 000 medlemmer på rekordtid. Vi startet kampen i det alt lå til rette for vindkraftinteressene, 94 konsesjoner var gitt, og flere på vei. Mantraet var at «gitte konsesjoner står ved lag», det var samtlige statsråder og ansvarlige myndigheter innprentet i å si. I det Stortinget går inn i sommerferien 2021, gjør vi i Motvind Norge opp status, region for region.

Med i arbeidet i hvert eneste anlegg står de lokale, og andre interesseorganisasjoner som La naturen leve, Norges Miljøvernforbund, Naturvernforbundet, Den norske turistforeningen, Norges Ornitologiske forbund, Norsk jeger og fisk, og mange andre. Vi er oss alle.

Nord-Norge med Nordland, Troms og Finnmark

Det er utdelt 7 konsesjoner i Nordland og 9 i Troms og Finnmark. I Nordland er 1 søknad og 3 meldinger stilt i bero, i Troms og Finnmark er 15 anlegg søkt om, meldt eller fått utredningsprogram fastsatt.

Vi har stoppet Andmyran. Det er en av de viktigste redningene vi har hatt. Konsesjonen var selv i norsk vindkraftsammenheng absurd, med et industrianlegg for kraftproduksjon i Europas største sammenhengende torvmyr. I torvmyr er det lagret om lag 200 kg klimagasser per kubikkmeter. Fins ikke bedre karbonfangst på kloden. Vi trenger mer myr, ikke mindre.

Litt lenger sør pågår utbyggingen for fullt på Øyfjellet, til tross for at MTA-plan (Miljø-, Transport- og Anleggsplan) og detaljplan ikke er endelig godkjent av OED, etter hastegodkjennelsen av NVE tilbake i desember 2018. Vedtaket ble påklaget, og klagebehandlingen pågår ennå. Det samme gjør klagebehandlingen av NVEs godkjennelse av utsatt frist for idriftsettelse av anlegget. Den søknaden ble sendt i juli i fjor, rett etter at Stortinget 19. juni enstemmig hadde vedtatt at ingen anlegg med konsesjon skulle få utsatt frist lenger enn ut året 2021. Øyfjellet Vind AS søkte om utsettelse frem til 1.9.2022. Mens utbyggerne peiste på for fullt med å bygge ut, brukte NVE trekvart år på å behandle saken, før de i vinter i år godkjente utsettelsen. Vedtaket ble selvfølgelig påklaget, og mens klagene behandles, monteres turbinene. Samtidig går det mot rettsak, der det sørsamiske reinbeitedistriktet Jillen Njaarke vil ha retten til å vurdere om det var riktig av den norske stat å ta arealene fra dem og gi dem gratis til svenske Eolus i form av en konsesjon for vindkraft. Samene er definert som urfolk, og beskyttet av internasjonale konvensjoner og norsk grunnlov om urfolks rettigheter. Så denne er stygg.

Dette er området Sandhaugen, på Kvaløya i Troms, der vindturbinene skulle så. Området er nå reddet.

Lenger nord har vi reddet vesle Sandhaugen, i Troms, det er så vidt vi vet det eneste anlegget som ble nektet utsatt frist fra 2020 og fremover. Grensen er satt til 2021. Sandhaugen er et anlegg det er gjort vanvittig mye galt. Det startet som et testanlegg, så lite at det ikke var krav til noen konsekvensutredning. Men så ble det utvidet bit for bit, slik den lovstridige praksisen har vært for alle anlegg i Norge, til de kom over grensen for krav om konsekvensutredning, men den overskridelsen ble sett på som en «mindre endring», så det ble godkjent av energimyndighetene. Men de sa nei til utsatt frist, og med det lot ikke anlegget seg realisere. Som svar på dette gikk utbygger til sak mot den norske stat, og vant i tingretten, og fikk utbetalt 30 millioner kroner av fellesskapets midler i erstatning.

Forbrytelser lønner seg i vindkraftens Norge.

