IMG_20210508_155619

Klimapolitikkens logikk

Om elektrifisering av sokkelen vil hjelpe klimaet, er ikke regjeringen […]

Forfatter:

Kronikker

Kategorier:

Publisert:

2. juli 2021

Del:

Om elektrifisering av sokkelen vil hjelpe klimaet, er ikke regjeringen sikker på – men at det vil kreve enormt mye energi levert fra fastlandet, det vet vi, skriver Bjørn Vassnes.

Denne kronikken var først publisert i Klassekampen 24. juni 2021.

Av Bjørn Vassnes

Å ta vare på natur er det mest effektive tiltaket – men ikke like interessant for investorene.

Klimapolitikk kan fortone seg som et spill med en logikk det ikke er meningen man skal skjønne. For eksempel er ett av klimatiltakene regjeringen satser mye på, at oljeproduksjonen offshore skal drives med elektrisitet levert fra land, i stedet for «fossil» energi produsert på plattformene selv. Men gagner dette klimaet? Ifølge regjeringens Energimelding er det uvisst om dette vil bidra til at globale klimautslipp går ned, man erkjenner at «effekten må forventes å være begrenset». Ifølge statssekretær Tony Tiller satser man likevel på elektrifisering «fordi vi har forpliktet oss etter Parisavtalen, og fordi et bredt flertall i Stortinget har sagt at det skal vi gjøre.» Når det gjelder den globale effekten, sier han at «det er vanskelig å beregne og kommer an på hvilke forutsetninger man legger til grunn.» (Klassekampen 18. juni) Betyr dette at det er viktigere å oppfylle Parisavtalen og politiske vedtak, gjøre de mest flatterende bokføringsgrepene, enn å faktisk redusere de totale utslippene?

Slik er det med det meste av «klimatiltak», enten det er bokføringsknep eller «grønn teknologi» (som vindkraftanleggene som nå raserer den norske naturen, eller elsparkesykler): Klimaeffektene er tvilsomme, fordi det er så mye man ikke regner med: utelatte systemeffekter, «utslippsreduksjoner» som bare flytter utslippene utenlands. Man glemmer også at teknologien etter en tid må kasseres og fornyes, med nye uttak av ressurser. Dette i motsetning til naturens egen «klimateknologi», de naturlige karbonfangerne: gress, skog, jordsmonn, alger, og så videre, som fornyer seg selv. Å ta vare på eller restaurere disse er dokumentert å være det mest effektive klimatiltaket. Men det er ikke like interessant for investorene.

Om elektrifiseringen av sokkelen vil hjelpe klimaet, er altså ikke regjeringen sikker på. Men det er likevel mye vi vet om effektene av dette prosjektet: Det ene er at det vil kreve enormt mye energi levert fra fastlandet. Noe som vil kreve en dramatisk økning i kraftproduksjonen (med vindmøller?), og en kraftig utbygging av strømnettet, både til lands og til havs. Begge deler vil ødelegge natur og også naturlige karbonlagre – for all framtid.

Noe vi også vet, er at klimaeffektene øker i takt med befolkningsveksten og med den sterke forbruksveksten, som gjør at vi kan plusse på befolkningen med mange prosent. Og det handler om mye mer enn sydenturer og biffer. Mye av veksten er planlagt politikk:

Man bygger ut overdimensjonerte hyttefelt, tusenvis av hytter i små kommuner, med full pakke av veier, vann, kloakk, bredbånd og strøm. Det er hyttekommunene selv som vil dette, samtidig som de klager over at de ikke har kapasitet til å ta seg av alle de nye deltidsbeboerne.

Man planlegger gigantiske veiprosjekter over fjorder og gjennom fjell, og legger opp til at trafikken skal fortsette å vokse til himmels. Her gjelder ikke tanker om kortreist mat (fisken skal via Kina før den når butikkene), eller at turismen ikke forventes å fortsette som før i post-koronaens tid. Prosjekter som et fergefritt Vestland vil ødelegge store og viktige karbonlagre, i tillegg til økosystemer til lands og til havs.

Det planlegges også å ødelegge matjord for å anlegge gigantiske «datasentre», for å omsette billig strøm til kryptovalutaspekulanter og dataspillere. Og det blir igjen lov å ødelegge myr, ett av jordas mest effektive karbonlagre (det er riktignok ikke Tillers parti som gjør dette, men de «rødgrønne» Sp og Ap).

Men det er ikke bare myndigheter og investorer som bidrar til drivhuseffekten. Og mye av det vi selv gjør hver for oss, går under radaren. Et eksempel er eksplosjonen i antall kjæledyr: Ifølge bransjetall (sitert i VG 16. juni) har denne ekstra «befolkningen» økt med 20 prosent bare i første kvartal av 2021, her i Norge. Og for dem som måtte tro at dette ikke betyr så mye klimamessig: En artikkel i tidsskriftet PLOS, av Gregory S. Okin (UCLA), beregner at utslippene fra hunder og katter ligger på rundt en fjerdedel av utslippene fra oss mennesker. Som er mer enn de fleste andre klimautslippene vi ellers diskuterer.

Dette er riktignok i USA, men vi er på vei mot amerikanske tilstander også her hjemme. Tallene kan sikkert diskuteres, men med den sterke økningen i antallet dyr er dyreholdet uansett et klimaproblem. Men vi hører ikke et pip fra politikere eller aktivister om eventuelle klimaavgifter på dette, ikke engang krav om registrering av dyr. Noen vil nok si dette er politisk umulig, men er det ikke klimaet som er det viktigste i dag?

Nei, det ser ikke slik ut. Det viktigste er de bokførte utslippene, at man kan si man har oppfylt de vedtatte målene – uansett på hvilken måte man har gjort det, eventuelt bare har outsourcet utslippene til andre land. Det er faktisk slik at det eneste større landet som har klart å kutte sine klimautslipp i vesentlig grad, er det landet som trakk seg ut av Parisavtalen, nemlig USA. Nå er de riktignok med igjen, og kan gå tilbake til den symbolske klimapolitikken.

Og imens fortsetter de globale utslippene å øke. Klimasystemene er for komplekse til å passe inn i internasjonale avtaler og nasjonale målsettinger. Kunnskapen om hva som fungerer, endrer seg hele tiden. Det er derfor klimatiltak som vedtas med brask og bram ett år, må skrotes noen år etterpå. Først var dieselbilene klimaets redning, så fant man ut at de forurenset luften. Så var det vindturbinenes tur til å redde verden – inntil man oppdaget at oi, de ødelegger visst mye natur.

Men likevel står politikerne på sine avtaler og målsettinger fra mange år tilbake. Og viktigst av alt er Parisavtalen. Det er nesten som om man kan lure på om slike avtaler (som de store landene uansett bare bryr seg om på papiret – i land som Kina, India og «det grønne» Tyskland, øker nå bruken av kullkraft) er det største hinderet for en effektiv klimapolitikk. Fordi man da kan konsentrere seg om hva som skal til for å oppfylle de vedtatte målene – på papiret – mens de reelle klimaeffektene er for vanskelige eller ubekvemme å gjøre noe med.