Energikommisjonen: Regjeringen insisterer på feil diagnose – da kan det ikke bli rett medisin

Energikommisjon

av styreleder Eivind Salen

Fredag sist uke kom regjeringen med sin energikommisjon. Det er bra energikommisjonen omsider blir oppnevnt. Det er synd den ikke adresserer problemet.

Vannkraftlandet Norge har bygd velferd og næringsliv på det komparative fortinnet lave priser og rikelig tilgang på elektrisk kraft er. Nå har vi i Norge sør for Dovre og Sognefjorden som følge av energipolitiske valg opptil ti ganger høyere strømpris enn vanlig, og i perioder høyest strømpris i hele Nord-Europa. i tillegg har vi fått økt nettleie, og økte avgifter, siden momsen beregnes av utsalgsprisen. Når den stiger, stiger avgiften til merverdiomkostninger også.

Det er det ene. I tillegg har vi ødelagt store naturområder av umistelig verdi, for å bygge vindkraft som i fjor dekket 11,8 TWh av de 17,6 TWh vi eksporterte til Europa gjennom overdimensjonerte utenlandskabler. I dem har vi forpliktet oss til å stille 70 % av kabelkapasiteten til disposisjon. Det skjedde uten informert debatt, og uten at Stortinget og folket de skal representere egentlig var klar over hva som skjedde. Kabelkapasiteten fra Rogaland og Agder (NO2, region Sørvest) er på 5200 MW, det betyr bare der er det en forpliktelse på 3 460 MW kontinuerlig. Til sammenligning er installert effekt vindkraft i landet på 4 000 MW.

Det er vanskelig å se at landet har hatt noen fordeler av dette. Protestene er i hvert fall synlige og merkbare. Landet er i opprør, og det er fullt forståelig.

Mandatet til energikommisjonen

Mot dette setter regjeringen opp en energikommisjon som skal se på energipolitikken fremover, og hvordan den kan gjennomføres uansett, tross motstanden. Mandatet er ikke til å misforstå.

  1. Hvordan Norge påvirkes av energimarkeder i rask endring
  2. Perspektiver for utviklingen i kraftforbruket
  3. potensialet for samfunnsøkonomisk lønnsom kraftproduksjon
  4. perspektiver for forsyningssikkerheten
  5. sentrale interessemotsetninger i energipolitikken

Her er det ingenting om hvordan å gjenopprette tilliten mellom folket og forvaltningen, innbyggerne og politikerne som skal representere dem. Det er ingenting i mandatet som adresserer den voldsomme bekymringen folk nå sitter med, hva har energipolitikken å si for meg og min lommebok, meg og min nærnatur, meg og mine rettigheter, meg og samfunnet jeg lever i. Perspektivet er det stikk motsatte. Det er næringen som skal tekkes, kraftbransjen og alle aktørene som fremover vil nyte godt av deres syke inntjening på landets bekostning.

Går man mandatet nærmere etter i det 7 sider lange hoveddokumentet, så ser man at mange av problemene som har ført til krisen vi nå er i fortsatt skal ligge som premiss i politikken fremover. Til punkt 1 om energimarkedene i endring, så er dette en villet endring, og ikke en endring som følge av en naturlov. Norge har integrert seg altfor mye, altfor fort, i et altfor dårlig fungerende europeisk marked, der kraftmangelen er akutt og blir verre, fordi stabil produksjon fases ut til fordel for ustabil og ikke-bærekraftig vindkraft og solkraft. Problemet forverres av at utfasingen går mye raskere enn innfasingen, og er demokratisk uakseptabelt siden Norge ikke har en stemme inn i denne politikken. Prisene på kraft presses opp. Det tjener kraftbransjen, ikke forbrukerne.

Punkt 2 forverrer problemet på vår hjemlige arena, fordi det i tillegg til den overdimensjonerte eksporten vi har forpliktet oss til og forsøkt å låse fast, så skal det planlegges for et vanvittig høyt kraftforbruk også innenlands, veldig mye mer enn vi forbruker nå. Og det er ikke husholdningene, eller noe vi som enkeltindivid kan gjøre noe med, dette går langt over hodene på oss, og er politiske vedtak presset frem av lobbyvirksomhet i fora vi ikke har tilgang til. Det ligger ikke i mandatet å se etter alternativer til denne statsstyrte forbruksveksten som vil fjerne kraftoverskuddet vårt, selv når utenlandseksporten vi har forpliktet oss til holdes utenfor. Det energikommisjonen skal, er å redegjøre, skissere og underbygge, vurdere og igjen vurdere hvilke faktorer som påvirker utviklingen, ulike alternativ, hvilken betydning det får for kraftprisen, og også potensialet for energieffektivisering. Det siste – heldigvis.

