Reindrifta og vindkraft på Kvaløya


Ragnhild Sandøy
Journalist


Svein Lund


Bård S. Solem
Kart/Illustrasjoner

Publisert: 23. januar 2021
Oppdatert: 23. januar 2021 14:13

Reindrifta og vindkraft på Kvaløya

Sallir Orohat/ Kvaløya reinbeitedistrikt, RB14 er helårsbeite.
Som helårig øydistrikt finnes ingen alternative muligheter for å kompensere nye tekniske inngrep i utmark. Spesielt vinterbeite er en minimumsressurs for alle øydistriktene i Troms. Vindkraftindustri vil forringe alle områdene  av særverdi i reinbeitedistriktet.

Per Kitti inngikk først 30.12.2002 og senere 30.1.2007 avtale med Norsk Miljøkraft AS, på vegne av reinbeitedistriktet. I hht. avtalen skal reinen holdes borte fra planområdet i anleggsperioden. Kompensasjon til reinbeitedistriktet er så langt ikke innbetalt reinbeitedistriktets konto.

Per Kitti siida som benytter området nord og øst for Eidkjosen, blir ikke berørt av vindkraftanlegget eller atkomstveien. Dorvvošnjargga siida benytter Kvaløya sør og vest for Eidkjosen.

Siden de ikke blir like mye berørt av vindkraftanlegget, var det vanskelig for de to siidaene  å samarbeide om en bedre avtale. Dorvvošnjargga siida som kom til Kvaløya i 2015, advarer sterkt mot slike avtaler.  Selv om utbygger endret prosjektet så mye at det krevde konsesjonsendring, fikk siidaen ikke medhold i sine innvendinger. Årsaken var at distriktet hadde inngått avtale. De fikk heller ikke utbygger med på en justering av avtalen.

NVE hadde 31.5.2016 satt som vilkår i MTA-planen om at utbygger skulle lage en kommunikasjonsplan sammen med reindrifta som skulle godkjennes av NVE, før oppstart. Dette vilkåret ble aldri fulgt opp, og det var ingen kommunikasjon mellom partene før anleggsstart. Det var delt ut løpesedler i postkassene i Kattfjorden, men Dorvvosnjárgga siida fikk aldri noe varsel. En lørdag kveld fikk Risten Aleksandersen sms fra en ansatt i Risa AS om at det skulle foretas sprengningsarbeider på Raudfjell fra mandag. Reinflokken var da spredt over hele fjellet. Siidaen tok kontakt med NVE som svarte at dette var et privat anliggende mellom de og utbygger og var NVE uvedkommende.

Siidaen ble stående alene  mot utbygger som brukte alle midler for å spare tid og kostnader. I ettertid har de skjønt at det var NVEs ansvar å følge opp MTA-vilkår. Siidaen måtte selv ta kontakt med utbygger for å få laget en kommunikasjonsplan for å best mulig vare på reinsdyrene. De klarte å forhandle seg til en noe forskjøvet oppstart av sprengningsarbeidet enn det utbygger i første omgang hadde planlagt. Utbygger betalte helikopter slik at de fikk samlet flokken raskt. Deretter ble flokken som en nødløsning satt i et foringsgjerde. Først midt i 2018 ble kommunikasjonsplanen som skulle vært på plass før byggestart, sendt NVE for godkjenning. NVE etterlyste aldri planen.

Dette satte standarden for samarbeidet mellom siidaen og utbygger. Utbygger har ikke vist hensyn til reindrifta, og har kun gjort det de er pålagt. Siidaens erfaring er at de ikke bryr seg om MTA-vilkår knyttet til reindrifta. For eksempel:  I den sist godkjente MTA planen av 12.06.2018 er det satt vilkår om at det skal settes opp en port der anleggsveien krysser sperregjerdet. Dette for å hindre at rein skal komme inn i anleggsområdet om sommeren. Det er ett av de avbøtende tiltakene som siidaen klarte å forhandle fram under konsesjonsendring og MTA-planarbeidet. Det viste seg å bli vanskelig å få dette tiltaket realistert. Begrunnelsen var først kostnad. Etter utallige purringer ble porten bygd, men den ble som regel stående åpen slik at reinen likevel trakk inn i anleggsområdet. NVE måtte  komme med tilleggskrav og presiseringer før utbygger utførte tiltakene.

