Av styreleder Eivind Salen (Foto: Jan-Egil Eilertsen)

Fredag formiddag dukket det opp underlige bilder fra Frøya. Det var en av de 14 forhatte turbinene fra Vestas som hadde fått brukket en vinge med etterfølgende kollaps. Rester av rotorblader, mikroplast og miljøgifter, ble spredt over store områder.

Dette var samme dag som Olje- og Energiminister Marte Mjøs Persen omsider besøkte den sørsamiske reindrifta på Fosen, for å forsøke å finne en løsning, som de kaller det, på Høyesterettsdommen hvor konsesjonen ble erklært ugyldig. Muligens begynner det å gli inn at det er den opplagte løsningen som er den eneste riktige. Konsesjonen er ugyldig, så den må trekkes tilbake, og anlegget må demonteres.

Det er noe med at de ansvarlige ikke helt har funnet tonen, hvordan de skal reagere på dette. Det ble demonstrert i en egen fredags-film, der ordfører i Åfjord, Vibeke Stjern, hadde et slags intervju med statsråd Marte Mjøs Persen, og det ikke var lett å skjønne gjennom fjaset at de to står og skal gjøre opp i et menneskerettighetsbrudd. Turbinene på Storheia og Roan nekter den sørsamiske reindrifta der retten til kulturutvøelse.

Vi i Motvind Norge fikk ut leserbrev i lokalavisene Helgelendingen i Vefsn og Fosna-folket i Åfjord, der vi gjør rede for det kommunale ansvaret for kommunens arealer. Dette er ikke noe kommunen bare kan sette bort, eller overlate til andre, de skal følge prosessene i Plan- og bygningsloven, der saksgangen og forvaltningen er lagt opp slik at viktige rettigheter sikres. Det er ikke sånn som vindkraftutbyggingen forvaltes etter Energiloven, der alle hensyn og rettigheter kan «skjønnsvurderes bort».

Det er dette Høyesterett har slått ettertrykkelig fast i dommen av 10. oktober, 2021.

Uken startet med en sak som indikerer at vindkraften slett ikke har tenkt å gi seg, til tross for formidabel motstand, og til tross for at dette etter hvert viser seg åpenbart ugunstig for land og folk. Det er Buheii, i Kvinesdal, Agder, der arealene er pantsatt for 385 millioner euro av selskapet dømt for den største skattesvindelen i Tyskland noensinne (se dem på YouTube i dokumentaren: Mennene som plyndret Europa). Det var dette vi arrangerte Buheii Camp for å løfte frem. Etter over et års behandlingstid, fikk vi et par sider ikke-svar fra statsforvalteren i Agder.

Det er dette vi mener når vi påstår vindkraften beveger seg inn i et lovtomt rom. Samme selskap, MacQuarie-gruppen, bygger også i Tysvær, har pantsatt for tilsvarende sum og begått omfattende lovbrudd, som alle er blitt varslet om, men henlagt. Der er det særlig bruddene mot Folkehelseloven som virker sterkt, forskrift om miljørettet helsevern. Naboene får omfattende støyplager, ved siden av verditap av eiendom og tap av friluftsområder og tilhørighet, og det er aldri blitt utredet.

Alt skjer mens strømprisene går rett til værs, og ansvarlige myndigheter skylder på vær og vind.

Hva som må til, er at det må tilstrekkelig mange folk til som ser det alvorlige som er i ferd med å skje, og som skjønner og risikoen vi utsetter hverandre for. Den falne turbinen på Frøya er bare et symptom. Det er bygget altfor mye, altfor raskt, målet har vært raske penger raskt på konto, og da har man kuttet svinger i prosessene. Og så tar den ene feilen den andre, og ansvarlige myndigheter må bryte stadig nye grenser for ikke å innrømme de grove feilene gjort så langt i prosessene.

Nå på Frøya er det kilovis med giftstoffer som sprer seg i naturen, i grunnvannet og i jordsmonnet. Det er konkret, og vil bli merkbart, slik giften som har spredt seg i samfunnet og det norske systemet, også er merkbart. Lover og rettigheter blir satt til side, fagfolk blir ikke hørt og kommer ikke til orde, klager og innsigelser blir ikke realitetsbehandlet, og vindkraftselskapene får tjene kortsiktige penger på vår langsiktige bekostning.

Dette systemet kan ikke holde. Det er turbiner for fall. Vi er bedre uten.