Vesle Sandhaugen var tenkt plassert på Kvaløya, der mer berømte og atskillig større Raudfjell og Kvitfjell befinner seg. Dette er et skandaleanlegg det er forunderlig det ikke blir gjort noe med, at de som står for skadeverket kan få tjene sine penger i ro og mak. Drikkevann er ødelagt, et reinbeitedistrikt er ødelagt, og et praktfullt naturområde er ødelagt. Les mer om saken på Motvind Norge sine sider.

Finnmark er det mest utsatte området nå fremover. Når kampen nå sto på dette halvåret, om å redde mest mulig av de skandaløse utbyggingene over hele landet, smatt det ene positive vedtaket for vindkraften gjennom i vårt nordligste fylke med de største arealene. Den norske stat har i allianse med utbyggerinteressene også lagt alt til rette, med sin nye strategi om at det «skal bestemmes lokalt». Det sier de, vel vitende at kommuner i Finnmark og nordfylkene er lette å overtale, desperate som de er etter statlige overføringsmidler til pliktige oppgaver. Å redde naturen og de samiske reinbeitedistriktene i Finnmark er en statlig oppgave, ikke en kommunal.

Tre poster skrevet på Facebook gjør rede for hva det er, og hvordan det foregår.

Skal vi ikke bare ta Finnmark?

Ey, redd Finnmark

Finnmark er salderingspost

Budskapet er at vi må redde nordområdene våre. De er under press, og blir gitt bort i stor skala, til private eierinteresser, og med betingelse at de blir ødelagt.

Trøndelag

Trøndelag er fylket som ble hardest rammet av første generasjon utbygging. Der var det meste bygd ut eller godt i gang, i det Norge bråvåknet til en ny og mer skremmende virkelighet. Der er det 23 konsesjoner gitt, og ti ytterligere anlegg meldt om, søkt om eller stilt i bero. Merk at for Trøndelag er det et virvar av anlegg og konsesjoner og prosjekt delt opp, endret og slått sammen, så tallene man får avhenger av hvordan man teller.

Vi har reddet Ytre Vikna II og vi har reddet Remmafjellet. Vi har godt håp om å redde Innvordfjellet, der søknaden fra Zephyr om utsatt frist ligger til behandling hos OED. Ytre Vikna II ytterst mot havgapet i Nærøysund ville vært like sykt som alt det andre vi ser i vindkraftsammenheng, midt i et idyllisk naturområder med knauser, øyer og skjærgård, et trettitalls boliger og fritidsboliger ville passere støygrensen, og det er samisk reindrift og samiske offersteder i planområdet. Alle disse anleggene er reddet, eller blir reddet, på grunn av at de ikke får utsatt frist for idriftssettelse.

Fra turen opp til høyden der Ytre VIkna II skulle bygges. Motstanden fikk sin virkning. Prosjektet er trukket.

Frøya er utbygd, Sørmarkfjellet blir utbygd mens vi sitter her og skriver og leser, to av arnestedene for folkebevegelsen Motvind Norge. Det er en grov og nesten uopprettelig følelse av urett, at turbinene nå står. Sårene vil verke både i naturen og i sjelen, så lenge turbinene står. De må fjernes, og lyngen må tilbake på plass, for sårene leges.

Norges foreløpig største anlegg er Fosen-anleggene i Åfjord og noen omkringliggende kommuner. Her er reinbeitedistriktet på Storheia i konflikt med den norske stat, der de både vant og tapte i lagmannsretten, og nå venter dommen i Høyesterett. I lagmannsretten ble det erkjent at vinterbeitet var tapt, og at tradisjonell reindrift med det ville være umulig. Det ble uttrykt tvil om konklusjonen kunne være gyldig. Men siden turbinene allerede stod oppe, ble det erstatning i form av penger, i stedet for utbyggingsstans og opprydning. Vi får se hvordan det går i Høyesterett.

Vi må også nevne Stokkfjellet, der også et reinbeitedistrikt får lide, men der motstanden ikke har blitt så godt organisert og så effektiv som på Storheia og på Øyfjellet. Skandalen er like stor for det. Utbygger er Trønderenergi, og de har som vanlig solgt 70 % til Stadwerke München, og pantsatt arealene for 350 000 000 euro.

