Vindkraftregimet -utfordrer vårt demokrati!

Av: Eivind Mauland, Motvind Norge

Hvor lenge kan mindretalls-regjeringen, anført av OED og NVE, fortsette å neglisjere grunnlovfestede rettigheter til minoriteter, urfolk og norske innbyggere, før den møter mistillitsforslag, eller endog krav om Riksrett, fra Stortinget?

Støtten for vindkraft på land faller som en stein i det norske folk. Det er ingen tegn til at nedgangen stopper. Den enkle årsak er at natur ødelegges i en hastighet vi aldri tidligere har vært vitne til, og uten rasjonelle argumenter. Vindkraft er ikke bærekraftig, hverken økologisk, sosialt eller økonomisk. Den vil heller aldri kunne bli det på bekostning av natur og lokalsamfunn. Problemstillingen seiler opp med full tyngde ved innledningen til valgkampen. Spørsmålet er om våre politiske partier ser hva vindkraftsaken handler om.

Ved hjelp av offentlige subsidier og goodwill fikk kapitalinteresser plante sugerør dypt i lommeboka til norske husstander. Den edle hensikt ble markedsført som verdens redning fra klimakrisen. Da var rettighetene til minoriteter, urfolk og norske innbyggere et lite offer for den gode sak. Natur hadde vi nok av, så noen høyteknologiske hjulvisper ville bare pynte opp og skape liv i distriktene og samtidig «redde klima». Norge måtte ta et tak for det europeiske storlaget.

Energibransjen stod lenge samlet fordi økt eksportkapasitet skulle gi mangedobling av energiprisen til norske husholdninger når Europa stengte sine kullkraftverk. I tillegg kunne det hentes kronasje fra det europeiske kvotemarkedet. I bakgrunnen lurte drømmen om avsetning for fossileksport med tilhørende satsing på elektrifisering av sokkelen og karbonlagring.

Stortinget hadde imidlertid ikke gitt energibransjen og kapitalinteressene fri tilgang til norsk natur. Dette overså både OED og NVE og i løpet av kort tid ble det strødd ut rundt 100 vindkraftkonsesjoner fra Lindesnes til Nordkyn. Helt uten å vurdere om lovgrunnlaget for å selge natur og innbyggernes rettsgrunnlag til globale finansielle aktører var til stede. Det var ikke spørsmål om samfunnsrasjonelle argumenter. Der i gården var vektskåla låst fast.

Det er ingen tvil om at vindkraftbransjen lurte så vel Stortinget, som media og folk flest trill rundt. Mange har ropt i årevis, -alene, mot en statlig energimyndighet som ikke ville fjerne låsen på vektskåla. Selv om det var ikoniske landskap, verneområder, rødlista arter, minoritetsbefolkning, urfolk, folkehelse eller hele lokalsamfunn som ble rammet, var fordelene alltid større enn ulempene. Manipulering kan nå langt i et samfunn med tradisjon for tillit. Manipulering har imidlertid den plagsomme bieffekt at tillit forvitrer og erstattes av sinne og opprør.

Det norske folk samler seg nå. Skogfinner, samer, frøyværinger eller andre som rammes av vind-industri møter nå en stat i kamp mot eget folk. Et folk som slår ring om sørsamiske reindriftsfamilier som kjemper for sin bruksrett og sin kultur, mot globale kapitalkrefter støttet av den norske stat –i Øyfjellet, på Fosen og andre steder. Et folk som slår ring om naboer til Vardafjellet vindkraftverk som får helseskadelig støy og ødelagt nærnatur, -rettighetshavere og natur i Buheii som blir krenket, lokalbefolkninga på Haramsøy som blir totalt overkjørt av statlig maktarroganse.  

Statens misbruk av Stortingets tillit, med tilsidesettelse av menneskerettigheter, lover og lovbrudd, krever et Storting som forsvarer sitt folk. Et Storting som setter en stopper for vind-industriens herjing av vår natur og vårt demokrati. Det er ikke tilstrekkelig med kommunalt veto. Fortsetter vår regjering å hevde at gitte konsesjoner står fast, uten å respektere våre lover og uten å respektere Stortingets krav om granskning og tidsfrister i vedtak 19. juni, bør Johan Sverdrups ord atter en gang runge utover Stortingssalen –«All makt i denne sal».