Strøm uten styring

Tekst: Sverre Sivertsen, rådgiver i Motvind Norge og tidligere kommunikasjonsdirektør i NVE

Stortingets marsjordre til regjeringen om å komme med «ekstraordinære tiltak» for å dempe strømprisene i sør og Aps like overraskende utspill om å ikke erstatte to strømkabler til Danmark, kan være opptakten til et mer realistisk ordskifte om følgene av kraftsamarbeidet med EU.

Folk krever å få vite hvorfor Sør-Norge har fått en spotpris som er tre til fem ganger og Midt-Norge to ganger høyere enn normalen de 20 siste årene.
Regjeringens bortforklaringer har utløst et voldsomt sinne. Følelsen av å ha blitt løyet for, behandlet arrogant og nedlatende har skapt en politikerforakt som har sendt regjeringspartiene mot historiske bunnivåer.
Besvergelser av typen «Ap vil sikre fortsatt full nasjonal råderett over kraftressursene» og «vi skal ha rimelige og stabile kraftpriser i Norge», (utkast til nytt partiprogram), virker provoserende når partiet forsvarer et europeisk kraftsystem der målet er like strømpriser i hele EU.

I strømpolitikken er Ap blitt rammet på det mest sårbare punktet; manglende evne til å styre samfunnsutviklingen og regulere et marked som har gått over styr. Norge hadde et av verdens best regulerte strømmarkeder før politikerne begynte å tukle med tanken om at lille Norge skulle bli Europas grønne batteri. Med vårt beskjedne kraftoverskudd på 10 – 20 TWh skulle vi balansere Europas kraftproduksjon på over 3300 TWh.
Denne politikken har ført til at Norge er på vei til å bli en ren råvareleverandør av strøm, og at strømmen som en gang bygde landet, nå er blitt velferdens største trussel

Det skyldes ikke markedet, men politikernes manglende vilje til å regulere markedet. Styringen ga vi fra oss med regjeringen Solbergs tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke. Da vi senere ukritisk bygde kablene til Tyskland og England og doblet eksponeringen mot høyprismarkedene, eksploderte strømprisene i Sør-Norge.

Etter at kraftomsetningen ble avregulert på 1990-tallet, har ikke Norge hatt noen gjennomtenkt politikk for styring og bruk av kraftressursene. Premissene for kraftutvekslingen har i stor grad vært lagt av Statnett som har ansvaret for sentralnettet og utenlandsforbindelsene. Det statseide forvaltningsorganet har i alle år vært en ivrig pådriver for å knytte Norge til Europa. På hvert trinn i utviklingen har de ligget flere hestehoder foran politikerne.

Allerede etter at kabelen til Nederland ble åpnet i 2008, hadde de strategien klar for å få politikerne med på bygge en ny kabel til Danmark (Sk4), Tyskland (NordLink) og England (Nord Sea Link). Det var mange år før politikerne fikk sakene på sitt bord.

Og for hvert nytt kabelprosjekt var Statnetts budskap til politikerne det samme; hensynet til norsk forsyningssikkerhet og tørrårsikring. Til det er å si at siden 1970-tallet har Norge hatt kun to tørrår, og kablene kan utveksle ni gigawatt strøm som er mer enn 30 prosent av vår samlede produksjonsevne for strøm.
De samfunnsøkonomiske begrunnelsene i kabelsakene har vært svake eller fraværende, jf. professor Anders Skonhofts grundige slakt av Statnetts begrunnelser for Englandskabelen.

Nå legges det gigantiske planer for å gjøre Norden og EU til ett kraftrike ved omfattende nettutbygginger innad og mellom landene. Strømmen skal helst flyte uten hindringer, og hovedretningen er sørover. Planene er oppsummert i rapporten Nordic Grid Development Perspective 2023, og kostnadene er beregnet til 250 milliarder fram til 2030. Bak står de fire sentralnettoperatørene i Norden der Statnett er deltaker.

Problemet er at planene som vil ha vidtrekkende konsekvenser for samfunnsutvikling, kraftproduksjon, nettleie og strømpriser, ikke ser ut til å få noen politisk behandling eller bli debattert i Stortinget.

Når Støre nå sier at Ap vil vente på flere utredninger fra Statnett før han tar stilling til om Danmarkskablene skal erstattes, er vi tilbake til spørsmålet om hvem som egentlig styrer kabelpolitikken.
I meldingen om saken har Statnett langt på vei tatt stilling og sier at å erstatte kablene «vil gi en god utnyttelse av det felles nordiske og europeiske kraftsystemet» samtidig som markedsnytten er god. God markedsnytte betyr at operatøren og aktørene kan regne med god fortjeneste på investeringen på bortimot 16 milliarder.

Det meldingen ikke sier noe om, er samfunnsnytten eller fordelingsvirkningene for resten av samfunnet. Det ble heller ikke gjort da Tysklandskabelen og Englandskabelen ble vedtatt.

Med bakgrunn i tidligere erfaringer, bør det føre til en diskusjon om Statnetts analyser kan tas på alvor. Statsselskapet opptrer ikke som et uavhengig ekspertorgan, men som en lobbyorganisasjon for kraftbransjen og for kabelbygging. Et tegn på det er at selskapet også er blitt medlem av kraftbransjens interesseorganisasjon, Fornybar Norge.

I saken om Danmarkskablene bør regjeringen bruke sunn fornuft og si nei.

Samtidig bør den ta grep og sette Statnett tilbake i stolen som nøytral utreder for de politiske myndighetene.