Vestlandet med Vestland og Møre og Romsdal

Hvert område er et smertensbarn, men det er noe som gjør ekstra vondt med Vestlandet. Her er det gitt ut 10 konsesjoner i Vestland fylke, 4 i Møre og Romsdal. Møre og Romsdal har i tillegg 2 anlegg med melding stilt i bero, mens Vestland har 4 med melding og klage oversendt OED. Særlig for Vestland er enorme områder under press. Begge sider av Sognefjorden skal pepres med vindturbiner, om vindkraften får det som de vil.

Heldigvis ser det ut som vi greier å stoppe dem ganske godt med det.

Problemet er de gitte konsesjoner, og de katastrofale utbyggingene den norske stat er så lite villige til å gjøre noe for å stoppe, og utbyggerne er så kyniske at de overkjører alle andre hensyn enn sine egne. Det til tross for at flere av utbyggingene her er offentlig eller delvis offentlig eid, enten av de lokale SFE og BKK, eller av glupske Zephyr fra Oslo og Viken.

Men Møre har en av våre viktigste redninger, med Havsul I, like ved fuglefjellet på Runde og midt i fuglenes og fiskenes (og menneskenes) matfat på mørebankene. De fikk utsatt frist av NVE, men det ble påklaget, og OED sa nei. Gudskjelov.

Dette er fuglefjellsiden av Rundebrandi på Runde. Rett nedfor her er det lundefuglene hekker. Anlegget Havsul I var tenkt på en av mørebankene lenger nord, i motsatt retning for bildet.

Vi har godt håp om å redde Bremangerlandet. Det er det eneste anlegget som hadde frist til september 2022, før NVE kom med sitt brev av november 2019 om at ingen anlegg skulle ha frist lenger enn ut 2021, men utbygger vil ha store vanskeligheter for å nå også denne fristen. Det er nemlig lagt gode hindringer i veien, organisert for det meste av lokal motstand, og en kommune som ikke lar utbygger få det helt som de vil. Det er viktig denne kampen føres sikkert i mål. Europas høyeste sjøklippe, Hornelen, skal ikke bli skjendet av et vindkraftverk på platået sitt.

Det er vanskelig å redde Haramsøya, nå som turbinene blir montert, alle vedtak er gjort, og anken til lagmannsretten fra Nei til Vindkraftverk på Haramsøya går på saksomkostninger, og ikke selve saken. Det er en uakseptabel ende, at skadeverket skal få skje, og de som tjener penger på det skal få nyte sin rikdom i fred og frihet, mens folket på Haramsøya skal gå de neste tiårene i møte med konstant støy fra vindkraftverket og øyas eneste friluftsområde tapt.

Guleslettene er allerede oppe, og Kinn kommune må bruke millioner for å finne alternativ drikkevannsforsyning, mens Zephyr har solgt ut til verdens største fond, amerikanske BlackRock, og kraften er solgt på 15-års kontrakt til canadiske Alcoa med 700 millioner kroner i underskuddsgaranti fra garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK). Stadlandet er det kritisk for, der virker det som om den norske statsmakten med Storting og Regjering gjør sitt beste for å se en annen vei, mens italienske Falck Renewables ødelegger og vil tjene penger på ødeleggelsene av vårt ikoniske landskap på fjellplatået. Ingen regelbrudd og feil fra utbyggers side får konsekvenser, den norske stat og det offentlige Norge gjør ingenting for å bevare dette fantastiske naturområdet også for ettertiden.

Så er det Lutelandet, i Fjaler, der Statsforvalter i Rogaland nettopp omgjorde et riktig vedtak til et galt. Denne saken vil bli fulgt opp av Motvind Norge.

Sørlandet med Rogaland og Agder

Dette området er sammen med Trøndelag området som er hardest rammet av vindkraftutbyggingens første fase. Rogaland har hele 28 konsesjoner gitt, og med status mars 2021 ytterligere 9 med prosess stilt i bero eller med utredningsprosess fastsatt. Per nå i juni har det vært bevegelse i noen av dem, typisk med prosjekt til havs og langs kysten brakt videre, mens prosjekt på land blir stoppet.

