Av styreleder Eivind Salen

Det er blitt uke 41, og hva vi avsluttet uke 40 i spenning med å vente på, er nå avgjort med full seier til samene i Fovsen Njaarke. Konsesjonen for Roan og Storheia vindkraftverk i Trøndelag er ugyldig. Anlegget er ulovlig bygget. Det avgjorde et enstemmig Storkammer i Høyesterett mandag 11. oktober, 2021 – en historisk dag. Det er viktig.

I uke 40 gjaldt det kraftpriser og Vardetenning. Den nye utenlandskabelen mellom Kvilldal i Suldal, Rogaland og Blyth i England åpnet 1. oktober, uken fra mandag 4. til søndag 10. oktober var den første hele uken den var i virksomhet. Ikke et øyeblikk gikk kraftuvekslingen fra England til Norge. Tvert i mot ble kraftkabelen med kapasitet på 1400 MW fylt med norsk kraft større enn vindkraftproduksjonen i hele region Sør-Norge (med Rogaland og Agder) til sammen. Det vil si at vannmagasinene tappedes ytterligere fra allerede lave nivåer, og vi kan vente oss høye kraftpriser og usikker strømforsyning fremover.

Dette er nå blitt en vekker for mange. For i tillegg til den nye kabelen til England, er det fire fra før, til Nederland (700 MW), Tyskland (1400 MW, ny) og Danmark (1700 MW). Til sammen blir det 5200 MW utvekslingskapasitet. Når vi vet at Rogaland og Agder, som er sterkt nedbygd av vindkraft, har 1290 MW installert effekt vindkraft som sjelden produserer maks og over året produserer cirka 1/3 av kapastieten, så ser man at det er en voldsom overkapasitet i overføringslinjene. Hvorfor?

Det lyder hult når kraftbransjens lobby og kraftbransjen selv får stå på TV og bedyre at det er for Forsyningssikkerhet, og at prisene liksom ikke vil øke, når vi ser tallene og får regningene, og ser at de gir ikke dekning for informasjonen kraftbransjen gir. Det blir alvorlig, når det også støttes av norske energimyndigheter, og dermed blir grunnlaget for politiske beslutninger. Kraftbransjen har økonomisk egeninteresse av høye kraftpriser, og stort kraftforbruk og stor kraftproduksjon, og det har mindre for dem å si hvor kraften går og hva den blir brukt til.

Det er en dødsspiral. For landets økonomi, det er nå en ting. Men også for norsk natur, samiske reinbeiteområder, norsk matjord, innbyggernes folkehelse, rettssikkerhet og medvirkning i demokratiet. Det lar seg ikke gjøre å bygge ut mer vannkraft i Norge, vi har allerede bygget mer enn nok, resten er varig fredet. Så alternativet er vindkraft, med alle de ødeleggelsene den medfører, og for helt marginal kraftproduksjon.

Derfor tenner vi varder, i år også. Frontbildet er fra Sjonfjellet, der gigantprosjektet Freyr med batterifabrikk og vindkraft allerede har generert milliarder til investorene. De har fått hundrevis av millioner i statsstøtte, og de er notert på børsen i New York før produksjonen er i gang og også før tillatelser er gitt. De vil bygge batterifabrikk i forbindelse med vindkraft. Når motstanden mot vindkraft er sterk, som den virkelig er og med god grunn, så toner de ned det prosjektet, og forsterker prosjektet med batterifabrikken. Men de gir ikke slipp på vindkraftprosjektet heller, med 106 turbiner over Sjonfjellet, med natur og reinbeitedistrikt og det hele. På listig vis har de lurt med kommunen til å bli medeiere, sånn at de når de tar stilling til vindkraftprosjektet tar stilling til et prosjekt de selv er med i.

Det må bli bråstopp. Det er veldig spesielt og uvanlig i vårt land at vi frivillige må legge ned så mye tid og ressurser for rettigheter og prioriteringer som skulle være selvsagte, men når ikke forvaltningen og mediene gjør jobben, så må vi gjøre den selv. Derfor tentes varder over det ganske land i år også. Vi forsvarer fjellene våre.

Velkommen i Motvind.