av styreleder Eivind Salen

I går kom Regjeringen med de melder om å være en storstilt satsing på vindkraft til havs. Budskapet ble formidlet fra Vippekaia i Oslo, og fra regjeringen møtte Olje- og Energiminister Marte Mjøs Persen, Statsminister Jonas Gahr Støre, finansminister Trygve Slagsvold Vedum og næringsminister Jan Christian Vestre. Meldingen om havvindssatsingen fikk brede oppslag i NRK Dagsrevyen og andre riksmedier, men møter ingen begeistring, og svarer ikke ut spørsmålene folk sitter med.

På den ene siden er de som mener satsingen er for lite og for sakte. Det smerter nok Senterpartiet at en av dem som fikk god plass i Dagsrevyen til å si hva hun mente, er tidligere leder Åslaug Haga, som nå er leder for vindkraftens interesseorganisasjon NORWEA. Om ikke Senterpartiet tar kontroll over egen energipolitikk, vil de se en ny halvvering på meningsmålingene. Haga sa rett ut at det Senterpartiet forsøkte å selge inn som en seier, at kablene skulle gå til Norge, at det var kun et midlertidig kompromiss. Det skjønner også alle som har satt seg litt inn i sakene, noe veldig mange har etter hvert. Både på grunn av Europas høye strømpriser og Norges manglende linjenett er det opplagt kablene vil gå både til Norge og til utlandet, og i praksis fungere som nye utenlandskabler i tillegg til de som er bygget ut fra før. Vi gir bort krafta vår. Og nå gir vi også bort havet vårt, slik vi har gitt bort landet vårt med naturen vår.

Blant de politiske partiene på Stortinget er det flere som ikke har fulgt helt med i timen, og ikke ennå har fått justert måten å snakke på til de nye realitetene vindkraftutbyggingen og strømprisene har vist oss. Høyre med energipolitisk talsmann kaller havvindsatsningen et solid mageplask, men gjentar mageplasket selv også, med å ønske mer av en kraftform som ikke er bærekraftig og som fører til store arealtap og store ekstrautgifter på strømregningen. Venstre og SV gikk også i den fellen, og vil begge ha mer og raskere utbygging.

Det bryter med bærekraft- og føre-var-prinsippet verden nå er avhengig av. Vindkraft til havs bryter i likhet med vindkraft til lands med bærekraftkonseptet økologisk, økonomisk og sosialt. Motstanderne av havvind har hittil argumentert med de miljømessige konsekvensene, som er enorme, men holdt opp mot annen miljøødeleggende energiproduksjon har det vært vanskelig å få denne argumentasjonen til å bære helt inn. Når vindkraft ikke egner seg på land, så må man i det minste kunne benytte den til havs, er argumentasjonen.

Vi har mer enn nok motargumentasjon nå til å tilbakevise dette. Et sted må vi få energien fra, er parolen. Det er riktig, men det er ikke fra vindkraft til havs.

Økologisk

Fra satsingen på havvind ble lansert for første gang har forutsetningen vært at konsekvensutredningene må være gode, og at man ikke må gjenta feilene som er gjort på land. I går, da den offisielle havvindssatsningen fra regjeringen ble lansert, så var det ikke spor av noe sånt. Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II blir lansert, men det er ikke lenger noen forutsetning eller noen forbehold at skadevirkningene på livet i havet vil være akseptable. Her er det heller hvordan tildelingene av arealene og rettighetene skal foregå.

Konsekvensene for livet i havet er ukjent. Føre-var-prinsippet skulle tilsi at man ventet, for å studere hvordan andre vindkraftverk allerede bygget virker inn. Det er ikke riktig at det haster å bygge ut mer kraft, det som haster er å omstille oss til et bærekraftig samfunn. Vi kan ikke risikere matfatet vårt for økonomiske interesser, som vindkraft nå er. Som energiprodusent vil vindkraften aldri kunne løse verdens energibehov,. Den er så avhengig av balansekraft at den ikke kan regnes som en selvstendig forsyningskilde, den er avhengig av andre energikilder til å fylle ut energibehovet når det ikke blåser og vindkraften ikke produserer. Økonomisk er det imidlertid mulig å innrette systemet sånn at vindkraften og deres nettverksorganisasjoner tjener penger, og det gir også private kapitaleiere tilgang til felles arealer og felles ressurser, og det er på denne måten vindkraften er interessant. Vi kan ikke risikere livet i havet for det.

Et stort økologisk problem med vindkraften er også de enorme ressursene som går med for å bygge turbintårnene og rotorbladene. Det trengs også sjeldne jordmetaller i generatoren, og alt dette er ikke bærekraftig verken i produksjonen eller i tilgangen på ressursene. Det trengs også enorme mengder kobber for å bygge ut kabler og linjenett, en utbygging som også vil gå på bekostning av natur og naturverdier, og som ikke vil være bærekraftig. Det finnes ikke nok kobber i verden til å forsyne vindkraften med materialene den trenger for virkelig å gi et bidrag i verdens energiforsyning, og det er forurensende og gir utslipp verden ikke har råd til å utvinne den.

Det er ikke bærekraftig.