Agder har 8 konsesjoner gitt, 2 med melding (disse er gigantiske, Fred Olsen og Norsk Vind, Bygland og Evje og Hornes, Åseral), i tillegg til en lang rekke områder grunneieravtaler er inngått og den skumle fase null godt i gang.

Men nå stopper vi dem.

I Rogaland er Dalbygda, Moldalsknuten og Faurefjellet stoppet, av anlegg med konsesjon, mens vi venter på avgjørelser for Friestad og for Gilja. Vi har godt håp om å redde begge de to.

Friestad på Jæren. Dette er landskapsvernområdet, med rullestein. Fuglefredningsområdet ligger like ved siden av. Dette må være noe i nærheten av verdens mest idiotiske plassering av en enslig turbin. Turbinen har konsesjon, men vi har godt håp om å stoppe den.

Gismarvik og Tysvær er de eneste under bygging, begge anleggene er i Tysvær kommune, og for Tysvær-anlegget blir turbinene brakt inn og montert, mens Gismarvik er satt på vent fordi det ikke er avklart med løsning for konsesjonsvilkåret med radarstyring for hinderlys. Det er også noen andre prosesser på gang som kan gi håp for Gismarvik, men så lenge statsmakten er så steil, hjelper det ikke at både kommune og fylke presser på for å få riktige vedtak.

Av anlegg som allerede er oppe blir det gjort svært godt arbeid for å begrense skadene. Det er også lett å mobilisere motstand i fylket, det er bare å henvise til hvordan det ser ut og hvordan de historiske jærheiene for århundrer fremover er ødelagt. Det er helt ufattelig.

I Agder er motstandskampen nesten enda mer suksessfull. Vi venter nå på siste bekreftelse om at Skorveheia i Flekkefjord er reddet. Vi har også reddet Kvinesheia, i Kvinesdal og Lyngdal. De har ikke fått utsatt frist.

Vi har kommunen med oss i Lillesand, og staten må overkjøre noe voldsomt for å la ASKO slippe til på Nordbøknuten, tross all lokal motstand. Det er både statlig arealplan, ekspropriasjon og utsatt frist mot Stortingets og kommunens vilje som må til, så oddsene er på vår side. Lignende gjelder for Oddeheia og Bjelkeberget i Birkenes, der vi nettopp nå har fått et knapt ja-flertall til å bli et knapt og voksende nei-flertall. Da vil det også være reddet.

Redselsfulle Tonstad står og sviver, selv om ikke alle vilkår og avtaler er på plass, og selv om det nå går mot opptil flere rettssaker. Her er det ikke Motvind Norge som er part, og heller ikke andre interesseorganisasjoner. Dette er Sirdal kommune, og naboer til anlegget. Lista Vindkraftverk har vært i produksjon siden 2012, to naboer har måttet forlate husene sine på grunn av at de ikke utholder støyen, og turbinbladene skiftes allerede ut fordi de er slitt ut. Dette er det eneste anlegget Fred Olsen Renewables har fått oppført i Norge, og oppførselen deres i prosessen har gjort dem uønsket alle andre steder de kommer.

Så har vi Buheii, der turbinene fraktes opp, til tross for at anleggsarbeidene er ulovlig igangsatt og rettighetsforholdene til arealene ikke er avklart. Området er dessuten pantsatt for 385 000 000 euro. Eier er samme Mac Quarie-gruppen, som eier i Tysvær. Kraften er allerede solgt, på 15 års kontrakt, med underskuddsgaranti fra statlige GIEK. Skandalen er enorm i omfang.

Østlandet med Innlandet, Viken, Vestfold og Telemark

Dette området har stor befolkning og til sammenligning små arealer. Det er ikke så interessant for vindkraften, som gjerne vil rappe til seg arealene der tilstrekkelig få får det med seg. Innlandet har tre konsesjoner, Viken har 1 (Marker), Oslo har 0, det samme har Vestfold og Telemark.

I Larvik og Aurskog Høland var det per mars 2021 meldt inn noen prosjekt, og det ryktes også at det er litt følere ute også andre steder i regionen. Vi har godt håp om å få det stoppet, men trenger sterk lokal motstand fra begynnelsen av. Jo tidligere i prosessen, desto lettere er det å stoppe.

