I regjeringens arbeid med å revidere lov- og regelverket på vindkraftfeltet ser vi liten vilje opprydding. Nå krever Motvind Norge uavhengig granskning av vindkraftsatsningen.

Tekst: Sverre Sivertsen, energifaglig rådgiver i Motvind Norge, og Anne Baardvik, juridisk rådgiver i Motvind Norge

Bare dager etter at Fosen-saken eksploderte i mediene, fikk en ny sak plutselig aktualitet gjennom TV-serien Exit. En to år gammel rapport fra Tax Justice Norge ble trukket fram i lyset igjen. Den viser at nesten halvparten av norsk vindkraftproduksjon har sterke bånd til eierskap i skatteparadis som Luxemburg, Cayman Island, Karibia og andre. Rapporten sier det mange av oss visste på forhånd, at det foregår storskala skatteunndragelser, og høyst sannsynlig korrupsjon og hvitvasking av penger fra norske vindkraftanlegg.

I sin dokumentasjon fra i fjor avdekket TV2 at Tellenes vindkraftanlegg i Rogaland nesten ikke betaler skatt til Norge, og at store summer blir sendt ut av landet til anonyme eiere i Karibien. Hele kraftproduksjonen er for øvrig solgt til teknologiselskapet Google og skal benyttes i deres europeiske datasentre.

Nylig sto ordførerne i Egersund og Kinn kommuner fram på TV og fortalte at de ikke visste hvem som eide anleggene i deres kommuner. Derfor kunne de naturligvis heller ikke fortelle egne innbyggere hvem som tjener enorme summer på deres ødelagte natur og allmenninger. Det samme gjelder for 7 av de 10 største vindkraftanleggene med røtter i skatteparadis.

Vindkraften har, sammen med strømpriskrisen, blitt det store traumet i norsk samfunnsdebatt: hvem skal eie naturressursene, hvem skal styre bruken av den og hvem skal høste fruktene? Og hvordan er det mulig at eierskapet til norsk samfunnskritisk infrastruktur har havnet i klørne på skattesnytere og potensielle kriminelle?

[H]vordan er det mulig at eierskapet til norsk samfunnskritisk infrastruktur har havnet i klørne på skattesnytere og potensielle kriminelle?

Dette kan kun forstås i lys av den særbehandlingen vindkraften har fått hele veien siden Stortinget i 2001 vedtok målet om 3 TWh vindkraft innen 2010. Allerede den gangen hadde energiforvaltningen vansker med å forstå logikken i at politikerne skulle prioritere én energikilde foran andre i et deregulert kraftmarked. Norge hadde på dette tidspunktet et av verdens mest velfungerende kraftmarkeder. De påfølgende årene ble Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) lagt under et voldsomt politisk press for å fart på vindkraftutbyggingen. Bransjen var foreløpig lite interessert fordi vindkraften var ulønnsom.

Nye grep måtte tas. Første steg var å innføre særregler for konsesjonsarbeidet og gjøre det enklere og mer strømlinjeformet. Dette ga NVE stort rom for tolkning av lovverket og bruk av skjønn, noe de benyttet seg av. Praksis for ekspropriasjon av areal ble gjort automatisk. Kravene til byggetillatelser ble oversett i mange saker. Milevis av veier ble bygd uten søknad om byggetillatelse.

Kommunene ble etter dette mer å regne som en høringspart enn en reell beslutningsmyndighet etter plan- og bygningsloven. Uklarheter knyttet til myndighetsfordeling førte til at verken energimyndighetene eller kommunene utførte den samordnings- og kontrollplikten de har etter plan- og bygningsloven. Som et resultat av dette, fikk man lovbrudd og vilkårlig saksbehandling. Dette er godt dokumentert av forskere ved Fridtjof Nansens Institutt. Det er den manglende sammenhengen i lovverket, tilfeldig konsesjonspraksis kombinert med politisk press som førte til menneskerettighetsbruddet på Fosen.

Snarveiene til konsesjon hjalp lite. Konsesjonene fortsatte å hope seg opp i NVE, og svært få anlegg ble bygd. I 2012 kom nye politiske virkemidler gjennom ordningen med el-sertifikater som betydde at strømkundene skulle subsidiere vindindustrien gjennom påtvunget kjøp av elsertifikater, en ordning som skulle gjelde fram til 2021. Dette var i strid med energilovens prinsipper om at strømproduksjon ikke skal subsidieres.

Neste trinn var å fjerne kravet om at konsesjonshaver skal ha elektrofaglig kompetanse for å sikre driften av anleggene. Konsesjonene stilte heller ikke krav til åpenhet til rundt eierskap. Dette åpnet næringen for en armada av finansielle aktører med lånefinansiert kapital – som ante lettjente penger. I og med at det heller ikke ble stilt krav om økonomiske garantier for å ta ned anleggene etter endt konsesjonsperiode, var risikoen for å tape penger minimal. Aktører i vindindustrien kunne kjøpe sine tjenester hos prosjektutviklere som hadde spesialisert seg på konsesjonsregelverket og visste hvordan de skulle sno seg gjennom den byråkratiske møllen. Investorer kunne videreselge gullkantede konsesjoner med enorm fortjeneste, til utenlandske pensjonskasser eller skallselskaper med røtter i skatteparadis.

Investorer kunne videreselge gullkantede konsesjoner med enorm fortjeneste, til utenlandske pensjonskasser eller skallselskaper med røtter i skatteparadis.

Politikken, energimyndighetene, bransjen og dens advokater og rådgivere har skjøvet jussen og rettssikkerheten over i lovbrudd slik vi blant annet ser komme til uttrykk i Høyesteretts dom i Fosen-saken. Derfor har Motvind Norge i et brev til regjeringen krevd at det iverksettes en uavhengig gransking av vindkraftsakene for å gjenopprette lovlig rettspraksis på dette viktige området.

I regjeringens arbeid med å revidere lov- og regelverket på vindkraftfeltet ser vi liten vilje til opprydding. De politiske myndighetene ønsker tvert imot å videreføre særbehandlingen av vindkraften. Fortsatt skal ikke kommunene få lov til å bestemme hvor veiene til vindkraftanleggene skal plasseres, og heller ikke plasseringen eller størrelsene på turbinene. Kommunenes vetorett er utformet som et bondefangeri, der kommunen mister sin angrerett dersom den først har sagt ja til vindkraft. Dette bryter med prinsippet at kommunene i andre plansaker kan trekke seg fra planene fram til kommunens byggetillatelse er gitt. Myndighetene har ennå ikke greid å etablere et register over reelle rettighetshavere til vindkraften eller annen virksomhet. I Europa er det nesten bare Norge som ikke har et slikt register.

Samfunnsøkonomisk sett har forvaltningen av vannkraft, olje og gass vært hensiktsmessig på mange måter. Vindkraftsatsningen avviker veldig fra dette. Det er vanskelig å forstå hvorfor politikerne våre har ført oss inn i dette uføret. I tillegg er det skuffende å observere den manglende viljen til å rydde opp.