Til kamp
Det er så man bare gradvis kan ta det inn over seg. De ødelegger landet vårt. Og de fortsetter å gjøre det, også etter at alle bløffer og løgner er avslørt. Virkeligheten er her. Nå skal vi først beskrive dem med ord.
Foto: Stig Hjelmeland
Av styreleder Eivind Salen
Det er så man bare gradvis kan ta det inn over seg. De ødelegger landet vårt. Og de fortsetter å gjøre det, også etter at alle bløffer og løgner er avslørt. Virkeligheten er her. Nå skal vi først beskrive dem med ord.
På Øyfjellet fortsetter de ødeleggelsene selv om utbygger har søkt om lenger frist lenger enn rammen både energimyndighetene og Stortinget har satt. I morgen starter også rettssak i Oslo Tingrett, der reinbeitedistriktet Jillen-Njaarke støttet av Motvind Norge begjærer midlertidig forføyning.
På Haramsøya tvinger politiet sprengladninger over med fergen, for å sprenge i det rasfarlige fjellet som er det eneste på øya. Her ble grensene for et naturreservat flyttet for å få plass til vindkraftanlegget. Her er det ingen annet land i Europa som ville tillatt bygging, pga støy alene, og så kommer alt det andre i tillegg. Politiet har satt ned ferdselsforbud på øyas friområder, så de kan bli ødelagt av Stangeland maskin i samarbeid med Zephyr.
På Stadtlandet ser folk i vantro at de faktisk ødelegger det ikoniske landskapet, graver seg vei gjennom myra, tross konsesjonsutredning som sier verneverdig myr og kystlynghei kvalifiserer til «liten til middels konflikt», og alle avtaler ikke er på plass. Det er uutholdelig det som skjer på Stadtlandet.
På Litlafjellet, Gudbrandsfjellet og Årvikfjellet i Tysvær gruslegger anleggsmaskinene på kryss og tvers i maleren Lars Hertervigs landskap. 12 boliger vil komme over støygrensen, det er fredet og utrydningstruet fugl som ferdes og som hekker, kommunen er unisont i mot, og har en av landets beste ordførere i denne kampen – men alt statsråden har gitt dem er en statlig arealplan og en stygg, nedlatende beskjed om at «folk må oppføre seg».
Rart, det der, at folk engasjerer seg, og setter seg til motstand, når utenlandsk kapitalmakt får hjelp av norsk statsmakt til fritt å forsyne seg av fjellheimen vår, og av nabolaget vårt. Av våre viktigste verdier.
Denne uken sprakk vi nyheten om at konsesjonen utbygger får gratis, plutselig har en verdi for milliarder av kroner når den blir pantsatt. Vi ber om en forklaring, får himling med øynene.
Prøv igjen, ærede Regjering. Dere er utgått av Stortinget, våre representanter. Dere sitter der dere gjør, på vår tillit. Og dere skulle nå etter hvert vite så inderlig godt, at dere ikke fortjener den.
Vi omorganiserer oss nå i Motvind Norge. Det har tatt vanvittig mye tid og krefter, vært svært krevende, og vindkraften har som vanlig trøkket på for full knockout og resignasjon.
Glem det. Vi er Motvind. Vi står fjellstøtt. Vi blir sterkere. Vi skal ha vindkraftutbyggingen stoppet, ikke «fra nå av», men med full tilbakevirkende kraft. Fordi den mangler hjemmel. Den er ikke bygget for å forsyne landet vårt med energi vi trenger, ikke engang for å forsyne Europa med energi Europa trenger, men for å forsyne en glupsk og umettelig kapitalmakt med store penger og ubegrenset med arealer.
Når Energimyndighetene med NVE og OED kan dele ut konsesjoner som de later som de kan nå, så er ingen flekk i landet beskyttet, for det er bare for energimyndigheten å si fordelene med et vindkraftverk er større enn ulempene der. Sånn røk Stadtlandet, folkens, sånn tar vår tid og vår tids regjering knekken på den tradisjonelle sørsamiske reindrifta. Sånn ryker alt.
Det er dette vi har sett i Motvind, det er dette vi vil ha ut. Derfor er ingen oppgave for vanskelig, og ingen påkjenning for stor. Det er til kamp. Og til seier.
Med Motvind.