Kommunikasjonen med utbygger ble stadig dårligere. Siidaen opplevde arroganse fra utbygger som ikke viste  respekt for den andre parten og deres næringsvirksomhet. De fikk reineieren til å føle seg liten, unyttig og uviktig.

Siidaen klagde på NVE s vedtak om konsesjonsendring. OED fikk da saken på deres bord. Siidaen hadde konsultasjonsmøte med OED i februar 2018. Hensikten med konsultasjonsmøter er at reindriftssamer som en minoritet skal få mulighet til å påvirke vedtak som gjøres av myndighetene. Risten Aleksandersen forteller: «Sett i ettertid var ikke det møtet vi hadde med OED et møte hvor vi reelt drøftet hvordan OED i sin saksbehandling skulle ta hensyn til reindriften i området. Det var et informasjonsmøte hvor vi fortalte om vår reindrift og hvor OED ikke sa et ord om hvilke muligheter de hadde til å hensynta oss i deres saksbehandling. Det ble et møte hvor vi ble “lurt” til å ramse opp hvilke avbøtende tiltak som kunne fungere for oss. Når vi så hadde gjort det, var konklusjonen deres at reindriften har kommet med en liste over avbøtende tiltak, og det viser at tiltaket er gjennomførbart med noen avbøtende tiltak. På møtet var de tydelige på at de ikke kunne ta hensyn til reindrifta fordi utbygger hadde tidsnød pga. krav om ferdigstillelse for å få det grønne sertifikatene. Det betydde at anleggsstopp i kalvingstida ikke var aktuelt å sette som et vilkår fra OEDs side. Til det var hensynet til utbyggers fremdriftsplan for viktig. På dette konsultasjonsmøtet spurte vi også spesifikt hva som skjer dersom utbygger ikke er ferdig med utbyggingen våren 2020. Da fikk vi et krast svar tilbake fra OEDs ansatte at vi måtte skjønne det at det ikke var nødvendig å planlegge for avbøtende tiltak for våren 2020, for da skal utbyggingen være ferdig.»

Dette var før utbygger hadde fått erfare hvor ekstreme værforholdene kan være. Våren 2020 var prosjektet massivt forsinket. Utbygger søkte om ny utsettelse av frist for idriftsettelse fra 01.06.2020 til 31.12.2020. Siidaen måtte leve med nok en kalvingsperiode med anleggstrafikk. NVE godtok utsettelsen med vilkår om anleggsstans i kalvingstida. Utbygger klagde på vilkåret med begrunnelse i store økonomiske konsekvenser og truet med erstatningssøksmål mot staten. Reindrifta, Fylkesmannen, Motvind Norge og La Naturen Leve klagde.  OED tok utbyggers klage delvis til følge:

Vilkåret om anleggsstans i perioden 01.05.2020 til 15.06.2020 oppheves. Nytt vilkår skal lyde: «Gjennomføring av anleggsarbeid og drift av vindkraftverket i kalvingsperioden 1. mai til 15. juni reguleres gjennom avtale med Dorvvošnjárgga siida.»

Siidaen ga opp kravet om full stans i mai mot stans på selve Kvitfjellet i kalvingstida. Her er de tett på turbinene hvor de fleste var i full drift.

Muntlige avtaler med NVE, OED eller utbyggere har liten verdi. Siidaens råd videre er at alt må nedfelles skriftlig. Før logg, ta bilder og gjør videoopptak! Vær nøye med å få møtereferater. Siidaen fikk bekreftelse på avbøtende tiltak i kalvinga i 2018 og i 2019, med kompensasjon for kostnad med sperregjerde. Men kalving i inngjerding var ingen god løsning. Gjerdet ble bare delvis betalt av utbygger, arbeidet måtte de gjøre selv. Anleggstrafikk skulle ikke forekomme i 2020, så noe om 2020 ble følgelig ikke referert.

