Av styreleder Eivind Salen

Det er mange vedtak som ikke går vår vei om dagen, og det kan være ganske fortvilende å kjempe for rettigheter og prinsipper vi holder for selvsagte, men som må vike i møte med vindkraften. Denne uken har det skjedd fortvilende ting i sakene Raggovidda, Dønnesfjord, Haramsøya og Stadlandet, der vindkraften med statens hjelp får tilgang på enorme arealer og umistelige verdier. Men det finnes lyspunkt. Et av dem er Lillesand, i Agder. Der var det tirsdag møte i Plan- og Miljøutvalget, de kom med en innstilling som går vår vei.

Sagaen gjelder Lillesand vindkraftverk. Det er et prosjekt som nå eies av matleverandøren ASKO. De vil sette 3 stk 205 meter høye turbiner på toppen av Nordbøknuten, for å kunne skryte av å være miljøvennlige og få ekstra bonuser for det. Det er et rent forretningsprosjekt, ren business, bagatellen av kraft som vil bli produsert trengs ikke i Norge, og det har aldri vært en norsk statlig oppgave å forsyne Europa eller andre områder i verden med elektrisk kraft. Energimyndighetene går utenom hjemmelen sin, når de bruker statens muskler for dette.

Motvind Norge har lenge argumentert med at det er næringen, vindkraftens og dens interesseorganisasjoner, som presser på for å bygge ut mest mulig vindkraft i Norge. Og de har fått den norske stat med på ideen om at det er en statlig oppgave, liksom det er en statlig oppgave å legge til rette for én næring, deres næring. Men statens oppgave er å sørge for rasjonell kraftproduksjon og sikker kraftforsyning i Norge. Innenfor disse rammene kan bransjen godt forsøke å tjene penger, det er en ærlig og politisk sak. Når lovverket blir tøyd for å tekkes de gigantiske næringslivsaktørene vindkraften og kraftbransjen er, da blir det noe ganske annet.

For dette blir Motvind Norge og andre vindkraftmotstandere møtt med en voldsomhet som ikke er vanlig norsk debatt, og som vi ikke kjenner norske politikere i. Foreløpig kan vi nøye oss med å minne om de tre trinnene for ny kunnskap: Først latterliggjort, så voldsomt motkjempet, til sist holdt som en selvfølge. Vi er på trinn to, skal til trinn tre.

Lillesand: Plan og bygningslov versus energilov

I 2009 ble Plan- og bygningsloven satt til side i vindkraftsaker, sånn at planprosessene ikke skulle behøve å følge to lovverk og medføre dobbelt arbeid. Forutsetningen var selvsagt at planprosessene etter Energiloven skulle være like gode, eller bedre.

Drøye ti år senere ser vi at det i stedet har etablert seg en praksis av at norske energimyndigheter med direktoratet NVE og departementet OED føler seg og opphever seg høyt hevet over alt annet av norsk myndighet og forvaltning. De gir konsesjon etter energiloven, der mantraet er at fordelene overstiger ulempene. Når den vurderingen er gjort, må alle andre hensyn vike.

Sånn går det til at Falck Renewables på Stadlandet får skifte fra å feste turbinene direkte i underlaget til å måtte støpe inn 500 m² betong for hver turbin, det er NVE og OED som bestemmer, og de har jo allerede sagt fordelene er større enn ulempene uansett. Lignende er det på Haramsøya, der kraftproduksjonen kan halvveres og ulempene mangedobles, ettersom ny kunnskap kommer til. Konsesjonen står likevel ved lag.

På Lillesand er det også mye å gripe fatt i. I denne anledning går det på forholdet mellom plan og bygningsloven (pbl) og energiloven (el), der energimyndighetene NVE og OED holder på at energiloven gjelder og overstyrer plan og bygningsloven, mens Motvind Norge lenge har argumentert at i arealsakene gjelder fremdeles pbl. Lillesand er av de stedene vi har kommet lengst i denne argumentasjonen, og nå har vi også et solid flertall i kommunestyret med oss.

Det er Lillesand kommune som bestemmer over egne arealer. De er ikke nødt til å gi avkall på dem, bare fordi en energimyndighet langt unna både i geografisk avstand og i verdisyn, har sagt at disse arealene er mer verdt og gjør mer nytte for seg med vindkraft montert på dem. 25.06.2019 gjorde Lillesand et vedtak om å gi dispensasjon for arealplanen til kommunen. Her var Motvind Norge blant dem som leverte klage på vegne av innbyggere og naboer, og ba om omgjøring.

