Av styreleder Eivind Salen

Fredag 26 mars er en merkedag i norsk historie! Det er dagen Mørebankene ble reddet, sammen med nydelig og viktig landskap i Kvinesdal og Snillfjord, da Havsul I, Kvinesheia og Remmafjellet ikke forlenget frist for idriftsettelse, og dermed er ferdige som vindkraftprosjekt. De skal få leve videre som naturen vi trenger!

Det var herlige nyheter å få, vi kjører på!

Samme dag kom rapporten fra Tax justice network, en rapport og en organisasjon som er støttet av Motvind Norge og folkebevegelsen vi representerer. Det er en av våre første spleiser, og en av dem vi fikk lettest oppfylt. Pengene fra vindkraften går ikke til den norske stat, går ikke til fellesskapet, kommer ikke til glede for alle, men blir kanalisert til skatteparadis, hvor de øker inntekten for de rikeste av de rike.

Og samme dag kom også nyheten fra NVE selv, via direktør Kjetil Lund, at vi kan spare 13 TWh elektrisk kraft, tilsvarende all vindkraft vi har bygget her i landet, og vel så det. Motvind Norges betimelige spørsmål er: Hvorfor starter vi ikke med dette først? Hvorfor begynner den norske stat med det mest kontroversielle, vindkraft, før alle andre muligheter er utprøvd og uttømt?

Motvind Norge har lenge argumentert enkelt og forståelig. Det er meningsløst å redde naturen ved å ødelegge naturen. Det er ikke noe budskap å pakke inn, vi trenger ingen dyre PR-kampanjer og manipulerende reklamefilmer, vi stiller oss bare opp med våre helt vanlige kropper og smil, og sier tingene akkurat som de er.

Den norske stat er presset. Det er den fordi den har sluppet et monster inn i systemet, monsteret heter Vindkraft, og er organisert gjennom et sinnrikt nettverk langt inn i statsapparatet, langt inn i norsk presse, langt inn i norsk næringsliv, langt inn i hele det maskineriet som heter staten Norge. Symptomatisk er Twittermeldingen fra en advokat fra advokatfirmaet Thommesen, der seksjonssjef for vindkraft i NVE ble gratulert med å bli slått til ridder av vindkrigarkorset med sverd og diamant. Dette var i mars 2012, under konferansen til vindkraftens interesseorganisasjon NORWEA, der advokatfirmaet Thommesen er medlem, sammen med veldig mange andre.

8 år gikk. Ingenting skjedde. NVE har delt ut 94 konsesjoner for vindkraft, og både staten, næringslivet og pressen, hele maskineriet, har brukt alle sine muskler for å presse mest mulig av dem igjennom, og etterpå følge opp med nye konsesjoner. I tillegg til de 94 konsesjonene gitt, er det 9 søknader, 5 søknader stilt i bero, 10 stk utredningsprogram fastlagt, 9 meldinger og 20 meldinger stilt i bero. Vær så god, informasjon fra Motvind Norge, informasjon neppe kjent for mange av beslutningstakerne selv engang.

Advokatfirmaet Thommesen var de som stod side med den norske stat for å knuse ikke bare fjellet på Haramsøya, men også lokalbefolkningen der. De prøver å få det frem som om det skal være uhørt at noen stiller spørsmål ved skjønnsvurderingen til NVE, der seksjonssjefen for vindkraft var vindkraftridder og advokatkontoret selv gratulerte ham med det, og de krever 1,7 millioner kroner i saksomkostninger for de tre dagene i retten, og forberedelsene til dem. Den norske stat med regjeringsadvokaten stiller seg med begge bein og hele kroppen fullt og helt på vindkraftens side, og går veldig langt i å oppfordre retten i å knuse til og ilegge fulle saksomkostninger, og smadre alt håp om at vi har en stat som hører og ser sine egne innbyggere, og ikke utelukkende vil menge seg med dem med mest penger og dyrest utseende.

Selvsagt er det ikke noe håp for en Regjering og en demokratisk stat å holde på sånn som dette i lengden. Folk blir bare rasende, og stadig mer rasende, når stadig mer får med seg hva som skjer, og folkebevegelsen vokser seg stadig større. Det er også måte på hvor lenge de nye ansatte i NVE og andre steder vil dekke over forbrytelsene og ugjerningene til de gamle. Gode mennesker må ha det vondt når de gjør noe urett. Og ennå må det gå an å tro at folk flest er gode, her i landet, også blant dem som har fått viktige posisjoner i staten og statsforvaltningen.

Vi tror på det å tålmodig holde frem med det samme, sanne budskap. Vi tror på det at vi ikke skal la oss finte ut av alle slags strategier om å få det til å synes motstanden håpløs, at anleggene kommer uansett, at overmakten er for stor, og at vi liksom må legge ting bak oss og se fremover. Vi rister på hodet over forsøkene på å sverte oss, hva i all verden er det? En regjering i et demokrati som går til angrep på egen befolkning?

For å forsvare verdens rikeste privatpersoner og fond, som gjennom norsk energipolitikk og arealforvaltning har fått fri og subsidiert tilgang til alle våre landskap og naturområder, det er ingen grense for hvor de har fått lov til å tegne grunneierkontrakter med ferdigskrevne ekspropriasjonspapirene i lomma, og søke om konsesjon for å montere vindkraft på eiendommen. Dette synes ansvarlige statsråder som Sveinung Rotevatn fra Venstre og Tina Bru fra Høyre er helt riktig, og de kaller det «følelser» å kjempe i mot det. Det er politisk selvskading. De bør høre på Motvind, ikke Norwea. De har dyrest betalte kommunikasjonsrådgivere. Vi har enkle og greie ord som alle kan forstå.

Det var som alle andre uker en travel uke i Motvind. Redningene fredag var fantastiske! Lundefuglene skal få mate sine unger i redene trygt også de neste tiårene. Det er så deilig når det nytter! Men samme uke kom også nyheten om at NVE gir italienske Falck Renewables fritt leide til å gjøre nøyaktig som de vil med ikoniske Stadtlandet, midt i syne til hele landets opplyste befolkning.

Nytter ikke det. Vi kjører på. Og stopper dem.