Har regjeringens energipolitikk likhetstrekk med den mislykkede planøkonomien som bidro til Sovjetunionens fall? Havvindsatsningen kritiseres nå fra flere hold for å mangle realisme.

«Vi frykter nå at regjeringen kan komme til å gjenta noen av Gosplans feil i norsk energipolitikk», skriver fysiker Jonas Kristiansen Nøland og forfatter Ole Asbjørn Ness i en kronikk som nylig ble publisert av Nettavisen. Gosplan var et byrå som hadde ansvar for økonomisk langtidsplanlegging i Sovjetunionen. Her ble det gjort mange feil som bidro til at staten til slutt kollapset helt. Det fungerer ikke å legge planer når man mangler oversikt over både utgifter og inntekter.

 

Det fungerer ikke å legge planer når man mangler oversikt over både utgifter og inntekter.

Fordi Gosplan vedtok planer i lukkede rom uten å være i dialog med grasrota, fikk man utilstrekkelig informasjon om faktiske forhold. Mange av planene var dømt til å mislykkes fordi de «ble satt ut ifra politiske mål som gjerne var hinsides enhver realisme». Noe tilsvarende skjer nå i den norske energipolitikken. Havvindplanene mangler realisme, noe både Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og flere andre har advart om. NVE advarer også om manglende lønnsomhet.

I kronikken presenteres flere innvendinger mot regjeringens havvindsatsning. For det første virker tallene som presenteres usannsynlige. Olje- og energiminister Terje Aasland har satt et mål om tildeling av 30 000 megawatt fra havvind innen 2040. «Tallet er så rundt og pent at enhver forstår at det ikke er markedet som har satt dette», påpeker artikkelforfatterne. «Regjeringen gir dessuten ikke bare uttrykk for å vite hva etterspørselen etter energi vil være i fremtiden, den later også som om den vet hvordan denne etterspørselen best kan dekkes.» 

 

Havvindplanene mangler realisme, noe både Norges vassdrags- og energidirektorat og flere andre har advart om.

Forfatterne påpeker videre hvor dyrt det vil bli å utvinne vindkraft til havs når man først og fremst vil måtte satse på flytende installasjoner. Norske myndigheter vil satse på «den dyreste formen for vindkraft som tenkes kan», samtidig som denne kraften vil måtte selges samtidig som all annen vindkraft i Nord-Europa selges. Det er vanskelig å tro på at dette kan bli god butikk.  

Alvorlig er det også at de reelle kostnadene holdes skjult for velgerne. Det underslås ikke at statsstøtte vil være nødvendig, men «hvilke enorme summer norske skattebetalere vil kunne måtte punge ut med, er foreløpig godt skjult». Det virker som om regjeringen har bestemt seg for at det skal satses stort på havvind, koste hva det koste vil.  

 

Det underslås ikke at statsstøtte vil være nødvendig, men «hvilke enorme summer norske skattebetalere vil kunne måtte punge ut med, er foreløpig godt skjult». 

Regjeringen kritiseres også for å satse for smalt når det gjelder innovasjon. Man har snevret det inn til å handle om flytende havvind alene, og har dermed ekskludert flere andre innovasjonsmuligheter, uten blikk for de økonomiske konsekvensene: «Materialforbruket til flytende vindturbiner er helt astronomiske og spesielt det flytende fundamentet med forankring. »

Om regjeringens havvindplaner ender opp på historiens skraphaug, akkurat som den sovjetiske planøkonomien, er det selvfølgelig positivt, slik Motvind Norge ser det.