10 kvadratkilometer med inngrepsfri natur er rasert på Sørmarkfjellet. 27 kilometer med brede anleggsveier og 31 støyende vindturbiner dominerer området. Foto: Raine Olaf Ørsnes

Turbrev fra Sørmarkfjellet

Vil vindturbinene på Sørmarkfjellet bli stående igjen som gravstøtter til […]

Forfatter:

Motvind Norge

Kategorier:

Publisert:

4. august 2023

Del:

Vil vindturbinene på Sørmarkfjellet bli stående igjen som gravstøtter til minne om grådighet og total mangel på respekt for natur og mennesker?

Tekst: Raine Olaf Ørsnes, medlem i Motvind Norge


Jeg var en tur på Sørmarkfjellet sist søndag. Sammen med familien min. Det var nesten vindstille, bare så vidt vindturbinene snurret rundt. Vi gikk ned til Krokvatnet. Det var en gang et flott fiskevann. Nå er det omringet av 150 meter høye monsterturbiner. I «gamle dager», det vil si før anleggsarbeidet startet, før Sørmarkfjellet ble et industriområde, kunne vi sitte og se på duppen og høre fuglekvitter og summende insekter. Før, da vi var på Sørmarkfjellet, enten det var moltetur eller fisketur til et av vatna, kunne vi oppleve smålom og storlom, ørn, måker og forskjellige småfugler. En og annen flokk med reinsdyr og en nysgjerrig rev kunne også dukke opp. Nå var det eneste vi hørte en monoton støy, avbrutt av metalliske smell med ujevne mellomrom. Vi så ikke en eneste fugl. Ikke et eneste dyr. Det eneste som minnet litt om «gamle dager» var noen få klegg som prøvde å få seg litt blod. Det som før var plagsomt, var denne gangen det eneste tegnet på liv.

 

Vi så ikke en eneste fugl. Ikke et eneste dyr.

Forrige gang jeg var på Sørmarkfjellet, var i fjor høst. Sammen med en kamerat. Da så vi et par gamle ensomme reinsbukker. Vi fant også ei vom fra et reinsdyr. En kort telefonsamtale avklarte at en av reineierne hadde avlivet en gammel bukk der, men det var mer enn en uke tidligere. Både vomma og det koagulerte blodet var urørt. Verken fugl eller dyr hadde forsynt seg. Normalt skulle alt vært borte etter et døgn eller to.

Jeg opplever dette som skremmende. 10 kvadratkilometer med inngrepsfri natur er rasert. Området oppleves som dødt. Helt inngrepsfritt kan vi kanskje ikke si det har vært, da steinalderfolk for flere tusen år siden bygget fantastiske fangstanlegg i dette området. Det finnes ikke tilsvarende i hele Trøndelag. Man må helt til Hardangervidda for å finne noe lignende. I tillegg til fangstanleggene er også hustufter og steinkonstruksjoner som antas å ha vært hellige.

 

Nå er det 27 kilometer med brede anleggsveier og store parkeringsplasser som dominerer hele området. Pluss 31 støyende vindturbiner. Hva skjer den dagen dette industrianlegget ikke er lønnsomt lenger? Blir vindturbinene revet og landskapet restaurert, eller blir de stående igjen som gravstøtter til minne om grådighet og total mangel på respekt for natur og mennesker?

Vi var der i fire timer. Da hadde vi fått nok. Mer enn nok. Det er bare så forferdelig stygt og trist.