Siidaen savner at en statlig myndighet tar ansvaret med å se til at vilkårene som er satt i MTA følges. I dag legges alt ansvar på reindrifta. I et forsøk på å få utbygger til å etterleve noen av vilkårene for godkjenning av MTA, har siidaen hatt kr 100 000 i advokatkostnader. Så langt har de bare fått dekning for materialutgifter til gjerder, gjeting i kalvingstida og helikopterhjelp til samling. Utbygger fastholder at dette er utgifter som skal trekkes fra den avtalte erstatninga.

Les

 

Hvorfor er Rødfjellet og Kvitfjellet så viktige områder for reindriften på Kvaløya?
Av Risten Aleksandersen

De områdene som skal bygges ut til vindmøllepark brukes av Dorvvošnjárga siida (Turi-Aleksandersen familien) som vinter- vår og høstbeiteområder. Fra Bakklandeidet og vestover finnes de eneste områdene på Sør-Kvaløya som egner seg for vinterbeiter dersom man skal drive med tradisjonell reindrift hvor man gjeter flokken hele året og har kontroll over flokken.

Området vest for Bakklandeidet består i hovedsak av fjellene Rødfjell og Kvitfjell. Områdene er godt egnet til høst- og vårbeite, høstbeite frem til januar og vårbeite fra 1. april. Områdene nord på Rødfjell nederst i Bogdalen, nord på Kvitfjell og Lakstind er de områdene hvor beitet er lengst tilgjengelig for reinen før beitene låser seg etter jul. Disse områdene bruker vi derfor til høst-/vinter-/vår-beiteområder. Uten disse vinterbeiteområdene vil det ikke være mulig å drive tradisjonell reindrift på Kvaløya med at man gjeter flokken hele året. Dette området er også lite utbygd med hus og det er mindre trafikk av turgåere her enn på andre områder på Kvaløya. Det er viktig å huske på at Kvaløya reinbeitedistrikt ligger veldig nært Tromsø by med mye folk som bruker Kvaløya som turområde. Områder nærmere Tromsø by har derfor mye turgåere og mye hunder.

I de hardeste vintermånedene (jan, feb. og mars) må reinen tilleggsfôres på et egnet område for uttransportering av tilleggsfor. Vi bruker området Brensholmeidet til tilleggsfôring. Området ligger mellom Brensholmen og Buvik. Dette området er ikke direkte berørt av utbyggingen, men det vil ikke være mulig å holde flokken samlet der og det vil ikke være mulig å flytte med flokken til dette området på tidligvinteren etter utbyggingen. Dersom vi ikke får flokken til det området før beitene låser seg, så vil flokken vil spre seg nordover mot Eidkjosen. Hit er det farlig for reinen (og reingjetere) å bevege seg om vinteren. I Eidkjosen-området er det overhengende fare for snøras, høye, bratte fjell, ekstreme snømengder og utilgjengelig terreng med snøskuter. Det gjør det også farlig for reingjeteren å bevege seg i det området om vinteren. Fra Eidkjosen kan flokken da spre seg videre vestover mot Tromvik, et område som er enda mer utilgjengelig om vinteren (høye, bratte fjell). Dersom flokken spres til disse områdene på vinteren, så klarer man ikke å samle flokken før til sommeren. Faren for tap av rein til snøras, sult og rovdyr er da veldig store, og det vil føre til store økonomiske tap for oss. Et slikt scenario vil være en katastrofe vår reindriften som vi driver. I disse ulendte områdene (Eidkjosen, Tromvik) må reinen samles og flyttes vekk mens reinen er i godt hold tidlig på høsten, helst før brunst. Da er reinen mest medgjørlig med tanke på samling. Under brunst kan man ikke samle reinen. Etter brunst er bukkereinen mer svak, dagene er kortere, det er mer uvær, vanskelige kjøreforhold og det er vanskelig å samle flokken og å flytte med reinen i dette terrenget. Disse områdene er best egnet som sommerbeiteområder, men ikke som vinterbeiteområder.