Det har vi nå nådd frem med. Anlegget i Lillesand er det eneste i Norge, hvor anleggsmaskinene først ble fraktet inn i anlegget, for siden å bli fraktet ut igjen. De har ikke rettighetene. Tilkomstveien er en kommunal vei, Nordbøveien, den gir ikke kommunen tillatelse til å utvide og å bruke til å frakte turbiner inn. Dermed vil ikke anlegget kunne bli bygget ferdig. Selv om det er NVE og energimyndighetene som styrer planområdet, så styrer de ikke alle områder i nærheten av det, sånn som de forsøker å gi inntrykk av.

Motvind Norge har argumentert fast og klart i snart to år nå. Norske arealer er egentlig godt beskyttet. Det er nedfelt i lovverk utviklet gjennom år, for å sikre at ikke kortsiktige prioriteringer og øyeblikkets iver skal ta fra ettertiden noe så viktig som landets arealer. Lovverket heter Plan- og bygningsloven. For å omgjøre eller omdisponere eller omregulere arealene, skal faste prosedyrer følges, strukturerte og synlige avveininger gjøres, og det skal ikke minst alt sammen ha hjemmel. I vindkraftsakene er dette erstattet med energimyndighetenes prinsipp om at når konsesjon er gitt, så har alle andre å stille opp for at den kan bli realisert på en lønnsom måte for utbygger. Sånn er det ikke.

Hva som skjer videre

Motvind Norge var blant dem som klaget på kommunens vedtak av 7. april i år, selv om også dette vedtaket gikk vår vei, og omgjorde den gamle arealbeslutningen fra 2019. Vi ville nemlig ha den kommunale avgjørelsen på et sikrere grunnlag. Vi vil ha inn hele sakskomplekset, hele tyngden i energimyndighetens omgåelse av regelverket, vi vil ikke at det bare skal være et skjønnsspørsmål og et spørsmål om avveining. Vi vil si det så sterkt som at vedtaket gjort i 2019 var ulovlig. Og at det ble gjort på den ulovlige måten, fordi kommunepolitikerne var feilinstruert i regelverket, og dermed forledet til å tro at de måtte stemme på denne måten som en konsekvens av de tidligere hadde sagt ja til.

Sånn er det ikke. Det er Lillesand kommune som bestemmer over Lillesand kommune. Kommunen har kompetanse og myndighet. Planavklaringen med arealene skal selvfølgelig skje i det konsesjon blir gitt, MTA-plan utformet, sendt og godkjent. Det nytter ikke at planavklaringen og alle godkjennelsene henger med i løpet, sånn at energimyndighetene NVE og OED bare kan vedta dem og godkjenne dem etter hvert som de dukker opp, med tilbakevirkende kraft om nødvendig.

Det er stikk i strid med sånn det skal være i et lov- og regelstyrt samfunn.

Ennå er det en vei igjen å gå før vi har fått etablert vårt syn inn i forvaltningen, og inn i kommunene lokalt og sentralt. Mot oss har vi en av landets og verdens mest velsmurte bransjer, det er enorme ressurser, stort nettverk, og et kobbel av advokater. Norges ledende PR-byråer og kommunikasjonsrådgivere er også med på leken, hva i all verden man skal gjøre med Motvind Norge og med vindkraftmotstanden, som kommer her og legger hindringer i veien for at vindkraften og dens investorer og lykkejegere skal tjene seg søkkrike på naturens og fellesskapets bekostning.

I Lillesand ser det ut til å gå veien. Vi fikk det riktige vedtaket, enda en gang. Vi har et klart og trygt flertall i bystyret. Og vi har politikere som nå går ut i avisene, og sier de riktige tingene. Men matvareleverandøren ASKO og advokatene vil selvsagt nilese dokumentene og vedtakene på jakt etter minste feil, sterke krefter og sterke mennesker i kommunen og i fylket vil trekke i alle tråder de kan, for å presse prosjektet gjennom tross den enorme motstanden som nå er bygget opp.

De vil ikke lykkes. Det vil ikke skje. Motstanden blir bare sterkere og sterkere, etter hvert som stadig flere sider i dette spillet blir avdekket, vindkraftens sanne ansikt blir stadig mer synlig. Politikere og partier som vil sitt eget beste, bør komme seg over på riktig side, snarest.