Økonomisk

Når man regner kostnad per produsert TWh blir regnskapet ikke rettferdig for vindkraften sammenlignet med andre energikilder, siden vindkraften er avhengig av balansekraften andre kan tilby for selv å kunne være med i energiforsyningen. Ser man på vindkraftens regnskap isolert sett, blir regnskapet ikke riktig. Og selv når de eksterne tilleggskostnadene holdes utenom, så vil vindkraft til havs få en prislapp på 1,30 – 1,50 kr per KWh. Skal dette være med i kraftforsyningen i Norge, vil utbyggerne være helt avhengige av at prisene i Norge går opp. Eller så kan de dekke tapet gjennom subsidier og skattefordeler, som det uansett vil være det norske fellesskapet som tar regningen for.

Det er det ene. Det andre er at en storstilt utbygging av havvind kommer med en stor risiko. Kostnadene som følger med vindkraftverket vil for en stor del ligge i utbyggingen, og så er det litt til vedlikehold, men veldig lite til drift. Det vil si at utbygger må ta en utgift han vil måtte få tilbakebetalt gjennom mange år. Det vil være lite kostnader å kutte i anleggets levetid. Men det vil gi store utslag på inntjeningen hva strømprisen vil være. Er den under 1 kr og 50 øre, risikerer man å sitte med et tapsprosjekt. Det vil ingen investor med respekt for egne penger gjøre, derfor vil de presse på for statlige garantier og velte risikoen over på det norske fellesskapet.

Økonomien i prosjektene er så dårlig at man må lure på hvorfor man likevel er så ivrig etter å få bygget. Det går ikke an å drive næring med tap. Skal prosjektene være lønnsomme, for de involverte bedriftene, så må strømprisen opp, subsidier og støtteordninger må være garantert, andre kostnader – som kabler, linjenett og balansekraft – må andre dekke, og det kan til og med hende de må få benytte seg av triks som å tjene på det som kalles flaskehalsinntekter (prisforskjeller mellom to markeder) eller andre inntjeningsmuligheter som strengt tatt ikke skulle ha noe med vindkraftverket å gjøre. Det kan også hende planen er at olje- og gasselskap, eller andre selskap, vil godta lavere eller negativ inntjening på disse prosjektene mot grønnvasking av andre forurensende prosjekt de tjener penger på.

Bærekraftig er det i hvert fall ikke.

Sosialt

Økte strømpriser er ikke bærekraftig fordi de rammer hardest de som har minst fra før. Det er ennå diskutabelt hvorvidt økt vindkraftutbygging fører til økte strømpriser, men det er udiskutabelt at alle land som har stort innslag av vindkraft i nettet (engelsk: grid) har svært høye strømpriser. Det er også udiskutabelt at det er i vindkraftens interesse at strømprisene blir høyest mulig. Likeledes er det udiskutabelt at vindkraft til havs er avhengig av strømpriser godt over 1 krone for å være lønnsom, sånn at om kablene skal gå meningsfullt til Norge, er prisen nødt til å være høyere enn 1 krone per KWh her. Det bringer mange ut i problemer, både direkte, fordi de får problemer med å betale strømregningen i husholdningen. Men også på den måten at arbeidsplassene og næringslivet får problemer, og de som er mest presset må legge ned eller si opp folk.

Effekter av dette har vi sett allerede før havvinden bygges ut. At Regjeringen planlegger det de kaller en «storstilt satsing på havvind» viser at de egentlig ikke har tenkt å gjøre noe med problemet. De vil ha høye strømpriser.

Dette forklarer også hvorfor de er så uvillige til å sette en makspris for kraftprodusentene, og heller vil betale utvalgte grupper av strømkunder tilbake fra statsbudsjettet. Om kraftprisen blir for lav, vil ikke havvind være lønnsomt. Og nå er det faktisk sånn at ønsket om havvind står høyere enn ønsket om lave kraftpriser for husholdninger, næringsliv og frivillighetsnorge. Når Regjeringen med finansminister Vedum og statsminister Støre sier dette bygges for å sikre mer kraft og billigere kraft til Norge, så er det en selvmotsigelse, for kraften er for dyr til å kunne selges billig. Den eneste måten å komme rundt dette problemet på, er å tappe felles midler for å kompensere forbrukerne for høye priser, eller kompensere produsentene for lave.

Uansett vil fellesskapet sitte igjen med tapet. Og politikken hittil, har vært en minimumspris på 70 øre, og så har regjeringen dekket 80 % av det overskytende over det, til utvalgte grupper strømkonsumenter. Da er det allerede flere som sliter. Og siden prisene er svingende, og koster mest når det brukes mest, så vil ikke kompensasjonsordningene treffe presis og ramme svært sosialt urettferdig.

Det er ikke bærekraftig.

Når ser vi en storstilt satsing på en bærekraftig energipolitikk?

Uansett hvordan man ser på det kommer havvindssatsingen dårlig ut. Den holder ikke økologisk, holder ikke økonomisk og holder heller ikke sosialt. Det er dårlig energipolitikk, siden målet om en samfunnsmessig rasjonell kraftproduksjon, overføring og forbruk med mål om å sikre befolkningen stabil kraft til en lav kostnad, blir erstattet med et mål om å bygge ut havvind. Det er svært vanskelig å se hva begrunnelsen skal være, og Vedums «Målet vårt er at vi skal ha lave strømpriser for folk i Norge» er helt uforenelig med en havvindutbygging som krever høye strømpriser eller statlige subsidier. Det gir heller ikke mening å bygge ut havvind i et miljøperspektiv, da havvind er skadelig for miljøet, og risikerer en økologisk katastrofe med sammenbrudd av havets sårbare økosystemer, samtidig som den er avhengig av balansekraft fra kraftkildene den liksom skal erstatte.

Det er ikke bærekraftig.