Punkt 3 er problemet illustrert. Den samfunnsøkonomisk lønnsomme kraftproduksjonen ligger fast som premiss. Og når analysen av samfunnsøkonomisk lønnsomhet reduseres ned til om det kommer mer penger ut av prosjektet enn det legges inn i det, så er naturen forsvarsløs og vi innbyggere har ingen beskyttelse mot at regningen ender hos oss. Siden utbygging av vindkraft til lands ligger på rundt 30-50 øre, og kraftprisen planlagt fremover virker til å være godt over 1 krone, så vil all utbygging av vindkraft være lønnsom for utbygger. Siden vindkraften er en så utilstrekkelig produsent av kraft, og i tillegg er helt avhengig av balansekraft, så vil det si at det ikke er noe tak på hvor mye vindkraft som må bygges og en utbygging vil alltid være lønnsom. Dette er dødens posisjon for alle andre hensyn i samfunnet, inkludert natur, reindrift og folkehelse, siden energiloven inneholder svært sterke maktmidler til å overprøve andre hensyn og til og med rettigheter. siden energiloven er laget for forsyningssikkerhet av kraft og kritisk infrastruktur, ikke for samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Punkt 4 omhandler forsyningssikkerheten, som bør være hovedsaken i all energipolitikk. Den bør være todelt, en for stabil forsyning av rimelig kraft gjennom hele året alle år, det som får samfunnet til å gå rundt, og en for å sikre at det fortsatt finnes kraft tilgjengelig i unntakssituasjoner for helt spesielle forhold. Sånn som energipolitikken fremstår nå, er det størst mulig lønnsomhet for produsentene og kraftselskapene og eierne som ser ut til å være hovedmålet, også når det går på bekostning av forsyningssikkerhet og bringer prisene opp på nivåer folk og næringsliv ikke er i stand til å betale. Norge har ingen sikkerhet for kraftforsyning i en alvorlig krisesituasjon enn import. Dette kunne godt vært adressert i mandatet. I stedet blir overføringskapasitet som grunnlag for kraftimport nevnt som en av de gunstige forutsetningene vi har, på lik linje med vannressursene, og problemet som kan utfordre forsyningssikkerheten er at innslaget av uregulerbar kraftproduksjon i Norge og landene rundt oss øker. Slik får de lagt inn at det vil bli bygget mer vindkraft som et premiss, og ikke som noe det vil være verdt å se på om er nødvendig, når det er kjent hvilke problemer vindkraften gir for kraftforsyningen og det også er i ferd med å bli etablert kunnskap at vindkraft i stor skala ikke er bærekraftig. Også når det gjelder forsyningssikkerhet styrer mandatet litt unna selve problemet, og skal unngå å gå inn i den politikken som har ført oss ut i en helt unødvendig strømpriskrise og i Europa knapphetskrise, men også har fått et nokså åpent mandat om å vurdere tiltak som kan opprettholde forsyningssikkerheten og konkurransedyktige priser.

Det siste punktet omhandler sentrale interessemotsetninger i energipolitikken. Her er det en hel rekke med hensyn og grupper og interesser som kunne vært tatt med, og endelig fått den oppmerksomheten de fortjener, etter å ha blitt overkjørt helt det siste tiåret, og litt lenger. Det har skjedd en utbygging av vindkraft som har nektet den samiske reindrifta retten til kulturutøvelse, den har ødelagt uerstattelige naturverdier og landskap, og det er etter hvert mange i Norge som kan se for seg resten av livet med helseplager som følge av altfor stor vindkraftverk altfor nær der de bor. Høstens og vinterens strømpriskrise har ført til problemer for svært mange husholdninger, for næringsliv og for frivillig lag, interesser som har blitt helt tilsidesatt i det kraftbransjens interesser av høyere pris har blitt ledesnor i energipolitikken. Ingenting av dette blir adressert i mandatet. I stedet er det tørre setninger om at kommisjonen på grunnlag av oppdatert kunnskap fra evalueringen 2021-2022 «vurdere viktige valg i energipolitikken fremover, og hvilke avveininger som må gjøres for en samfunnsmessig god utvikling av den norske kraftforsyningen på sikt».

Mandatet til kommisjonen bærer litt preg av at regjeringen vil løse et problem uten å ville gripe tak i problemet. Det blir som legen som skal gi pasienten medisin og pleie, men ikke får lov til å stille rett diagnose.

