av styreleder Eivind Salen

Gratulerer med dagen sier vi når vi har noe å gratulere for. I dag er vi ikke så sikre på det.

17. mai er frigjøringsdagen og grunnlovsdagen.

La oss se på grunnloven. Paragraf 1 er

Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.

Grunnlovens §1

Fire sterke ord. Fritt. Selvstendig. Udelelig. Uavhendelig. Med egne øyne ser vi landet deles opp i biter, og deles ut til norske og utenlandske private næringsinteresser. Vi mister tilgangen og eierskapet til våre egne arealer. De er vakker, viktig og felles natur. Blir vindindustriområder. To ganger har Norge gjennom folkeavstemning sagt nei til den europeiske union, med frihet og selvstendig som viktig, folkelig begrunnelse. Likevel ser vi at det er EU-direktiv og -regler som langt på vei styrer norsk kraftpolitikk, og dermed tilgangen på og bruken av våre arealer.

Grunnloven er under press. Avgrensningen i monarkiet er at det skal være demokratisk, det skal være folkestyre. Men det er ikke folket som styrer norsk kraftpolitikk, og dermed tilgangen på en rekke av landets felles ressurser. Den blir ikke styrt til folkets beste. Vi blir fattigere, både på penger og på naturopplevelser, og på en rekke andre verdier vi holder svært høyt. Når vi leser definisjonene, så ligger styreformen nærmere oligarki – fåmannsvelde – enn demokrati, folkestyre.

Det er skremmende. Og ikke noe å feire, eller å gratulere for.

Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.

Grunnloven, §2

Tre nye, sterke ord. Demokrati. Rettsstat. Menneskerettigheter. Demokrati er folkestyre og medbestemmelse, både sentralt og lokalt. I de sakene som akkurat nå har klart størst inngripen i våre liv, og i våre omgivelser, så blir alt sammen bestemt av en liten gruppe menn og kvinner på utilgjengelige kontorer i Oslo. Det lokale selvstyret er tapt. Det blir til og med brukt som brekkstang. Kommunepolitikerne overrumples til å si ja et kort øyeblikk, og så blir de og resten av lokalsamfunnet satt på gangen, mens prosjektet endres til det ugjenkjennelige, og utbygger og konsesjonær stikker av med all gevinsten.

Rettsstaten ser vi i aksjon på Haramsøya, Øyfjellet og Vardafjell. For å ivareta sine elementære rettigheter nedfelt i grunnloven og i menneskerettighetene, blir berørte og naboer straffet med millionbeløp i saksomkostninger. Dette er oligarkenes rettssamfunn. Ett sett lover og regler for de rike og mektige, ett annet for de mange og vanlige. Begge settene med lovverk kan bøyes og tøyes, men kun til de mektiges fordel. Ingen rettigheter står høyere enn retten til å få realisert en konsesjon, og til å få den lønnsom for konsesjonær. Det står skriftlig i dokumentene fra Norges Vassdrag (NVE) og Olje og energidepartementet (OED), vurderinger om innbyggeres helse og velvære må måles opp mot prosjektets lønnsomhet. Det er underforstått at lønnsomheten kommer først, og blir vist i praksis med Tonstad og Vardafjell, og mange, mange andre vindkraftprosjekter.

Menneskerettighetene. Her er et lite utvalg, som de er nedfelt i grunnloven.

Alle er like for lova.

Grunnlovens § 98, første ledd.

La den synke inn. Hold den opp mot reinbeitedistriktet Jillen Njaarke vs utbygger Eolus. Hvem har rettigheter staten ivaretar, hvem har rettigheter staten krenker?

Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Grunnlovens § 108.

Akkurat er det nå to rettssaker på gang, der det samiske folket stor mot den norske stat. På Øyfjellet. Og på Fosen. I tillegg kommer en lang rekke saker, der samene, den samiske kulturen og den samiske tradisjonen, og samiske rettigheter, er overkjørt av staten, for at de rike og mektige skal få komme til samiske arealer og tjene penger på dem.

Og så, grunnlovens paragraf 112, miljøparagrafen, gjengitt i sin helhet.

Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.

Borgarane har rett til kunnskap om korleis det står til med naturmiljøet, og om verknadene av planlagde og iverksette inngrep i naturen, slik at dei kan tryggje den retten dei har etter førre leddet.

Dei statlege styresmaktene skal setje i verk tiltak som gjennomfører desse grunnsetningane.

Grunnlovens §112, Miljøparagrafen.

Den norske grunnloven feiret sitt 200-års jubileum i 2014. Det er en av de eldste og beste i sitt slag. I 200 år har den samlet og forenet. I krigens tunge dager gav den håp og styrke. Folk gav sitt liv for den. Skjønner vi i dag hva det betyr? Har ordene i den mistet sin mening?

17. mai er i norsk tradisjon en festdag. Allerede Henrik Wergeland på 1830-tallet ville gjøre det til barnas dag. Det er en genistrek. Vi skal forbinde det som er sterkt og viktig, med fest og glede. Potetløp og sekkeløp, pølser og is, sammen med uavhengigheten og grunnloven.

I dag står flaggstangen naken. I dag er det tusen turbiner som farger landet med blinkende intense lys og sveivende rotorblader i abnorme størrelser, det gir bare uro og ingen glede. Det er landet vårt vi mister. Og det gjelder i bokstavelig forstand, og på uhyggelig mange måter. Nordahl Grieg skrev diktet sitt i 1940, i det vi gikk inn i fem mørke år, med okkupasjon og ufrihet. Den gang samlet vi oss i kamp. Det skal vi gjøre nå også.

For landet og fellesskapet, grunnloven og frihet, sterkt og inkluderende, åpent for alle å bruke og glede seg over, stengt for alle å utnytte og tjene til egen vinning. Da først blir det hurra for 17. mai, først da kan vi ordentlig gratulere med dagen.

I dag står flaggstangen naken

I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.
Det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber under de fremmedes åk.

Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett,
så enkelt, så uunnværlig som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt… Vi vil ikke dø en slik død!

Verre en brennende byer er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer, og kan ikke glemme dem.

Langsomt ble landet vårt eget med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet, en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner har grunn til å håne oss.

Nå slåss vi for rett til å puste. Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme befriede åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydpå, fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte; at vi skal komme igjen.

Her skal vi minnes de døde som ga sitt liv for vår fred,
soldaten i blod på sneen, sjømannen som gikk ned,
Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss den dag vi kommer igjen.

Nordahl Grieg, 17. mai, 1940.