Uke 51 En annerledes jul
av styreleder Eivind Salen Uansett hvor travelt livet er, skal […]
av styreleder Eivind Salen
Uansett hvor travelt livet er, skal julen være en tid å koble av. Det gikk ikke denne gangen.
Kort før høytiden, på årets mørkeste dag, fikk Lillesand i fleisen at matleverandøren ASKO har fått utsatt frist på å ferdigsstille vindkraftverket fra 31.12.2021, til 31.12.2022. Den beskjeden fikk de ikke gjennom det statlige organet, OED, men gjennom vindkraftverket selv. Det er hånlig.
Alarmen gikk dermed i hele Agder. Også Birkenes er i fare, der det samme advokatkontoret, Wikborg Rein, representerer også den tyske utbyggeren RWE. Dette er selskapet som saksøker Nederland for å ville legge ned kullkraftverkene sine. Dette er den moralske standarden.
Det brer seg en uhyggelig følelse av at vi har mistet kontrollen med vår egen statsmakt. Den er utilgjengelig for oss, og vi betyr ingenting for den. Det ene utspillet overgår det andre, når det gjelder Statens reaksjon på dommen i Fosen-saken, der den norske stat er dømt for å nekte den samiske reindrifta retten til kulturutøvelse, og staten med OED reagerer som om det gjaldt en teoretisk øvelse om å finne smutthull i en vanntett dom. At konsesjonen er ugyldig, betyr ikke at den ikke kan fungere som om den gjelder. At ekspropriasjonsskjønnet nektes fremmet, betyr ikke at ekspropriasjonen ikke gjelder, og at ikke staten og Fosen Vind AS kan beholde arealene de urettmessig har tatt fra reindrifta. De tolker det så ekstremt, at det at Høyesterett ikke vil behandle spørsmålet hvor mye reindrifta skal ha i kompensasjon, fordi overdragelsen strider mot menneskerettighetene, det betyr at OED skal fastsette skjønnet selv.
Dette går fra stygt til uutholdelig. OED med den norske stat representerer majoritetsbefolkningen, mot reineierne og den samiske minoriteten.
Lenger nord, i Nordland, ble denne uken situasjonen desperat for reindriftssamene i distriktet Jillen Njaarke. Det er dyr, levende vesen, og de må over til vinterbeitene sine. Men trekkveiene er stengt, fordi Norges største vindkraftverk er plassert i dem. Som på Fosen, er det lagt til grunn at man skal komme til enighet, men hele vindkraftverket blir bygget før enighet er oppnådd. Og samene holder på sin fundamentale rett, som er retten til reindrift. De føler seg ikke forpliktet til og er ikke forpliktet til å komme til enighet med vindkraftselskapene som tar landet deres, og tjener hundrevis av millioner på det.
Denne uken skrev statsforvalter i Nordland et bekymringsbrev om hvordan det ville gå med vinterflyttinga. Det er et spørsmål om dyrevelferd. Dyrene sulter, og må ha mat. Og flokken sprer seg, for å finne mat, der det er å finne.
Vindkraftsakene er et skille mellom dem som har satt seg inn i sakene, og de som bare kjenner dem overflatisk. Halve Norges befolkning ønsker ikke mer vindkraft overhodet, og det går lett an å argumentere for at dette er den delen av befolkningen som er informert. Belastningen for de som er berørt, er enorm, og urettferdigheten i omfordelingen er hinsides. Naboer taper hundretusenvis av kroner, i tillegg til støyplage, skyggekast og tap av identitet og naturområder, tap av tilhørighet. Skamrike millionærer og milliardærer tjener graps.
Og med de strømprisene som er nå, går gevinsten over i vanvidd. Det har fått den norske befolkningen til å våkne. Vi fører en energipolitikk som er vanvittig, og som har overlatt styringen til bransjen selv, og det bransjen kaller “markedet”. Men det er et marked som er rigget, sånn at vi strømkunder må betale økt nettleie for at vår egen kraft kan fraktes dit de betaler dyrest for den, og vi får økte strømpriser og tapt forsyninssikkerhet tilbake.
Denne julehelgen var kraftprisene i Norge høyest i Europa. Det er i et land, der praktisk talt all oppvarming i boliger og bygg skjer med strøm, fordi vi har hatt og tatt for gitt stabil forsyning til lave priser. Plutselig blir den rekordhøy.
Og den tar knekken på folk. Og den tar knekken på frivillighets-Norge. Og den tar knekken på industri og næringsliv. Alle lider under denne plutselig økningen i basisvaren strøm er.
Resultatet er at de som har minst, ikke greier å varme opp husene sine skikkelig. De har hatt en kald jul, iskald. Her har også Regjeringen og flere opposisjonspolitikere vært skremmende bakpå, som om det var en overraskelse for dem at satsing på værbasert vindkraft og tapping av vannmagasinene våre ville føre til høye priser og en rasende befolkning. Det raseriet dempes ikke av at de prøver seg med å gi noen smuler tilbake, som om raneren la igjen en vase eller to, etter å ha tømt huset for verdier.
Det er en villet politikk. Noen politikere har ganske sikkert blitt forledet. Noen har ganske sikkert visst utmerket godt hva de gjorde, og hva de fortsatt gjør. Uansett er dette en fallitt for staten Norge, for forvaltningen og demokratiet, at ingen har nådd inn med korrekt informasjon før katastrofen inntreffer, at både kablene og vindkraftverkene står der i all sin gru, før tomheten i ordene som førte til at de ble bygget er avslørt.
Vannkraftlandet Norge med utbygd og nedbetalt vannkraft hadde Europas høyeste strømpriser julehelgen, og måtte importere dyr kullkraft og gasskraft fra Tyskland og Danmark for å dekke behovet. Magasinfyllingen er lav, Norge har gjort seg avhengig av Europa, som også har planlagt seg inn i en faretruende knapphet på elektrisk strøm, og en totalt unødvendig priskrise. Noen tjener på den. Og de jobber nå alle timer i døgnet for at vi ikke skal gjøre noe med problemet, bare dempe smerten til de som er utsatt for det.
Og vi jobber alle timer i døgnet for å stoppe dem. Vi trenger din hjelp, vi trenger alle. Sånn at julen, og alle andre dager, igjen skal bli god.
Med ønske om en bærekraftig energipolitikk: Fortsatt god jul, og mange gode nye år…
*
Innlegg denne uken
Julehilsen fra OED til Lillesand
God jul og fredfullt godt nytt år
Statsforvalteren i Nordland med bekymringsmelding om reinflyttinga på Øyfjellet