Av Astri Reppe

Jeg har ikke så mange minner fra min barndom før jeg startet på skolen. Men en spesiell hendelse har brent seg fast og er krystallklar for meg den dag i dag.

Vi var ute og lekte som alltid når været tillot det. En død fuglekonge ble funnet. Noe av det nydeligste og mest magiske jeg hadde sett i mitt 5-årige liv. Den var bitteliten og slående vakker med sin branngule krone midt på hodet. Jeg husker episoden i et skjær av glitrende og sprakende tingelingstøv. Men jeg husker den også med svært motstridende følelser. Den vesle fuglen var jo død.

En følelse av sorg og fortvilelse blandet seg med det store underet funnet av en slik skatt som en fuglekonge var for meg. Det gjorde et sterkt inntrykk.

Vi lærte mye om naturen da jeg vokste opp. Navn og utseende på dyr, fugler, fisk, blomster og insekter fikk vi tidlig kunnskap om. Det var stor stas da pappa tok seg tid til å plukke og presse blomster med barna i grenda. Og han laget også de fineste seljefløyter til oss.

Oppdragelsen hjemme hos oss var ikke streng, nei, den var snarere preget av vennlighet. MEN på et punkt var det absolutt ikke slingringsmonn. Vi skulle være snille mot dyr – alltid! Om vi ungene sloss og var slemme oss imellom ble det selvfølgelig til en viss grad slått ned på. Men nåde den som gjorde et forsvarsløs dyr vondt, da ble det bråk. De voksne var gode rollemodeller i så måte. Dyr ble bestandig behandlet varlig og med stor hengivenhet. Jeg har hørt at vår bestefar var så knyttet til dyrene på gården at når det var slakting på gang så forsvant han sporløst. En gang skulle han visstnok ha lurt unna et kopplam som dermed fikk et ekstra leveår.

Per Sivle har skrevet fortellingen «Berre ein hund», filmatisert for NRK i 1975. Dette dramaet handler i korte trekk om en gutt som var så glad i en hund. Gutten ble for liten og maktesløs til å redde sin venn hunden fra å bli skutt. Hånlatteren og hardhendt behandling skyller over gutten idet han går imellom for å redde livet til hunden. Hunden ble skutt av guttens omsorgspersoner, de med makt og ansvar. Sorgen var bunnløs.

Kan vi sette dette dramaet inn i en større global sammenheng i dag? Berre ein hund, berre ein natur, berre ei smølalirype?

Sorg kan kanskje beskrives som en psykisk reaksjon hvor et menneske kan føle både tristhet, oppgitthet, redsel og sinne. Sorg er knyttet opp til følelsen av tap. I mange år har jeg gått med en følelse jeg ikke helt har greid å plassere. Nå i ettertid har jeg forstått at det rett og slett er sorg. Sorg og fortvilelse over tapt natur. Natursorg. Forberedelse til å si farvel til nærnatur, ventesorg. Jeg har et sterkt forhold til naturen og det gjør meg vondt å se hvordan naturen stadig mister fotfeste og forsvinner.

I FNs naturrapport som ble offentliggjort 6. mai 2019 fant jeg mye av det min sorg handler om. Rapporten er den mest omfattende tilstandsrapporten om jordas natur og biomangfold. Den beskriver forholdet mellom menneskelig aktivitet, økonomisk utvikling og naturen de siste 50 årene. Tapet av naturmangfold akselererer og flere arter er truet av utryddelse nå enn noen gang i menneskets historie.

Forskere mener at tapet av naturmangfold er en like stor trussel mot verden som klimaendringene. Den største trusselen mot biologisk mangfold er menneskelig aktivitet. Arealtap er hovedårsaken. Vi bygger altså ned arealene hvor artene lever. En million arter står i fare for å dø fullstendig ut, 400 kystnære havområder er tomme for liv og bestanden av insekter i verden er drastisk redusert – ingen vet hvor mye. Dette for å nevne noe. I Norge er anslagsvis 2000 arter truet.

Frans av Assisi (1182-1226) var født inn i en rik familie i Italia. Han var sønn av en vellykket og velstående tekstilhandler. I ungdomstiden levde Frans et overflatisk og sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde masse penger som han ødslet med. Han levde i nuet og jobbet i sin fars tøybutikk og drømte om å bli ridder og trubadur. Som ung mann deltok han etterhvert i krigen mellom Assisi og Pergula. Han ble tatt til fange og etterhvert alvorlig syk. Disse krigs og sykdomsopplevelsene førte til en åndelig oppvåkning som gjorde at han fraskrev seg all arv og levde svært fattigslig resten av sitt liv. Han hadde et fattigdomsideal og omsorg for de syke og fattige. Han vandret langs ensomme stier og tok på sett og vis avskjed med samfunnet. På sine vandringer fikk han en fantastisk nærhet til dyrene og fuglene. Han ble kåret til helgen i 1228.

Han er skytsengel for dyrene. Det sies at fuglene ble tiltrukket av Frans stemme, de ble helt stille og lyttet til ham når han snakket og sang til dem. Franz Liszt har skrevet et stykke for piano som heter “Preken for fuglene inspirert” av denne historien.

Jeg tenker at vi alle har noe å lære av denne mannen. Alle kan vi gjøre litt. Stadig større forbruk er ikke veien å gå. Vi må starte oppryddinga nå.

Vi føler oss maktesløse, ja, men hvis vi ikke hadde hatt håp så hadde vi heller ikke kjempet slik vi fremdeles gjør. Not in my backyard har jeg hørt altfor mange ganger de siste årene. Jeg sier det motsatte. Det er nettopp i vår egen bakgård vi må starte. Så kan kanskje et mjukt barnehjerte få oppleve et storslått møte med fuglekongen, eller finne et reir som gir håp om en bedre fremtid og flere fuglekonger