Tid for dramatisk omlegging av energipolitikken

Tekst: Sverre Sivertsen, rådgiver for Motvind Norge

Ap og Sp er i fritt fall på meningsmålingene, og det er liten tvil om at energipolitikken er sterkt medvirkende til den dramatiske utviklingen. Verken «havvind-eventyret» eller vedtaket om å elektrifisere Equinors gassanlegg på Melkøya, ble gladnyheter for regjeringen. Havvinden som skulle sikre framtiden for leverandørindustrien, er blitt en lufthildring. Kraft- og industriløftet for Finnmark ble nedsablet av befolkningen, og velgerne flyktet til Høyre og Frp ved lokalvalget etterpå.

Et annet gnagsår er de høye strømprisene i Sør-Norge. Ap støttet vedtaket om å knytte Norge til EUs indre energimarked i 2018 til store protester fra fagbevegelsen og blant partiets ordførere. Det har ført til europeiske kraftpriser i Sør-Norge. I folks øyne oppfattes det som et svik. Følgen er at Norge er på full fart til å bli en ren råvareleverandør av strøm til Europa, mens kraftintensiv industri og annet næringsliv forvitrer. Kraften som bygde denne industrien og skapte velstand i bygd og by, er nå blitt velferdens største trussel.

Energiministeren hevder hardnakket at de nye utenlandsforbindelsene er avgjørende for vår forsyningssikkerhet. Hvorfor ikke si sannheten? Kablene til England og Tyskland ble bygd for eksportformål og for å selge overskuddskraft fra en framtidig vindkraftsatsning. Hittil i år er 20 prosent av strømmen fra Sør-Norge gått til eksport (20 TWh).

Så har regjeringen og LO alliert seg med NHO-topper og vindkraftlobbyister for å drive fram en vindkraftutbygging som flertallet ikke vil ha. De lokker og truer kommunene til å handle mot innbyggernes ønsker, driver opp kraftbehovet og skremmer med framtidig strømmangel. Folk følger med og vet at fagmyndigheten NVE sier det motsatte; at vi har nok strøm fram til 2040. Slik blir Ap og regjeringen stående igjen som både naturfiendtlig og som forsvarer av en bransje som splitter lokalsamfunn og skaper mistrivsel og helseproblemer. Aldri før har vi sett en så tydelig motsetning mellom by og land som i vindkraftsaken, og Ap og Sp vet godt at de aldri kan vinne valg uten å ha distriktene med seg.

Regjeringen har også mistet folkets tiltro fordi den sløser bort offentlige midler på fantomprosjekter som aldri blir realisert. Prosjektene settes i gang uten nødvendige utredninger og analyser på forhånd. Eksempler er flytende havvind som er allerede er havarert, og såkalte grønne næringer som så langt bare har påført staten tap. Annenhver bedrift innen det grønne skiftet varsler nå nedbemanning.

Hva kan regjeringen gjøre for å snu elendigheten?

Vindkraftsaken er ingen valgvinner. Regjeringen må innse at den politiske belastningen ved å sette seg opp mot distriktene og samene, er blitt for stor. Det finnes haugevis av utredninger som peker på bedre tiltak både for å skaffe ny kraft, spare naturen, øke sysselsettingen og trygge lommeboka til den enkelte, enn vindkraft på land.

Mantraet «krafta tilbake til folket» har større sprengkraft enn regjeringen tror. Nå må handlingslammelsen legges på hylla. Regjeringen må våge å utfordre EU-regelverket og sørge for å reetablere stabile og lave strømpriser for folk, industri og næringsliv. Det kan gjøres ved å endre prisområdene, legge avgift på eksport av strøm eller ta ut deler av produksjonen til innenlands forbruk. Og englandskabelen må reforhandles. Verktøyene finnes, men Ap stritter imot.

Vannkraften er bunnplanken i energiforsyningen vår. Utredninger viser at potensialet for ny kraft kan være 10 – 15 TWh ved å oppgradere anleggene og tillate små utvidelser der miljøulempene er små. Men lite blir gjort for å øke lønnsomheten av tiltakene. Regjeringen har bidratt til det motsatte ved å øke grunnrenteskatten på vannkraft.

Energiøkonomisering er den lavthengende frukten som kan frigjøre mest kraft. Regjeringens energikommisjon foreslo tidligere i år et realistisk reduksjonsmål for strømbruk i bygninger på 15-20 TWh og 1.5 – 5 TWh i industrien innen 2030. Regjeringen gjør nesten ingen ting. I år brukes det 1,4 milliarder på enøk, mens hele 35 milliarder er satt av til flytende havvind.

Norge står i en særstilling ved at vi bruker nesten halvparten av strømmen vår til å produsere varme og varmtvann i boliger og bygninger (65 TWh). Det er innlysende at omlegging til bruk av andre energibærere som varmepumper, grunnvarme og fjernvarme til å erstatte denne strømmen, må få langt høyere prioritet. Vi har stor geoteknisk kompetanse i Norge og satsing på energiomlegging kan gi sterke vekstimpulser til næringer innen VVS og elektromontasje. Sverige produserer hele 25 TWh energi fra disse kildene, mens Norge produserer kun 2-3 TWh. Det er gjort beregninger som viser at om vi hadde gitt en varmepumpe gratis til alle familier i stedet for å bruke pengene på å elektrifisere sokkelen, kunne vi ha spart 10 TWh kraft i året i varmepumpenes levetid (15 år).

Norge ligger langt foran resten av Europa når det gjelder klimagassutslipp. Hele 75 prosent av energibruken og 90 prosent av strømbruken vår er allerede avkarbonisert. Regjeringen gjør derfor en dramatisk feil når den bruker opp strømmen på et symbolprosjekt som elektrifisering av sokkelen uten at det har noen effekt på utslippene. Videre elektrifisering må derfor stoppes og kraften brukes til andre formål.

Det finnes derfor gode forslag til å skaffe Norge nok kraft på andre måter enn dagens. Norge trenger en ny energipolitikk basert på våre spesielle forutsetninger og med større vekt på hensynet til naturen. Nå er det tid for handling, men da må regjeringen legge bort gamle kjepphester.