av Styreleder Eivind Salen

Det var en gang et vakkert land med verdens beste energiforsyning. Det bugnet av vannkraft, med mektige fjell og mye nedbør, og det var fast politikk at dette skulle komme landet til gode gjennom offentlig eierskap og billig tilgang til elektrisk kraft, både for husholdningene og for industrien. Slik ble velstanden vår bygget.

Hva skjedde?

Det var noen som fikk den briljante ideen at i stedet for å fordele dette likt på befolkningen gjennom en god energipolitikk og rasjonell utbygging av nødvendig energiproduksjon, men ikke mer, så skulle man heller forsøke å få tjene mest mulig penger på det. For de som havnet på mottakersiden, blir det millioner gagner 10 og ganger 100 og ganger 1000, for produksjonssiden har ingen øvre grense, og tilbudssiden er umettelig.

I 1990 ble energipolitikken lagt om fra å være politisk styrt etter faglige råd, til å bli markedsstyrt, etter råd ikke alltid like lett å peke på hvor kom fra. Fremdeles skulle Energilovens formålsparagraf være den samme, med en samfunnsmessig rasjonell energiproduksjon (og overføring, omsetting og fordeling), der det skal tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.

Men nå var det markedet som skulle styre dette. Det er cirka 30 år siden. Og i løpet av de 30 årene, har gradvis, smygende, umerkelig, denne markedstenkningen vokst seg til å overstyre faglige råd og også virkeligheten. Det er satt likhetstegn, hvis markedet sier det er lønnsomt, så er det også rasjonelt. Slik kan Haramsøya, Storheia, Øyfjellet, Kjølberget (Finnskogen), Stadlandet og Tysvær få konsesjon til å bygge vindkraft, og produsere overskuddsenergi for eksport.

Kampen for å bevare naturen mot vannkraftutbygging gav stopp i flere store vannkraftutbygginger. Så der var det ikke flere penger å hente. Men nøyaktig de samme områdene og enda verre områder ligger åpen for vindkraft, for der er det ingen stopp. Der er det tvert i mot ønske om 10 ganger mer enn det allerede er bygget. For både tilbudssiden og etterspørselssiden er ubegrenset. Det vil alltid være mulig å produsere mer kraft, og en verden i ekspansiv økonomisk vekst samtidig som eksisterende energiproduksjon skal fases ut, vil alltid hungre for mer og mer og mer av all energi tilgjengelig.

Markedstenkningen er drepen når det kommer til kritisk infrastruktur som dette. Særlig når markedsaktørene er så kyniske og uansvarlige. Risikoen de utsetter våre samfunn for er enorm. Energipriskrisen er her allerede, og vi skraper den bare på overflaten. Det er bare så vidt begynt å gå opp for folk hva høye energipriser vil si, ikke bare for en selv og ens egen økonomi, men for næringer, industri og hele samfunnsøkonomien. Alt blir dyrere. Lønnsomme bedrifter blir ulønnsomme, og legges ned. Arbeidsplasser forsvinner. Det er dødens spiral.

Politikerne fremstår sjokkskadet, og virker helt ute av stand til å ta inn over seg alvoret og risikoen. De er fanget i tanken om at denne vanvittige energipolitikken er nødvendig for klodens klima, liksom at det er kun markedsstyrt energiproduksjon og kraftspekulasjon som kan redusere utslipp, og de har store problemer i å orientere seg til korrekt informasjon, når det er deres venner og nettverk og tidligere kolleger som konstant messer at dette er eneste veien å gå, dette er riktig å gjøre, dette vil bedre seg, dette er lurt.

10 % av kraften vår er nå eid av private. 100 % av den privateide kraften er bygd ut siden 1990. Det er små vannkraftverk, og det er vindkraftverk. De produserer cirka 1 500 000 000 KWh i året. Det blir milliardbeløp, når prisen er 1 krone, og mer. De skummer fløten, når kommunale kraftselskap og Statkraft peiser på med påminnelsene om at kraften er offentlig eid, sånn at høye kraftpriser kommer «oss alle til gode». Sjekk selskapet Cloudberry, porteføljen deres (vannkraft og vindkraft), organisasjon, primærinnsidere og selskapsinformasjon. Hver gigawattime (GWh) kraft de produserer er millioner KWh, og blir millioner å fordele til de ansatte (som stort sett er direktører) og eierne.

Så kronen på verket. Hvorfor selge kraften kun der den trengs? Hvorfor tenke kortreist, miljøvennlig? Noen fikk den briljante ideen at kraften kan jo selges der den er dyrest. Det er bare å ta for seg Europakartet, sjekke kabler, linjenett og strømpriser. Se hvor de betaler mest. Kalle det «prissignaler», kalle det «forsyningssikkerhet», og så sørge for at politikerne vedtar at det bygges kabler og linjer dit, og at kostnadene også for dette veltes over på forbrukerne.

Det er der vi er nå. Det er ikke markedstenkning, selvsagt, ikke fritt marked, der produsentene konkurrerer om å produsere en vare det er etterspørsel etter, og gi kundene et valg etter kvalitet og pris. Dette er livsnødvendig. Som oksygenet vi puster. All kraft går inn i samme nett, forbrukeren har ingen mulighet til å velge den ene produsenten fremfor den andre, ingen mulighet til å klare seg uten. Og selgeren kan gratis – eller på forbrukerens kollektive regning – frakte varen dit de betaler mest for den, slik at der det var overflod, blir det mangel, og prisene kommer overalt opp på det nivået der de betaler mest.

Wow.