Av styreleder Eivind Salen

Tirsdag ble regjeringens Stortingsmelding om vindkraft behandlet, og vedtatt. Det er en melding om fortsatt kamp.

De gir seg ikke. Kraftbransjen og vindkraften har et grep om norsk politikk, som gjør det veldig vanskelig for oss utenfor å få reell påvirkning. Espen Barth Eide (AP) i Energikomiteen sa det forbilledlig tydelig: «Vi er inne, de der ute». Det er noen i nettverket, noen utenfor. Noen som kan hviske, og bli hørt, noen som kan skrike til stemmen brister, og bli møtt med – taushet.

Ingen av forslagene som måtte gjennom, gikk igjennom. Endringene i det nye systemet fra det gamle, er kosmetiske, og er ikke i nærheten av å gi naturen og oss innbyggere den rettssikkerhet og beskyttelse vi trenger. Hovedsendingen er at mer av beslutningene skal legges i kommunene. Men  Nord-norsk villmark og samisk reinbeiteland blir ikke mindre ødelagt, om ansvaret for skaden blir overlatt kommunene.

De sier også at det vil bli bygget mindre vindkraft nå fremover. Men se rundt dere. Heller ikke Haramsøya, Stadtlandet, Tysvær, Vardafjell og så videre, og så videre, skulle bygges. Det var hver gang en overraskelse når de likevel satte i gang. 

Hva vi trenger, er at de sier det ikke skal bli noe mer vindkraft fremover. Prosjektene skal skrinlegges, grunneierkontraktene bli erklært ugyldige, det skulle vært gjort for lenge siden. Den norske statsmakt har forvaltet et system innbyggerne i landet ennå har problem med å ta innover seg. Folk som ikke har sett det selv, tror ikke det er mulig.

Derfor trengs en uavhengig gransking. Det er hovedkampen nå. Fremover skal det ikke opp en eneste turbin, ingen nye konsesjoner, de kan prøve seg, det er glemmesak. Men landskapene som ødelegges akkurat nå, foran øynene våre, det er vårt felles eie som blir herpet og vandalisert, for at verdier skal tas fra fellesskapet til de mektige få. På godt norsk kalles det ran.

Regjeringen spiller kortene sine som om dette er en normal politisk kamp, litt hestehandel, gi bort litt avgifter her, ta inn støtte for det skandaløse vindkraftsystemet her, og så forsøke å redusere det hele til sedvanlig politisk krangel og rivalisering. Dette er noe helt annet. En uavhengig gransking er ikke noe de kan forhandle vekk, er ikke noe de kan la drukne i en Stortingsmelding eller et Statsbudsjett. Det må til, slik et oppgjør må til, etter en forbrytelse, etter en skandale. Etter en katastrofe.

Katastrofen vindkraftutbyggingen utgjør savner sidestykke i norsk historie. Det er umistelige landskap som går tapt, umistelige verdier, folk skjønner det ikke før turbinene er oppe og blinker. Da er allerede fjellet sprengt vekk. Det er for alltid. Og det er – så godt som uten unntak, formelt cirka 80 % – solgt til utenlandske, private interesser. Det er løst opp og bundet verdier i størrelsesorden hundre milliarder. I Terraskandalen telte man i hundre millioner. Vindkraftskandalen er altså tusen ganger mer. Bare i pengeverdi.

Alt det andre kommer i tillegg. På Vardafjell står turbinene stille, for de har ikke konsekvensutredet TV-signalene heller. På Guleslettene har kanadiske Alcoa fått underskuddsgaranti på 840 millioner kroner av GIEK (Garantiinstituttet for Eksportkreditt), mens Kinn kommune nå må investere noen titalls millioner for å erstatte drikkevannet som kan gå tapt. I Sirdal håper innbyggerne at kommunen vinner frem mot giganten Engie. Økonomisk er Sirdal en dverg, budsjettet for 2020 var på et par hundre millioner, omsetningen Engie hadde i 2019 var 640 milliarder. Over 3000 ganger mer.

Tonstad har støyavtaler, der forurenser i stedet for å kutte (støy)utslippene betaler en engangssum, for å kunne slippe ut så mye han vil for evig, uten klagerett. Det samme finnes i Tysvær. Og det ryktes denne praksisen er mer vanlig enn uvanlig, i vindkraftsaker. Ansvarlige statsråder, Tina Bru og Sveinung Rotevatn, omtaler dette med uutholdelig letthet. De der inne, de på Stortinget og i Regjeringen, de mangler følelse for hva dette vil si. Deres liv, eiendom og tilværelse er ikke truet. De viser heller ingen vilje, og ingen evne, til å identifisere seg med oss her ute, som har det sånn.

Derfor er det fortsatt kamp. Regjeringen må skjønne at det er til dens eget beste med en uavhengig gransking, et ordentlig oppgjør. De er nødt til å lytte til oss her ute, for de der inne manipulerer og villeder, de ser verden gjennom dokument, presentasjoner og kommunikasjonsstrategi, vi ser og føler og kjenner verden som den er, og sier det i klartekst. Dette går ikke.

Det må bli Motvind også fremover. Vi har 134 ordførere og en lang rekke kommunestyrer i distriktene på lag. Vi har overveldende argumentasjon og dokumentasjon. Vi har inderlig rett. Men det er visst ikke nok. Det blir fortsatt kamp. Til vi vinner den.