Bjerkreim Søndre Klynge består av de tre vindkraftanleggene Eikeland-Steinsland, Gravdal og Skinansfjellet. Massive installasjoner ruver i terrenget. Også på bakkenivå er store deler av landskapet endret til det ugjenkjennelige. Vil kommunepolitikerne i Bjerkreim kommune klare å stå i mot når Norsk Vind nå tilbyr 12 millioner årlig i 25 år for Faurefjell? Foto: Torgils Øvrebø

_{Kronikk av Sveinulf Vågene, rådgiver for Motvind Norge. Foto: Torgils Øvrebø}

Etter at de store vannkraftutbyggingene var over, trodde mange av oss at vår vindfulle og vakre fjellnatur var trygg for store naturinngrep. Vi trodde den skulle få ligge i fred som turmål og et siste fristed og gjemmested for truede dyre- og fuglearter. Slik ble det imidlertid ikke. Nå har vinden som blåser der plutselig gitt disse naturområdene en voldsom pengeverdi. Opportunister fra norske og utenlandske vindkraftselskaper kjemper med nebb og klør for å få adgang til disse områdene. De vil sette opp vindkraftverk på flatsprengte fjelltopper og lokkes av superprofitter opp i milliardstørrelse.

Bjerkreimsklynga er, med sine 300 MW installerte effekt, et stort vindprosjekt.  Det er ikke lett å finne nøyaktige tall på hvor mye Norsk Vind fikk i nettofortjeneste på dette prosjektet. Generelle tall vi har funnet tyder på at fortjenesten, når vindkraftverk selges til utenlandske investorer, har ligget i størrelsesorden 2 millioner per installert MW for større prosjekter. Da Norsk Vind solgte Bjerkreimsklynga til Luxcara, et tysk privateid fond som forvalter sparepenger for bayerske tannleger, kan fortjenesten altså ha vært et sted mellom 500 og 800 millioner kroner. Det er derfor ingen overraskelse at Lars Helge Helvig, som er grunderen bak Norsk Vind, på kort tid har blitt milliardær på vindkraft. I 2020 avslørte Aftenbladet at Norsk Vind bedrev sosial dumping under utbygging av Bjerkreimsklynga.  De ble da pålagt å doble lønna til sine underbetalte utenlandske vindkraftarbeidere. Dette altså samtidig som eierne håvet inn superprofitter!

I dette miljøet flyter pengene. Et eksempel på pengeflyt i etikkens grenseland er millionavtalene som utbyggerne tilbyr kommunene for å sikre positive vindkraftvedtak. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt beskriver dem slik: «noen av dem er klare brudd på grunnleggende forvaltningsmessige regler om krav om likebehandling, og forbud mot å legge vekt på utenforliggende hensyn. En slik sammenblanding av reguleringsmessige hensyn og motytelser til kommunen hadde aldri blitt tolerert i andre utbyggingssaker».

Sterke krefter er i ferd med å bygge opp en holdning i samfunnet som går ut på at det er greit å kjøpe seg adgang til å forbruke natur. De «fine» ordene er «å gi mer tilbake til lokalsamfunnet». Det som i realiteten anbefales, er at utbyggere smører seg frem til en vindkonsesjon i urørt natur ved å gi kommunene penger– som om det norske folk var til salgs. Det er dessverre slik at når det dukker opp områder med superprofitt i samfunnet så dukker også de mest hensynsløse profittjegerne opp. I verste fall kan det også tiltrekke seg organisert kriminalitet. (Det må understrekes at dette er en generell observasjon).

Vi har i den senere tid fått en rekke avsløringer av politikere som nesten rutinemessig snyter på lett kontrollerbare utgiftsposter som reiseregninger og pendlerboliger. Burde vi ikke være på vakt overfor hva slags avtaler og transaksjoner som kan foregå på mindre åpne områder? Et interessant fenomen er politikere som etter lengre tids press fra vindkraftutbyggere plutselig snur og sier ja til vindkraftverk. Hva er det som får slike politikere til å gå imot folket som har valgt dem?

Det er på tide å stille spørsmål ved hva den store pengeflyten innen enkelte bransjer gjør med våre beslutningstagere. Er våre kontrollsystemer gode nok til å kunne fange opp og rette på økonomiske uregelmessigheter som måtte oppstå? Det gjelder ikke minst superprofitter i bransjer som mange politikere synes å betrakte som «hellige kyr». Det er stort behov for ekstra årvåkenhet og gode, holdningsskapende kampanjer. Staten må ta grep og etablere bedre oversyn med utsatte områder i samfunnet – både innen privat næringsliv, forvaltning og lokalpolitikk.

_{Kronikken ble først publisert av Stavanger Aftenblad.}