VI GÅR INN I DE SISTE DAGER!
Det er de siste dagene på Frøya før vindturbinene monteres opp. Har du ikke vært på øya før, så blir det vanskelig å skulle forklare hvordan stedet opprinnelig var før disse enorme installasjonene var på plass. Vi andre må ta frem minnene over hvordan det var før.

Av Knut Torfinn Øydna
Foto: Jan-Egil Eilertsen

Heretter må mange på denne lille øya plages av infralyd, skyggekasting, søvnproblemer, hydraulikkoljelekkasje, gift fra epoxy-forbindelser, og minnene om en unik natur med blant annet et viktig steinalderfunn som nå er ødelagt for alltid. For ikke nevne det sårbare dyrelivet på øya. Alt valses over i navnet av Det grønne skifte.

Det er ikke bare å se vekk. Vi er omgitt av vindindustriområder: På Hitra, Smøla og Fosen, for å nevne noen. Selv ut på Halten ser du dem klart og tydelig.

Jeg kjenner på et sinne og en sorg. Jeg tenker på mennesker som er berørte av dette. En avmaktsfølelse og fortvilelse har lenge vært over meg. Jeg som ikke er fra Frøya kan bare flytte herfra, men hva med dem som har sitt hjem her? Situasjonen er helt annerledes for dem. Lokalsamfunn og familier opplever uro og splittelser.

Jeg bad en bønn engang. Den falt vissnok til jorden, uten at Den høye grep inn, men bønnen var til trøst for mange, har jeg hørt. Nå har motstanden økt, og flere og flere kommer til erkjennelse langs det landstrakte land. Kanskje bønnen virker litt, allikevel? Eller driver jeg med bortforklaringer …? Kanskje forvaltningen av jorden ligger fullstendig i våre hender, og det uten at noen griper inn? Er det bare jorden selv med alle naturlovene som kan si ifra?

Å forkynne og løfte frem skaperverkets dag vil for meg, fra nå av, bli vanskelig når jeg ser hvor ille enkelte av oss forvalter jorden, og når jeg ser de enorme naturødeleggelsene som er gjort og som skal komme på norskekysten. Å ikke skulle nevne inngrepene mot naturen nettopp på en slik dag, ja, det vil være en prestasjon.

Aldri vil jeg være taus om vindturbiner. Jeg vil ikke være den som en gang i fremtiden vil måtte bøye seg i skam og må si til meg selv og erkjenne at jeg skulle nok ikke ha forholdt meg taus om det som skjedde med landet vårt. Flere må heve sin tale mot den urett som skjer mot naturen. Hvorfor er det så stille, også blant mine kolleger i kirken? Sett dere inn i ting, lytt til flere mennesker. Slutt å riste på hodet. Begynn å reflekter!

Jeg har ikke vært den som har lenket meg fast til anleggsmaskiner, eller vært til hinder på noen måte. Som fredelige og redelige besteforeldre og borgere som i fortvilelse nettopp har gjort, eller demonstrert på annen måte. Istedenfor lenker jeg meg til mine ord og meninger: Jeg står inne for det jeg sier! Det er ikke farlig å ha et standpunkt. Det er derimot livsfarlig å være likegyldig og skulle gjøre alle til lags.

Snart invaderes også vi på Frøya av politi som skal bistå i transporten AB turbinene. Møt dem alle, politi og industri, med øredøvende STILLHET! Ikke en lyd, ikke en bevegelse! Bare stå der, godt på avstand. Bare et tomt gjennomtrengende blikk skal råde. Det er nemlig bare et sted man møter en slik stillhet, det er i møte med døden selv. For det er nettopp naturen rundt oss som nå er døende.

Våkn opp! Vi tar bare litt etter litt av den, noen biter av gangen – dette er løgnen, men like mye er det dødbringende.

Vakre Frøya, farvel!