Skjermdump, Kraftkabler og utveksling
Eksport Kraft Norge

Uke 49 Oppvåkningen til en systemkrise

Av styreleder Eivind Salen Noen har skjønt det lenge. Noen […]

Forfatter:

Eivind Salen

Kategorier:

Publisert:

13. desember 2021

Del:

Av styreleder Eivind Salen

Noen har skjønt det lenge. Noen har våknet med de høye strømprisene. Denne uken er det mulig at selv de mest kunnskapsresistente, innser at strømprisene er et symptom, og at vi har en systemkrise.

Lørdag kom omsider tiltakspakken fra Regjeringen. Det er vanskelig å si hva de hadde ventet, men pakken tar kraftig i sammenlignet med alt de har gjort tidligere. Likevel er det ikke i nærheten av å være nok.

Symptomatisk er det kraftbransjen selv, og den delen av klimabevegelsen som ikke har natur og heller ikke miljø som sammenbindingsord, men «energi». Det kommer så tett med ønske om «tiltakspakke» og bekreftelse at «denne er god», at man skulle tro de var engstelige for noe. For eksempel å bli avslørt.

Det er nemlig ingen grunn til at prisene på elektrisk kraft skal være så høye i vannkraftlandet Norge, der det meste er utbygd, det meste er nedbetalt, og kostprisen ligger på mellom 5 til 15 øre kilowatten. Tradisjonelt ligger utsalgsprisen mellom 30 og 50 øre, noen ganger litt under, noen få ganger litt mer.

Så skjer det noe med norsk energipolitikk, fra 1990, da Energiloven blir liberalisert, og det ikke akkurat liberalisert og sosialdemokratisk, men mest i hele verden. Det skal være markedsstyrt, formålet med Energiloven om samfunnsmessig rasjonell energiproduksjon, overføring og forbruk, skal være styrt av markedet.

Siden har det akselerert.  Og de siste drøye ti år, i smug, med avtaler der konsekvensene er underkommunisert, så har det forvokst seg noe voldsomt. Energiloven er liksom tapt av syne. Det er ikke lenger samfunnsmessig rasjonell energiproduksjon som er poenget, men størst mulig inntjening, for kraftselskapene og deres interessenter. Om forbrukere og øvrig industri og næringsvirksomhet prøver seg at det er ikke samfunnsmessig rasjonelt at vi ikke greier betale strømregningene våre, så blir det kontret med «strømprodusentene er offentlig eid, inntektene kommer det offentlige til gode».

Men det er ikke sant. De økte inntektene kommer kraftselskapene til gode, og direktørene der. De økte inntektene til staten, er som en plutselig kraftig økning i skattene, eller en kraftig økning av renten. Det gir riktignok mer penger inn, men de som må betale vil slite. Og det går utover økonomien som helhet i samfunnet. Det er forunderlig at ikke fagmiljøet på NHH går inn i denne problematikken, i stedet for å latterliggjøre den, ovenfra og ned.

Saken er nok heller den at folk har veldig god innsikt i sine egne liv. Og de merker veldig godt regningene de klarer å betale, og regningene de sliter med. Det samme gjelder for eksempel gartnervirksomheten, der det går en del strøm med til å produsere grønnsaker i kalde Norge, og hvor de høye strømprisene gjør at arbeidsplasser legges ned, og grønnsakene importeres langveisfra.

Det går utover kjøpekraften. Inflasjonen går opp. Fagfolkene i de ulike departementene er nødt til å se dette her, og kan ikke la Olje- og Energidepartementet overstyre, som om energipolitikken er atskilt resten av samfunnet. Energipolitikken er det viktigste som er. Eller, for å si det mer presis, energipolitikken må være slik at folk slipper å tenke på den, slik at andre viktige samfunnsfunksjoner kan få den oppmerksomheten de fortjener. I vannkraftlandet Norge skulle det være mulig.

Og det var sånn, mer eller mindre i hundre år. Så ble det markedsstyrt, og behandlet som en handelsvare. Så ble det integrert med det europeiske marked, der prisene er høyere og etterspørselen umettelig. Og så ble til og med angreknappen forsøkt gitt bort, med EU, ACER, og energipakker helt opp til fire. Hele tiden i smug, hele tiden underkommunisert, hele tiden uten at vi som skal ta kostnaden ble orientert og spurt.

Denne uken kom oppvåkningen.