Dette får de tre vonde anleggene i Innlandet lide for. Raskiftet er allerede oppe og i drift, per nå det eneste anlegget med radarstyrt hinderlys, så langt vår informasjon går. Kjølberget i Våler kommune, med Finnskogen, skulle så avgjort vært stoppet noe så til de grader. Det anlegget var og er ulovlig igangsatt på mange sett og vis. Sivilombudsmannen gav etter halvannet års saksbehandlingstid medhold i at arbeidet ble igangsatt etter fristen, men det ble av Våler kommune lappet sammen med et nytt vedtak i vindkraftens favør. Motvind Norge følger denne saken videre, vår påstand er at vedtaket er ugyldig, den gang som nå, og at Kjølberget vindkraftverk som følge av dette er ulovlig bygget.

Marit Dahl og Eivind Salen ved Tussevangen Grendahus. Marit Dahl var styremedlem i Motvind Norge 2019-2020, og var før det sentral i Ja til natur, Nei til vindkraft. De klarte å stoppe anlegget på hennes hjemsted. Det viser hvor viktig det er å komme godt i gang tidlig i prosessen. Her fikk de kommunen til å si nei til vindmålermast, og så kom ikke prosjektet seg videre.

Lignende er det for Songkjølen og Engerfjellet i Nord-Odal, der de 217,5 meter høye turbinene monteres nå i denne stund. Anleggsarbeidene er ulovlig igangsatt, og klagene og spørsmålene fra Motvind Norge og Motvind Nord-Odal er ikke svart ut. Vi får dessverre veldig liten hjelp fra kommunen, som forholder seg til «tidligere vedtak» og ikke helt har tatt til seg omfanget av vindkraftens ødeleggelser og hvordan systemet opererer. Det er dette som har gjort at NVE gav utsatt frist for idriftsettelse, et vedtak som er påklaget, og nå ligger til behandling hos OED.

Vi har ikke gitt opp kampen her.

Konklusjon og oppsummering

Motvind Norge har eksistert halvannet år. Vi har vært sterkt delaktige i å snu flertallet i befolkningen og i partiene, lokalt og sentralt, til å være mot vindkraft. Vi har vært med på et ordføreropprop med over 130 underskrifter. Vi har et enstemmig Storting med oss i at det har vært noe riv ruskende galt i forvaltningen av vindkraftsakene, og at dette må granskes. Dessverre har vi ikke fått ordentlig gjennom at granskningen må være uavhengig, og gjelde alle lover, ikke bare energiloven. Videre har vi vært pådrivere i å få åpnet en vei for å stanse realiseringen av gitte konsesjoner, og det uten at stat eller kommune eller det offentlige skal komme i erstatningsposisjon overfor tiltakshaver. Arbeidet med folkeopplysning har vært godt. Neste Stortingsperiode skal det mye til at det blir gitt noen nye konsesjoner for vindkraft på land, det står også svart på hvitt i Stortingsmeldingen som kom nettopp fra OED, om energipolitikken fremover.

Vi er likevel langt i fra å være fornøyde. Det er noen få norske selskap som tjener hundrevis av millioner kroner på å ødelegge landet vårt, og å selge arealene ut med vindturbiner plassert på dem med kontrakter som går over tiår. Det har skjedd etter energimyndighetenes uansvarlige håndtering av Energiloven, der seksjonssjef for vindkraft i Norges Vassdrag og Energidirektorat alle årene fra 2012 og 2020 var ridder av vindkrigarkorset med sverd og diamant. Annet lovverk og annet hensyn ble satt til side på en måte som savner sidestykke i norsk historie.

Det er klart det må få konsekvenser. Vi er veldig fornøyd med hva vi har reddet, hva vi har oppnådd. Det er ikke i nærheten av å være nok. Vi må være aktive og rekruttere flere, slik at folkebevegelsen vokser seg stor nok til at vi får en uavhengig gransking av hva som har skjedd, en storrengjøring i norsk energipolitikk og arealforvaltning, og en bråstopp i vindkraftutbyggingen i Norge.

Nye innlegg