Straks beitet blir bedret utpå vårparten så trekker reinen seg til Rødfjell og Kvitfjell. Kvitfjell og Rødfell er lave fjell som er mye avbært vinterhalvåret sammenlignet med resten av områdene på Kvaløya. Det er derfor de områdene som enger seg som vinterområder og som kalvingsland for reindrifta på Kvaløya. Vi er helt avhengig av å ha disse områdene til beiter om høsten og våren. Kvitfjell består av mye stein og ulendt terreng, og blir tidlig bart. Det er ikke et typisk turterreng, som er et viktig poeng for oss. Her får reinen være i ro spesielt på våren under kalving når reinen må være uforstyrret. Det er viktig fordi vi holder til så nært Tromsø by med mye folk som går turer i forskjellige områder på Kvaløya.

På sommeren etter kalvemerking, så slipper vi reinen nordover og den kan selv trekke nordover helt til naturlige hindring ved Eidkjosen og Ersfjordeidet. Reinen har området fra Bakklandeidet og til Eidkjosen som sommerbeiteområde. Men som sagt, så må de samles og flyttes tilbake sør-vestover på høsten. Det er et stort område, men starter man samlingen i starten av september så vil man ha flokken samlet til Bakklandeidet til brunsten setter inn. Utbyggingen på Kvitfjell og Rødfjell vil da gjøre det umulig for reinen å holdes i det området (Bakklandeidet), og reinen vil spre seg tilbake mot Eidkjosen, og dermed vil man ikke kunne samle reinen senere på grunn av bratt terreng og snø som gjør det farlig å ferdes der.

Vi har måttet få et gjerde over Bakklandeidet fra Sørfjordbotn over til Bakkejord for overhodet å ha mulighet å samle flokken til det området. Men et slikt gjerde vil ikke hjelpe om vinteren fordi det vil komme så mye snø på fjellet at gjerdet blir nedsnødd.

Måten vi driver rein på er å ha produksjonsdyr, vi har en flokk med flest simler og mindre andel bukk. Det er viktig å ha bukker i reinflokken, men en for stor andel bukk i flokken kan også føre til negative konsekvenser.

Det blir av og til sagt at av oksereinen ikke blir like mye forstyrret av vindmøller og utbygging som simlerein. Men når vi driver med en tradisjonell reindrift hvor vi ønsker å produsere kjøtt, så kan ikke vi ha mye bukk i flokken vår. Har man for mye bukk i flokken, får man problemer. Bukkene er mindre sky enn simlene, og de blir fort vant til utbygginger. De kan også føre til plage for for eksempel bønder ved at de trekker nedover til bebyggelse, og ned til bilvei. Simlerein er mye mer sky, spesielt på våren og sommeren med liten kalv. Vi mener derfor at vår flokk som har mye simler, kommer til å bli mye mer forstyrret av utbyggingene, enn en flokk med mye bukker vil bli.

Bogdalen mellom Rødfjell og Kvitfjell er det best egnede kalvingslandet hvor reinen får være i fred under kalving. Vi bruker derfor dette området til kalvingsland om våren.

Rødfjell og Kvitfjellet er det best egnede området på hele Kvaløya med tanke på beiteland. Her er best beiter, lav andel av impediment og det er lite utbygd. Dette området har heller ikke bratte fjell, ingen alpine landskap. Andre områder på Kvaløya med høyere fjellområder brukes svært mye til alpinkjøring som også er en forstyrrelse for reinene. Reinen trekker seg unna disse områdene fordi det er mye menneskelig aktivitet der.

 

Illustrasjoner: Bård S. Solem, MOTVIND Norge