Kommisjonens sammensetning

Sammensetningen av kommisjonen illustrerer det samme. Her er det rikelig fra de miljøene som har ført oss ut i situasjonen vi er i. Det er næringens interesser, ikke folkets interesser, som er representert i kommisjonen, selv om kommisjonen riktignok har fått i oppgave å se også hvordan folkets interesser kan bli ivaretatt. Så langt de siste tiår i energipolitikken er dette glemt, og det samme er hensynet til natur og til landbruk og reindrift, og andre konkurrerende næringer.

Naturvernet får sitt med Silje Lundberg, tidligere leder i Naturvernforbundet og Natur og Ungdom, nå rådgiver for Oil Change International. La oss håpe hun tar med seg røttene fra naturvernet, nå som det legges opp til en storstilt oppbygning av kraftlinjer, kraftverk og senter for kraftforbruk.

Der Natur- og miljø får ett medlem, så får kraftbransjen tre, med Berit Tennebakk, Øistein Andresen og Gudrun Rollefsen. De er fra Thema Consulting, Eidsiva og Hammerfest energi. Thema Consulting er de som leverte rapporten som viste hvor mye penger Midt-Norge måtte betale mer i strømregning om Storheia og Roan på Fosen stopper driften, etter at Høyesterett i fjor høst dømte konsesjonen ugyldig fordi den medfører brudd på folkeretten. Det er vanskelig å se hvordan de kan ha en nødvendig forståelse for reindriftas utfordringer, og det er uforståelig at ikke reindrifta eller samiske miljøer er representert i kommisjonen.

Kommunene får Hans Erik Ringkjøb fra Voss og Gyro Heia fra Birkenes. Det er begge kraftkommuner, og Birkenes kjemper nå mot vindkraftverket Oddeheia og Bjelkeberget, der konsesjonen gikk ut ved nyttår, vindkraftverket er uønsket, men kampen ikke er over.

Industrien er representert med sinkprodusentene fra Odda, Boliden, og den nye typen industrier med Mo industripark og Herøya industripark, Helene Seim, Arve Ulriksen og Sverre Gotaas.

LO-sekretær Are Tomsgaard er med, og representerer arbeidstakerne. Han har også vært ordfører for AP i Sørumsand kommune. Arbeidsgiverne er representert med visepresident i NHO, Anniken Hauglie. Hun har bakgrunn fra Høyre, og har vært arbeidsminister i Solberg-regjeringen. Bård Folke Fredriksen er også Høyre, og har vært byråd for byutvikling i Oslo og også statssekretær i kulturdepartementet. Nå er han direktør i Norske boligbyggelags landsforbund.

Liv Monica Stubbholt er tidligere statssekretær for Senterpartiet i Utenriksdepartementet og i Olje- og Energidepartementet i regjeringen Stoltenberg. Hun har også bakgrunn fra kraftbransjen, og kraftkrevende industri, gjennom å værestyremedlem i Norsk Hydro og styreleder i Varanger Kraft. I dag er hun styreleder i Fortum Oslo Varme, og også partner i advokatfirmaet Selmer. Samfunnsøkonom Kjell Roland tidligere sjef i Norfund. Norfund er statens investeringsfond for utviklingsland. Lars Søgard skal lede kommisjonen. Han er professor ved Norges Handelshøyskole og har også vært konkurransedirektør.

Det hadde kanskje vært å ønske at kommisjonen fikk bedre balanse mellom dem som ønsker tilgang på statlige midler, og dem som ønsker å holde igjen. Det skulle vært flere representert fra de som skal betale regningen, og færre fra de som nå skal få pengene. Det skulle også vært flere representert fra interessene energipolitikken går ut over, og ikke så mange fra de som tjener på dem. Vi strømkunder har i hvert fall sett lite annet enn økte strømregninger og tapte landskap som følge av energipolitikken de siste årene. Vi vil ikke ha mer av det.

Det er å ønske kommisjonen lykke til med sitt arbeid. Det er svært viktige verdier som står på spill. Det handler også om landets og verdens fremtid. Vi hadde satt veldig pris på om også andre stemmer hadde blitt hørt inn i kommisjonen. Når vi ikke får være med, så forventer vi at vi blir invitert inn til drøftinger. Motvind Norge har skrevet en motmelding til forrige regjerings energimelding, Energi og natur heter den, og den viser en alternativ vei for å skaffe landet all den energien vi trenger, uten en eneste vindturbin, og med overskudd attpå. Det er viktig regjeringen nå lytter til folket den skal representere, og at vi som er folket aldri slutter å bruke vår stemme og å påvirke.

Med det inviterer vi til samarbeid.